Kjærlighet på boks

Det er en lys sommerkveld i juli 2018 når Ane Dalsnes Storsæter finner frem det første av de rundt femti brevene som ligger i boksen.

Det er flere år siden hun først fikk høre om brevene farmoren og farfaren skrev til hverandre da de nettopp hadde møttes. Ane har alltid hatt lyst til å lese dem for å bli bedre kjent med besteforeldrene sine.

Onkelen hennes har lagt brevene i små poser, men ingen i familien har tatt seg tid til å gå gjennom dem.

Nå vil Ane lese brevene.

Planen er også å skrive det som står inn på datamaskin samtidig som hun leser dem. Men når hun ser hvor mange brev det er snakk om, blir hun usikker på om klarer det.

Arkene i posene er fulle av snirklet håndskrift, gamle ord og uttrykk, og det er vanskelig å forstå hva som står.

Knut Storsæter hadde nettopp fylt 27 år da han satt med penn, blekkhus og linjerte ark foran seg den 2. januar 1944 i en SS-treningsleir ved Sennheim i Elsass på grensen mellom Tyskland og Frankrike.

Utenfor lå noen centimeter snø og det var kjølig, klart vær da han satte de første ordene på papiret. Han hadde nettopp blitt kjent med tre år yngre Gerd Olai-Olssen da nazistene kom.

«Jeg skrøt en gang av at jeg ikke var så verst til å skrive brev, men jeg ante jo ikke den gang at jeg skulle få demonstrere det under slike forhold som nå.»

En drøy måned tidligere hadde Knut nemlig mistet friheten sin.

Arresterte studenter

Om morgenen den 30. november 1943 tok Knut som vanlig toget 13 kilometer hjemmefra inn til medisinstudiene i Oslo. Knut gikk fra stasjonen til lesesalen som lå i sentrum av byen.

Kanskje var tankene hans hos Gerd da dørene til lesesalen ble slått opp like etter klokken 11.

Tyske politifolk med maskingevær omringet flere av universitetets lokaler, også lesesalen Knut satt i.

Denne dagen ble hele universitetet stengt, og alle mannlige studenter i Oslo arrestert.

Studentene hadde gjennom hele krigen protestert mot tyskernes forsøk på å gjøre universitetet nazivennlig blant annet ved å gi ettertraktede studieplasser på medisinstudiet til NS-medlemmer.

To dager tidligere hadde noen unge menn brutt seg inn i aulaen på universitetet og helt parafin over scenen og noen stoler.

Brannen førte til at en konsert i tysk regi måtte avlyses.

Skadene var ubetydelige siden de som tente på selv varslet brannvesenet, men for nazistene var dette en provokasjon som fikk store konsekvenser.

Knut og rundt 1200 andre studenter ble fraktet til aulaen i sentrum av Oslo etter ordre fra Reichskommissar Josef Terboven. Lukten fra brannen kunne fortsatt kjennes.

Her fikk de vite at de som var fiendtlige mot okkupasjonsmakten ville bli sendt til Tyskland for å omvendes.

Slik havnet Knut og nesten 650 andre menn i tyske fangeleirer.

Nyforelsket

Nesten 74 år senere leser Ane Knuts beskrivelser av livet i leiren mens hun skriver ordene hans inn på datamaskinen.

«Dagene går med til sport, øvelser i sang og foredrag osv., og vi lider ingen overlast selv om vi naturligvis må underkaste oss disiplinen som gjelder.»

– De var veldig i begynnelsen på forholdet sitt med flørting og stevnemøter, så vidt jeg har forstått, sier Ane.

Den svarte boksen på bordet foran henne har vært i familien helt siden krigen.

Sommeren 2018 bruker Ane kveldene på å lese historien i boksen. Etter en treg og tung start har hun fått med seg moren sin som er flinkere til å tyde den gamle håndskriften og ordene i brevene.

Moren leser høyt, Ane skriver.

«.. vi har det fortsatt bra og er ved godt humør, og håper fremdeles at vi snart kommer tilbake til Norge igjen. (...) Du må skrive riktig ofte og sende mig en tanke.»

Knut og Gerd kom begge fra Kolbotn og ble kjent gjennom en felles venn som de hadde begynt å gå turer sammen med.

Men det hadde ikke skjedd noe mer mellom dem.

Gerd hadde nemlig fortalt at hun alltid var kamerat med guttene hun var med, ikke noe annet. Og hun var også mye sammen med andre gutter.

Det gjorde at Knut var usikker på hvordan Gerd så på ham. – Om hun kanskje bare ville ha ham som kamerat, slik som de andre.

I fangenskap fant Knut mot til å fortelle om følelsene sine. I et av de første brevene til Gerd skrev han:

«Jeg tenkte nok på dette hjemme også, og jeg ønsket ofte å si at jeg mente at dette «kameratslige» forholdet ikke kunne fortsette slik, og at jeg helst vilde at det skulde fortsette i noe annet og mere. Imidlertid var jeg den gang redd for at jeg kanskje la mer i tingene enn du gjorde.»

Men Knut måtte vente lenge på brev fra Gerd. Postgang og tysk sensur forsinket brevvekslingen.

Sensur og lengsel

Svaret fra Gerd ligger i boksen på stuebordet til Ane i Trondheim. Gerd tok nemlig vare på kladdene sine.

De ser ut som matpapir, eller i alle fall veldig tynt papir.

– Knut fikk ikke med seg noen brev tilbake. Hvis Gerd ikke hadde tatt vare på kladdene, ville den biten av historien vært tapt. Det er jo fantastisk at hun hadde slik framsyn at hun faktisk tok vare på dem, sier Ane.

Det gikk lenge mellom hvert brev, og noen ganger kom brevene i feil rekkefølge, kanskje på grunn av sensuren. Brevene ble nemlig åpnet og lest av tyskerne før Gerd og Knut fikk se hva hverandre skrev.

– Det er rart å forestille seg hvordan det var. Det må ha vært veldig mye tid hvor de satt for seg selv og tenkte, undret og lengtet. Det bygger veldig opp følelse, savn og lengsel.

Knut måtte vente i over en måned før han fikk svar på kjærlighetserklæringen sin.

Den 6. mars 1944 kom det post til Knut.

Gerd hadde sendt en pakke med nypesyltetøy – og et brev.

«Jeg setter så uendelig stor pris på å høre fra deg, Knut, som du sikkert forstår. Godt å vite at du ikke har glemt meg helt enda, ser du.

Håper inderlig ikke du kommer til å gjøre det heller, og at vi fortsatt er like gode venner og gjerne vel så det når du kommer tilbake. Det ville i alle fall ikke være meg i mot.

Ærlig talt så lengter jeg etter deg, så jeg undertiden går rundt med en klump i halsen større enn et eple.»

Tidsfrist

Ane og moren sitter med tårer i øynene hjemme i stua til Ane i Trondheim når de leser svaret fra Gerd. Det som står på de falmende arkene er både vakkert og trist.

– Det må jo ha vært en fantastisk følelse når han da endelig får brevet hvor det står det du ønsker det skal stå.

Ane og moren jobber seg gjennom stadig flere av de små plastposene brevene ligger i denne sommeren.

Det som startet som et innfall, har nå en tidsfrist.

Ane har bestemt seg for å lage en bok med de digitaliserte brevene og historien om besteforeldrene til faren sin, Odd, på 70-årsdagen hans om noen få uker.

Det blir mange lange kvelder med såre øyne. Særlig kladdene på matpapir er vanskelig å tyde. Gerd skrev til Knut:

«Jeg har aldri noe større å fortelle andre mennesker synes jeg. Det var anderledes da det gjaldt deg. Du vet en man er glad i, har man alltid noe å fortelle, ikke sant? Og så håper og tror jeg at vi får riktig, riktig meget å snakke om når du kommer hjem igjen.»

Knut og Gerd bruker de første månedene med brevutveksling på å kjenne på hvor de står, og å bli sikker på at de har følelser for hverandre. Knut skrev:

«Ellers håper jeg jo at du er som før, at du fremdeles liker deg godt i skauen, interesserer deg for litteratur og har et åpent blikk for det vakre rundt deg. Slik må du vedbli å være til jeg kommer hjem igjen også, for slik var det jeg lærte dig å kjenne og like dig bedre og bedre, og slik er det jeg husker dig nå.»

Når Knut og Gerd gjennom brevene har blitt enige om at de skal være sammen, starter en ny periode.

– Da går det mer over i hverdagslige ting, slik som det kanskje vil gjøre i et forhold, forklarer Ane.

Hverdagsliv

I leiren var det lange arbeidsdager, men Knut skrev også om samholdet, at de spilte fotball og at de av og til marsjerte i samlet tropp gjennom små landsbyer. Studentene måtte også være med på en rekke foredrag i nazistenes forsøk på å omvende dem. Siden de var «germanske» fikk de bedre behandling enn andre.

Men oppholdet i leiren satte ting i perspektiv for 27-åringen.

«En lærer at mye av det som er selvfølgelig og dagligdags hjemme det er verdier som en skal sette pris på. På den annen side er mye av det en strever for og tror er absolutt nødvendig i grunnen ikke så forferdelig viktig.»

I sofaen på kveldstid i Trondheim leser moren også høyt om hverdagen i Oslo under krigen mens Ane lar fingrene gå over å tastaturet.

Gerds ord og fortellinger om familien, forlovelser, bryllup og barn som kommer til verden blir nå digitale og dermed lettere tilgjengelig for flere. Gerd beskrivelser av livet som ung kvinne i Oslo under krigen gjør inntrykk på Ane.

– De hadde veldig lite, men likevel er det en voldsom optimisme i brevene. Sikkert for å hjelpe farfar da han satt i konsentrasjonsleir, men det er også en veldig fin tanke om at man må komme gjennom det sammen. Dette synes kanskje vi har mistet litt av i dagens samfunn. Det handlet veldig om å hjelpe hverandre.

Mot slutten av 1944 og starten av 1945 kom det ingen brev fra Knut. Da han først skrev, var det på tysk fordi sensuren da ville gå raskere.

Knut og de andre studentene hadde nå blitt flyttet fra leiren ved Sennheim som lå på grensen til Frankrike til konsentrasjonsleiren Buchenwald ved Weimar lenger inne i landet.

Samtidig blir en bekymring synlig. Gerd skrev:

«Du verden så rart det vil bli å treffe deg igjen, Knut. Tror du vi har forandret oss noe? (...)

Og hvordan er det med meg selv? Jeg tror selv at jeg stort sett er som da du reiste.»

Knut og Gerd hadde jo nettopp møttes da Knut ble arrestert. Derfor kjente de ikke hverandre så godt da Knut forsvant.

– De ble bedre kjent gjennom brevene, men det er en forventning om hvordan det vil bli å treffes igjen, forklarer Ane.

Ventetid

Den 8. mai 1945 var det jubel i Norge. Gatene i Oslo var fulle av folk og flagg. Krigen var slutt, men Knut fikk ikke være med på feiringen.

Samme dag skrev han til Gerd fra Helsingborg:

«Jeg håper du enda kan huske han fyren som ble borte for lenge siden, men som snart kommer tilbake.

Med de varmeste hilsener, din Knut.»

Det var et og et halvt år siden Knut ble arrestert på lesesalen i Oslo, men det skulle fortsatt ta 17 dager før Knut fikk norsk jord under føttene igjen.

De var fraktet til Sverige av De hvite bussene, som under svensk ledelse fraktet norske og danske fanger ut av tyske konsentrasjonsleirer i mars og april. Da studentene kom til Helsingborg, måtte de være her for rekreasjon, avlusing og medisinsk behandling før de kunne starte på siste etappe.

– De fikk jo vite at krigen var over, men så var det en fryktelig lang ventetid før Knut faktisk kom hjem, forteller Ane.

Noen dager før farens 70-årsdag er Ane og moren endelig ferdig. Alle brevene er digitalisert. Ane skanner bilder av Gerd og Knut og finner til slutt et firma som kan trykke bøker fort.

Dagen før bursdagsfesten henter hun fem bøker på trykkeriet.

Når familien tar båten til Munkholmen i fjorden utenfor Trondheim sentrum for å feire faren til Ane den 18. august 2018 ligger bøkene i den samme posen Ane hentet dem i.

Under middagen reiser hun seg opp og holder en tale til faren:

«Hva kan man si om min pappa?

Det kan være historien om å vokse opp med verdens beste far. En far som var så populær blant mine venner at jeg noen ganger synes det var irriterende, han var jo min pappa, liksom.»

Ane forteller hvor heldig hun er som har en far med så fine verdier, som er opptatt av at alle skal ha det godt og som har humor og varme.

Så tar hun en av bøkene opp fra posen. Først skjønner faren hennes ikke noen ting. Så begynner han å gråte. Han har ikke lest alle brevene ennå.

– Jeg hadde tenkt å gjøre det, men så lånte Ane boksen. Og plutselig har hun laget en bok av det, forteller faren til Ane, Odd Storsæter.

Han har fortsatt togbilletten som førte faren hans hjem til et fritt Oslo og kvinnen han hadde blitt forelsket i halvannet år tidligere.

Gjensyn

Klokken sju om morgenen den 25. mai 1945 stod Gerd sammen med foreldrene til Knut på Østbanehallen i Oslo. Studentene hang ut av vinduene med norske flagg i hendene da toget rullet inn på stasjonen.

For første gang hadde Knut og Gerd muligheten til å leve ut lengselen som ble beskrevet i brevene.

– Det er en veldig spesiell måte å gå fra forelskelse til et ordentlig forhold med forsiktige kjærlighetserklæringer i brev, sier Ane.

Etter å ha lest brevene som er starten på besteforeldrenes kjærlighetshistorie, tror hun vi har mistet noe når vi ikke lenger skriver brev slik som de gjorde før. For med alle appene vi har for å finne kjærligheten, er all tilbakemelding umiddelbar og direkte.

– Tenk å vente i ukevis på å høre fra den du er forelsket i og ikke vite om personen liker deg tilbake. Den tida hvor du tenker, føler og finner ut hva som er viktig tror jeg har en stor verdi, så jeg tror definitivt vi har tapt noe.

Evig kjærlighet

Da Knut kom tilbake til Kolbotn våren 1945 var han tynn og utmagret. Han fortsatte med å ta toget inn til Oslo for å avslutte medisinstudiene. To år senere, da han fikk jobb som lege i Spydeberg, giftet han og Gerd seg.

– De hadde en veldig røff start, det var mange utfordringer før de kunne være sammen, men etter det har det vært en kjærlighetshistorie som man drømmer om. Den evige kjærligheten hvor man er god mot hverandre og klarer å vise det, forteller barnebarnet til Gerd og Knut, Ane Dalsnes Storsæter.

Knut og Gerd fikk to gutter, Odd og Jann.

Odd ble oppkalt etter en politimann fra Kolbotn som ble tatt til fange fordi han ikke ville skrive under på en erklæring som forpliktet ham til å samarbeide lojalt med tyskerne. Han døde på sykehus i Sverige på vei hjem.

Den samme motstanden mot nazismen var årsaken til at studentene i Oslo ble sendt til Tyskland. 17 av dem kom ikke hjem. De omkom som følge av sykdom under oppholdet. Omskoleringen til nazismen fungerte ikke på noen av studentene, men flere av dem hadde mareritt om tiden i konsentrasjonsleiren i mange år etter at de kom hjem – det hadde også Knut.

Gerd tok vare på boksen med brev helt til hun døde i 2009, året etter at Knut gikk bort. Da hun døde havnet boksen hos onkelen til Ane, Jann, før den kom til Trondheim i fjor sommer. I dag er boksen hjemme hos faren til Ane, men historien den gjemmer på finnes nå også digitalt og som en bok i fem eksemplarer.

Kilder: Den norske Buchenwald forening, Store norske leksikon.