Carl Eirik Øien (72)
Foto: Håvard Karlsen / NRK

Da livet ble for tungt

176 personer over 60 år tok sitt eget liv i fjor. 120 av dem var menn. – Jeg har ikke noe her på jorda å gjøre, tenkte Carl Eirik Øien (72).

Han drar opp kjøleskapsdøra hjemme i leiligheten i Vestby i Akershus. På hylla over en kartong egg står de antidepressive legemidlene.

– Dette må stå i kjøleskapet, sier han.

Oransje piller på en boks har blitt livsviktig for 72 år gamle Carl Eirik Øien. Han humrer muntert når han skrur av lokket på en av pilleboksene.

Humøret er på topp i dag, men slik har det ikke alltid vært. For litt over to år siden var han så langt nede at han vurderte å gjøre slutt på livet.

Carl Eirik Øien (72) ser i kjøleskapet

I kjøleskapet står alltid flere pakker med antidepressive medisiner.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

– Jeg var nede i kjelleren, og da går det jo bare en vei – oppover, smiler han.

Ting har forandret seg for Carl Eirik, og nå vil han fortelle åpent om hvor langt nede han har vært. Håpet er at flere vil tørre å snakke om selvmordstanker.

– Ikke lenge til jeg dør likevel

Han setter seg ned i godstolen. På stuebordet ligger et blad med kryssordet «Hyggekryss».

– Jeg kunne tenke at jeg ikke hadde noe her på jorda å gjøre. Det var det samme om jeg levde eller ikke. Det er ikke så lenge til jeg er nødt til å gå likevel, forteller Carl Eirik.

Han så det for seg, hvordan han kunne gjøre det. Men på spørsmål fra legen om han hadde slike tanker, nektet han.

– Tankene var der, men jeg var ikke ærlig nok til å si det fordi jeg var redd for konsekvensene. Det er litt tabu, selv for meg, forteller 72-åringen.

I ettertid har jeg forstått at jeg har spilt en rolle.

Carl Eirik Øien (72)

Savnet alkoholen

Det hele startet med en beskjed som han sier fastlegen ga:

– Du drikker for mye alkohol.

– Jeg kuttet det ut tvert. Å gå bort i så tidlig alder, ville jeg ikke.

Men så kom det andre tanker – for det dukket opp et savn etter alkoholen, og Carl Eirik ble veldig deprimert.

– Det var som et samlivsbrudd. Jeg var jo gift med alkoholen. Tanken om å ta mitt eget liv var der veldig ofte.

Carl Eirik Øien (72) viser frem sine antidepressive medisiner

Oransje tabletter med antidepressive medisiner har blitt livsviktig for Carl Eirik Øien.

Foto: Håvard Karlsen / NRK

Økning i selvmord blant eldre

Nye tall fra Folkehelseinstituttet viser at 590 kvinner og menn tok sitt eget liv i Norge i fjor.

Av disse var 176 personer over 60 år gamle, en økning på 36 personer fra året før.

En av dem var Ivar Ertsgård.

Han var en arbeidskar, en bauta i familien, en bestefar, en mann som ble 68 år gammel. Tilbake sitter familien undrende på hvorfor han ville forlate dem.

– Vi visste jo at han var deprimert, men vi kunne aldri forestille oss at noe sånn ville skje, forteller datteren Karen Ertsgård (42).

Det knirker i døra inn til redskapshuset på gården. Karen og søsteren Guri Ertsgård (41) viser frem stedet hvor faren Ivar sørget for at det nesten aldri var stille.

– Han var praktisk og ordnet alt mulig selv, forteller Karen.

Inne på verkstedet står den gamle traktoren han pleide å skru på. Arbeidsklærne henger fortsatt på knaggen, men nå er det helt stille.

Ivar Ertsgård, som var ektemann, far og bestefar, tok sitt eget liv i en alder av 68 år.

Sjokkbeskjeden

– Det var i det andre uthuset at de fant ham, sier Karen Ertsgård.

Slutten startet med det som det ofte gjør – en helt vanlig dag – 27. august i fjor. Karen og ungene var på vei hjem til gården på Skatval i Nord-Trøndelag, hvor også Ivar bodde.

– Mannen min stoppet oss i krysset rett ved gården. Jeg så på ham at noe var galt.

Hun gikk ut av bilen, og da kom sjokkbeskjeden.

– Han sa til meg at det var faren min, han hadde tatt livet av seg.

– Jeg gråt og var i sjokk, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var en lammet tilstand. Jeg prøvde bare å komme meg gjennom det på en måte, forteller Karen Ertsgård.

Et bilde i familiealbumet av Ivar Ertsgård sammen med barnebarna sine

Et bilde i familiealbumet av Ivar Ertsgård sammen med barnebarna sine.

Foto: Sigurd Steinum/NRK

– Følte at han var til bry

De to søstrene sitter i spisestua i barndomshjemmet og blar i familiealbumet. Bildene viser en stolt bestefar omkranset av alle sine seks barnebarn.

– Jeg er veldig lei meg på vegne av ungene mine som mistet bestefaren sin så tidlig. Han var alltid der for dem og passet på dem, sier Karen.

– Min eldste reagerte først med mye sinne. Det er vanskelig å forklare slikt til ungene, når en ikke skjønner det selv, sier Guri Ertsgård.

Jeg synes det er trist at jeg ikke fikk sagt at jeg var glad i ham.

Karen Ertsgård (42)

Ivar Ertsgård hadde diagnosen bipolar lidelse. Han fikk hjelp for det, og de siste årene var formen tilsynelatende fin, men dette endret seg på slutten av våren i fjor. Han ble deprimert.

– Vi var veldig bekymret for ham. Han snakket seg selv ned og følte han var til bry. Alt han gjorde ble feil, og han følte seg veldig lite verdt, forteller Guri.

Karen (42) og Guri Ertsgård (41) ser gjennom bilder fra tiden faren levde

Karen (42) og Guri Ertsgård (41) ser gjennom bilder fra tiden faren levde.

Foto: Sigurd Steinum/NRK

Ekspert: – Store mørketall

Hvert år registreres det i gjennomsnitt 530 selvmord i Norge. Det er vanlig å anta at det er ti ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord, ifølge Folkehelseinstituttet.

– Vi vet at det er veldig høye mørketall, spesielt blant eldre, sier psykiatrisk sykepleier Rita Småvik.

Rita Småvik er rådgiver ved RVTS i Region-Midt

Rita Småvik vil at nær familie skal spørre: «Har du noen gang tenkt på at du ikke ønsker å leve lenger?»

Foto: RVTS

Hun er rådgiver ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) i Region-Midt. Ved senteret følger de utviklingen av selvmord nøye.

– For mange blir livet veldig tomt hvis du ikke klarer å fylle dagene med noe du opplever som meningsfylt. Da kan nedstemte tanker om livet komme sigende.

Derfor kan overgangen til pensjonstilværelsen være en av grunnene til at flere eldre avslutter livet før det tar slutt av seg selv.

– Hvis du har levd et aktivt liv, så kan du fort føle deg unyttig. Eldre som går av med pensjon kan kjenner seg mer isolert og ensom.

Hun mener økningen i antall selvmord blant dem over 60 år, har med hele samfunnsutviklingen å gjøre.

– Vi ser at flere blir ensomme, noe som kan ha sammenheng med at flere bor i større byer. Du bor ikke med en storfamilie rundt deg, og da har du lettere for å miste tilhørighet til andre og det rundt deg. Vi lever lenger, og da blir flere syke og ensomme.

Menn har rundt tre ganger høyere risiko for selvmord enn kvinner.

– Man kan jo stille spørsmål ved om menn er litt dårligere til å knytte relasjoner til andre, og at de ikke har det sosiale nettverket som kvinner har. Menn er ikke nødvendigvis så flinke til å fortelle hva de egentlig tenker og føler, sier Småvik.

Laster innhold, vennligst vent..

Selvmordsrisikoen er høyere blant personer med psykiske lidelser enn i befolkningen for øvrig, men psykiske lidelser er sjelden alene årsaken til selvmord. Selvmordsfare er knyttet til både rusmisbruk, livskriser og mental sykdom.

Hvis tanken om at livet ikke er verdifullt lenger setter seg, kan selvmord dukke opp som et alternativ. Det kan være vanskelig å være åpen om, forteller Rita Småvik.

– Det er like mye tabu å snakke om dette for folk som har selvmordstanker, som det er for andre å spørre om selvmordstanker.

Vi mannfolk er slettes ikke flinke til å be om hjelp.

Carl Eirik Øien (72)
Laster innhold, vennligst vent..

Kunne selv ikke forstå at folk tok selvmord

På gården på Skatval bor fortsatt Karen Ertsgård med barna sine. Moren til henne, søsteren Guri og broren deres har vært syk i flere år og bor på et bosenter.

Ivar Ertsgård tok sitt eget liv i en alder av 68

Ivar Ertsgård tok sitt eget liv i en alder av 68.

Foto: Sigurd Steinum/NRK

I stua, på et gammeldags og rødfarget skatoll står et bilde av en dresskledd Ivar Ertsgård. Han smiler til fotografen.

– Han har nok båret mye inni seg som han ikke har snakket om. Derfor ble det nok for tungt for ham til slutt, sier Karen Ertsgård.

Hun og søsteren mener det var sykdommen som utløste dette.

– Han var under oppfølging av hjelpeapparat, og deltok i hverdagsaktiviteter med naturgrupper hver tirsdag. Han skulle også til legen dagen etter, forteller søsteren.

Karen husker spesielt godt da faren satt og leste en reportasje i avisen om noen som hadde tatt sitt eget liv.

– Han sa at han ikke kunne forstå at noen gjorde slikt mot de nærmeste rundt seg.

Karen Ertsgård (42) sitter hjemme i stua

For Karen Ertsgård (42) er det ekstra sårt å tenke på at faren valgte å forlate henne.

Foto: Sigurd Steinum/NRK

Fikk ikke sagt farvel

På kirkegården utenfor Værnes kirke står det Ivar Ertsgård skrevet med gullskrift. En kornakse i gull viser at han var en stolt bonde.

– Det blir ekstra sårt når du tenker på at han faktisk valgte å forlate oss. Du føler deg litt sviktet, rett og slett. Man lurer veldig på om en kunne gjort noe annerledes.

Graven til Ivar Ertsgård ved Værnes kirke i Stjørdal

Graven til Ivar Ertsgård ved Værnes kirke i Stjørdal.

Foto: Sigurd Steinum/NRK

Dette er en normal reaksjon for dem som sitter igjen, ifølge Rita Småvik.

Som psykiatrisk sykepleier har hun ofte kontakt med pårørende som har mistet nære personer i selvmord.

– Det er knyttet mye skyld og skam til det å miste noen i selvmord. Det er også vanskelig for etterlatte at noen du sto nær ikke hadde tillit nok til å fortelle om selvmordstankene.

Ifølge Folkehelseinstituttet får etterlatte ved selvmord ofte større belastninger både psykisk og fysisk enn etterlatte ved naturlig død. De føler seg også oftere ensomme og isolerte enn etterlatte ved annen brå død som for eksempel ulykker.

– Spør direkte om selvmordstanker

For å forebygge at eldre tar sitt eget liv, mener Småvik det er viktig å inkludere dem mer i samfunnet.

– Det er viktig at vi tør å tenke over hvilke holdninger vi har til eldre og selvmord. Er det slik at vi tenker at de har levd et langt og godt liv, og kan bestemme selv? spør hun.

– Man må tenke på det både individuelt og i et samfunnsperspektiv. Mye kan gjøres for at eldre skal oppleve å ha en tilhørighet i lokalsamfunn og byer. Å få avdekket selvmordstanker hos den enkelte, er mye vanskeligere.

Det finnes hjelp både hos fastlege og psykologer, og flere arbeidsplasser tilbyr også kurs i overgangen til pensjonisttilværelsen. Rita Småvik mener likevel at familien har en av de viktigste rollene hvis en mistenker at foreldre eller besteforeldre sliter med selvmordstanker.

– Hvis du fornemmer at noen ikke har det bra, er det viktig å spørre direkte. Man bør være så direkte og ærlig som mulig, anbefaler Småvik.

Hun vil at nær familie skal spørre: «Har du noen gang tenkt på at du ikke ønsker å leve lenger?»

– Ikke spør om de har tenkt å gjøre noe dumt, for i hodet til folk med selvmordstanker, så er ikke selvmord dumt.

Hun tror de fleste vil svare ærlig på en slik henvendelse fordi mange innerst inne håper at noen skal se hvor vanskelig de har det.

– Mange går nok og venter på det spørsmålet, derfor er det så viktig å spørre direkte.

Håper folk tenker seg om

Ivar Ertsgård ble 68 år gammel. For Karen Ertsgård er det verste at hun ikke fikk sagt farvel til faren sin.

– Jeg synes det er trist at jeg ikke fikk sagt at jeg var glad i ham. Vår familie har ikke gått rundt og sagt det så ofte. Jeg sier det mye til ungene mine, forteller Karen.

Hjelp fra kriseteam, familie og venner har vært veldig viktig for Karen og Guri i tiden etter 27. august i fjor. I tillegg har de valgt å være åpen om at faren tok selvmord.

– Vår historie kan kanskje bidra til at folk som faktisk tenker på å gjøre slikt selv i hvert fall tenker seg om, sier Karen.

Carl Eirik: – Det er håp hvis man ber om hjelp

Med hendene trygt plantet i lommene spaserer Carl Eirik Øien rundt på Vestby storsenter. Reklameplakatene i butikkene med julegavetips forteller han at livet går videre. Det kortklipte grå håret strekker seg mot taket, og gliset blir bare større og større.

Carl Eirik har full kontroll på det meste akkurat nå. Men hva var det da, i tillegg til medisin og annen sykehusbehandling, som fikk 72 år gamle Carl Eirik til å ikke ta sitt eget liv?

– Å ta imot hjelp er jo først bud, for du klarer ikke å takle slike ting alene.

For ham ble mange gode samtaler med kjæreste, familie og venner livsviktig. Det ble for mange hensyn til å bare avslutte livet.

– Det blir ikke plutselig ålreit, men det blir litt bedre dag for dag. I ettertid har jeg forstått at jeg har spilt en rolle.

Han mener at selv om tanken var der, var det langt fra tanke til handling.

– Vi mannfolk er slettes ikke flinke til å be om hjelp. Du må være villig til det, og ha et lite håp.

Og det er det lille håpet som gjør at Carl Eirik nå kan flire mens han spaserer rundt på Vestby storsenter.

– Finn på noe som du trives med selv, samma søren hva andre folk sier om det. Det skal ikke så mye til før at man syns en har det bra, vet du.

Carl Eirik Øien (72) smiler og ler

Ved hjelp av medisiner og samtaler med de nærmeste, har livet snudd for Carl Eirik Øien. Nå har han funnet ut at livet er verdt å leve.

Foto: Håvard Karlsen / NRK