Den siste tiden har vi sett en voldsom empati rettet mot enslige menn, men når vi snakker om enslige kvinner blir det ofte til en vits. Enslige kvinner møtes ikke med den samme omsorgen.
De blir heller latterliggjort.
I en kronikk om datingproblemene mange opplever i dagens samfunn, skriver psykolog Marius Stavang noe jeg reagerer ganske sterkt på:
«I 20-årene er du velsignet en seksual-romantisk markedsverdi...»
Hvis det er noe jeg er skikkelig lei av, så er det den setningen der. Den går igjen i alt jeg ser om forhold og dating. Ideen om at den biologiske klokka tikker, og at din verdi som kvinne synker drastisk jo eldre du blir.
Jeg forstår at dette på mange måter kan sees på som en sannhet, men det er ingen rettferdig eller nødvendig sannhet. Det er en tillært en, som vi også kan avlære oss.
Man kan bruke unnskyldninger som evolusjonsteori, biologi og determinisme så mye man vil, men det tar ikke vekk det faktum at vi som samfunn bidrar til å opprettholde disse idealene ved å komme med slike påstander som Stavang gjør i sin kronikk.
Ja, vi mennesker har primitive instinkter i oss, men vi er ikke lenger i steinalderen og vi evner å tenke selv. Vi påvirkes i mye større grad av det samfunnet vi lever i.
Når vi hele tiden blir eksponert for en «sannhet» om at kvinners verdi bunner i fertilitet eller seksuell historikk, så vil naturligvis konsekvensen være at vi tror på det.
Vi ser allerede anti-aldringspresset spre seg som ild i tørt gress på sosiale medier. Det har til og med gått så langt at jenter på 13 år løper på butikken for å kjøpe seg retinol.
Botox og fillers har heller aldri vært mer normalisert enn det er nå. Kvinner og jenter sammenligner seg ikke lenger kun med den fineste jenta i bygda, men en overflod av vakre, retusjerte og polerte kvinner på sosiale medier.
Jeg opplever at ideen om ungdommelighet i stor grad handler om samfunnets tendens til å overseksualisere blanke ark og jomfrudom.
Gjennom mange hundre år med kristenkonservative normer og idealer har vi brukt kvinners fertilitet og seksualitet som våpen for å sørge for at kvinner bruker mest mulig penger på konsumering av skjønnhetsprodukter, behandlinger og klær, og alltid appellerer til menn som om vi skulle vært produkter til salgs selv.
Vi ser disse tendensene reflektert over alt. På forsiden av pornonettsider er det en overflod av titler som teen eller daddy/daughter.
På TikTok blir vi overkjørt av en endeløs bodycount-debatt, maniske skjønnhetstrender, annonser og tips om hvordan vi kan holde oss unge og vakre så lenge som mulig. For gud forby rynker, altså. Med mindre det er en mann da, så klart.
Da klapper vi for vår allmektige «silverfox daddy king», mens vi har så stygge holdninger til eldre damer.
Dette er idealer vi aktivt opprettholder og lærer bort når vi hele tiden skal konstatere hva det er som gir kvinner «seksual-romantisk markedsverdi». Enten det omhandler seksualitet, aldring, kropp eller andre ting.
Jeg liker ikke hvordan Stavang helt overser hvor individuelle vi er som mennesker, og at hva vi legger i verdi eller tiltrekning er subjektivt, og ikke minst i konstant endring. For det er det.
I vår moderne tid er det altfor enkelt å bortforklare datingpreferanser med evolusjonsteori og biologi når det passer oss best. Mennesker er ikke dyr.
La folk være folk og la folk puste, utforske og elske. Fritt for press og regler.
