Komikeren som valgte å dø

– Hvor er pappa? spør Mona (snart 13).

– Er han ikke inne? sier mamma Grethe.

Klokken er rundt 20 torsdag 3. januar 2013. Det er mørkt utenfor huset i Fossbrenna i Namsos. Januarmørkt. Grethe ser ut døra og ser fotsporene i snøen.

Hun får en merkelig følelse av at noe er galt, og tar på seg støvlene for å følge sporene. Så ser hun ambulansen som står lenger ned i bakken. Hun skjønner at det har skjedd noe. Noe med ektemannen Sveinung.

Ambulansepersonell på stedet forklarer at ektemannen hennes, komikeren Sveinung Kveli, er død. Han har tatt livet sitt.

Legen kjører Grethe den korte veien opp til huset deres. Hva skal hun si til Mona? «Si det som det er», råder legen.

Mona står i gangen og venter.

– Kan de ikke gjenopplive ham da?! spør jenta.

Hun får ikke svaret hun vil ha, og gir beskjed om at hun går og legger seg.

– Jeg skal aldri stå opp igjen, sier hun.

Etter det husker ikke Grethe Venæs Kveli stort mer fra den kvelden.

Sjokket

Å miste noen i selvmord kan ikke sammenlignes med å miste noen i ulykker eller ved somatisk sykdom, mener Grethe Venæs Kveli bestemt. Hun satt igjen med et enormt sjokk – ulikt alt annet.

• Trygdekontoret: Se episoden om selvmord

Grethe sier det var som om noen trykket på en alarmknapp:

– Kroppen ble innstilt på konstant beredskap. Selv om jeg sovnet om natta, våknet jeg med en uro i kroppen. Hjertebank. Katastrofefølelse, forklarer Grethe.

Det varte i over ett år.

Forskning på etterlatte viser at selvmord alltid kommer som et sjokk:

– Sjokket er ofte like stort, uansett om personen har vært psykisk syk over lang tid eller om selvmordet kom som lyn fra klar himmel, sier Fredrik Walby, forsker og spesialpsykolog ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF).

«Hvorfor så jeg ikke noe?»

Etter katastrofefølelsen kommer skyldfølelsen.

Grethe sier skyldfølelsen var det vanskeligste å takle. Hun har tenkt mye: Hvorfor gjorde han det? Hvorfor så jeg ikke at noe var galt?

De aller fleste etterlatte vil slite med grubling, forklarer Walby:

– Spørsmål som ofte går igjen er «sa jeg noe galt?», «er det noe jeg ikke vet?» eller «er det noe jeg kunne gjort?». Det å søke etter svar ligger i menneskets natur, og kan være veldig, veldig slitsomt.

• Legene skal lære mer om selvmord

Med grublingen har Grethe kommet frem til at ektemannen forandret seg litt i tiden før han tok livet sitt.

– Han var mer irritabel og utålmodig høsten før han gjorde det. Han virket også enda mer distré, og var mer stille i jula. Selvmord var likevel helt utenkelig, sier Grethe.

Sveinung Kveli kom aldri med trusler om å ta livet sitt. Han spurte heller aldri om hjelp til å takle noe som eventuelt var vanskelig i livet.

«Noen ganger krever det av oss at vi godtar at vi ikke kan få svar», sa prest Steinar Leirvik i begravelsen i Namsos kirke 15. januar 2013.

Noen svar fikk Grethe likevel.

Sa unnskyld i håndskrevet brev

Kort tid etter at Sveinung gikk bort, demrer det for Grethe og Sveinungs søster Lilly: Kanskje han etterlot seg et avskjedsbrev?

Det lå på kontorpulten til Sveinung. Før lå det tekster med komiske replikker på pulten. Nå, et håndskrevet A4-ark om døden.

Med kronglete blokkbokstaver sier Sveinung unnskyld. Unnskyld for at «ting er blitt feil oppi hodet».

Brevet ligger nå i et album som Mona har fått av moren.

Mona er blitt 16 år. Fremdeles har ikke mor og datter snakket så mye med hverandre om selvmordet.

– Mona har gitt lite uttrykk for hva hun føler, og har heller aldri spurt om noe. Selv om hun ikke formidler noe selv, tror jeg hun har lyttet til det som er blitt sagt, sier Grethe.

Tenåringen har gått til samtaler med helsesøster.

I starten ville Grethe gjerne prate med datteren om det som hadde skjedd, men fikk ingen respons. Etter research om hvordan tenåringer takler selvmord, fant hun ut at tenåringens oppførsel slettes ikke er unormal. Heller tvert om.

– Mange tenåringer mangler rett og slett ord for å beskrive det de føler. Det er i og for seg ikke så rart å forstå – det er jo vanskelig nok for en voksen, sier Grethe.

I tillegg til avskjedsbrevet, vil Mona finne blant annet brev og hilsener fra alle som har vist medfølelse, sangheftet fra begravelsen, bilder av faren, dikt om faren, tegninger fra klassekamerater og et brev fra moren i albumet.

I brevet kommer Grethe med en invitasjon om at hun vil snakke når Mona er klar. Selv om det kanskje tar år.

Skog og scene

Grethe Venæs og Sveinung Kveli møttes i et bryllup i 1994. Hun serverte – han var gjest. Utpå kvelden ble den unge kvinnen fra Hegra bydd opp til dans av den jevngamle mannen fra Lierne.

Grethe merket raskt at hun hadde å gjøre med en mann som var god til å danse swing.

Sveinung var kanskje god på dansegulvet, men Grethe lærte fort at det var på to arenaer Sveinung trivdes aller best: I skogen og på scenen.

I skogen kunne han felle et tre og beregne hvor det falt med millimeters nøyaktighet. Fra scenen kunne han få publikum til å le så tårene trillet, både med godt innøvde og improviserte replikker.

Under revyfestivalen på Høylandet i 1995 oppdaget Grethe at hun var sammen med en mann med talent.

– For en respons han fikk! Det var første gang jeg opplevde hvilket tak han hadde på publikum.

Kvelihumoren

Sveinung pønsket ut ideer i skogen. Det var også der han skapte karakterer, øvde inn tekster og finslipte uttrykk.

Grethe ser for seg at det må ha vært komisk å studere ham, der han vandret på moselagt grunn mellom høye trær og spilte de finurligste figurer.

Årene gikk, og humoren ble levebrødet til Sveinung. Da Mona ble født i 2000, var Sveinung hjemme på dagtid, mens Grethe var i full jobb som avdelingsleder på medisinsk avdeling ved Sykehuset Namsos. Det var uansett helgene som var Sveinungs arbeidstid. Scenen var arbeidsplassen.

Kvelihumoren vokste frem som et begrep i revy-Norge. Humoren beskrives som folkelig og enkel, basert på originale karakterer med en helt spesiell trønderdialekt.

^{Sveinung Kveli under Revyfestivalen i 2005 med nummeret «Berplokker».}

Sveinung pleide å prøve ut ideene sine på Grethe før han satte dem ut i livet foran publikum.

– Hvis til og med jeg lo, tok han det som et tegn på at han var inne på noe. Han arbeidet hardt for å leve av humoren, men sa alltid at det var verdt det da folk lo.

Når humoren skjuler det triste

Mona og nabojenta sitter på fryseboksen med hvert sitt instrument: Den ene med ukulele, den andre med blokkfløyte. Foran står en lystig pappa og spiller trekkspill. De ler og tuller.

– Sveinung var den artige – jeg var den trygge, forklarer Grethe.

• Familien mistet mor og bror i selvmord

Mye tyder på at prisen for å få folk til å le, i mange tilfeller kan være ikke å ha det bra med seg selv.

Britisk forskning viser nemlig at psykotiske personlighetstrekk forekommer langt oftere hos komikere enn hos andre.

Skuespiller og humorist Jakob Margido Esp, kjent som blant andre overklassefrue Flettfrid Andrésen, har stått frem og fortalt om psykiske problemer og selvmordsforsøk.

Humorister som tar livet av seg får stor oppmerksomhet. Den anerkjente skuespilleren og komikeren fra USA, Robin Williams, begikk selvmord i 2014. Også den engelske komikeren Tony Hancock, den amerikanske standupkomikeren Freddie Prinze sr. og den svenske skuespilleren og komikeren Micke Dubois gjorde det samme.

Og de er ikke alene.

– Humor er ikke en risikofaktor i seg selv. Problemet er nok at mennesker som får andre til å le, har vanskeligere for å vise tristheten sin. Det vil trolig være vanskeligere for andre å fange opp at de sliter, sier forsker og spesialpsykolog Fredrik Walby.

^{Sveinung Kveli med søskenbarnet Sigmund Kveli i revynummeret «Kåre Kongo».}

– Selvmord må omtales

«Den kjente trønderske revyartisten Sveinung Kveli er død. Han ble funnet død torsdag kveld i Namsos», står det i en NRK-sak datert 04.01.2013.

Sveinung var kjendis i Trøndelag og i revymiljøet nasjonalt. Over 600 mennesker fylte kirka i begravelsen, og media skrev om dødsfallet. Grethe har alltid vært opptatt av ikke å legge skjul på at ektemannen tok livet sitt.

Hun mener åpenhet er svært viktig.

– Det har vært en holdning i media om at selvmord ikke bør skrives om, på grunn av smitteeffekten. Det kan være noe i det, særlig når kjendiser begår selvmord, men det må faktisk skrives om, fastslår Grethe.

• Hør P3-dokumentaren om selvmord: Hva er det med Selbu?

Selvmord ble tidligere sett på som en dødssynd. Nordmenn som tok livet sitt måtte begraves utenfor vigslet jord. Regelen ble opphevet for omtrent 170 år siden.

I 2016 er selvmord langt, langt mindre tabubelagt. Men tabuet er her fremdeles.

– Det er fortsatt knyttet myter til selvmord. Myter om at det er helt spesielle personer som kan gjøre en sånn handling, ikke de som «deg og meg». Vi som jobber med dette vet at psykiske lidelser som fører til selvmord kan ramme hvem som helst, sier Anita Johanna Tørmoen, forsker ved NSSF.

Ifølge Tørmoen er selvmordstanker noe de aller fleste har hatt i løpet av livet.

– De fleste kjenner at det butter imot enkelte ganger, og de fleste av oss har hoppet på tanken om at det ville vært best å dø. Det betyr imidlertid ikke at de fleste har planlagt selvmord helt konkret, sier forskeren.

Sveinungs blikk

Vi spoler tilbake: Ytterdøra går opp i eneboligen på Fossbrenna i Namsos, og en lang og tynn skikkelse stiger inn.

– Hei! Her var det fint! sier mannen, og slår ut med armene.

– Dere har piano, kan jeg spille? Egentlig kan jeg ikke å spille piano, men det bare kommer til meg likevel.

Fingrene til Sveinung Kveli farer over tangentene under det første besøket hjemme hos Inge Kristiansen.

Det ble langt ifra det siste. Sveinung ble en nær venn av Inge. De hadde revy som felles interesse.

– Sveinung var som skapt for scenen. Han hadde utseendet, mimikken og blikket. Det er Sveinung som skal takkes for at jeg driver med revy, sier Inge, som sitter ved et bord på kafeen Snippen i Namsos.

Kafeen, som egentlig er en bensinstasjon, var stamstedet til Sveinung og Inge. De satt der sammen, med hver sin kaffekopp, tre dager før Sveinung tok livet sitt.

– Humor ble dritt

– Som vanlig snakket vi mest om revy. Jeg husker han var veldig opptatt av at jeg måtte fortsette – at jeg måtte være kaptein på egen kjøl.

Inge har brukt mye tid på å forbanne kameraten. Hvordan kunne han gjøre noe sånt?

– Jeg har vært mye sint. Humor ble dritt, sier Inge.

Det tok nesten tre år før han klarte å sette opp showet han hadde planlagt i årevis: «Inge-show». Planen var at Inge og Sveinung skulle stå på scenen sammen. Like før jul i fjor tok Inge mot til seg og satte opp showet – som soloartist.

Mellom humorinnslag og rå komikk, serverte Inge sangen «Siste replikk» som handler om Sveinung. Inge sier det var uaktuelt å holde show uten at kameraten var en del av det. Sangen gjorde salen blikkstille.

– Det er noe med klovnen, og den tåren i øyekroken, sier Inge.