Religiøse utbrytere opprørt over statsråd Kjell Ingolf Ropstad

– Kunnskapsløst av ministeren, sier Ann-Kristin Bondevik og Anne Kari Thomassen.

De fortalte nylig sin historie til NRK.no om hvordan religiøse føringer gjorde vennskapet umulig, og om hvilke problemer de har hatt etter å ha brutt med menighetene.

Historien har både berørt og opprørt stortingsrepresentant for Frp, Silje Hjemdal. Hun har god kjennskap problemstillingen, og vet at folk som bryter med religiøse miljø sliter med å få god nok hjelp.

Hun stilte derfor spørsmål til ministeren som har ansvar for tro og livssyn, Kjell Ingolf Ropstad, om hvordan han vil sikre et tilbud til denne gruppa.

– Jeg forventer at samfunnet stiller opp for disse menneskene, sier Silje Hjemdal.

Strengere lovverk

Temaet er nå aktuelt fordi regjeringen jobber med å legge frem en ny tro- og livssynslov. Nå har Silje Hjemdal fått svar:

• Trossamfunn som gjør det vanskelig for folk å melde seg ut skal miste statsstøtten.
• Trossamfunn som krenker andres rettigheter og friheter kan også miste pengestøtten. Dette gjelder for eksempel «negativ sosial kontroll som retter seg mot barn, psykisk vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller æresvold».
• Det er viktig at det finnes et tilbud til folk som sliter etter å ha brutt med trossamfunn. Disse henvises til fastlege, Distriktspsykiatriske sentre (DPS) og barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP).

Dette er ikke godt nok, mener Silje Hjemdal.

– Når du først bryter, hjelper det ikke mennesker som er i dyp fortvilelse at trossamfunnet mister penger. Skaden er skjedd, disse menneskene trenger hjelp til å komme på beina igjen.

Ikke bare å melde seg ut

Ann-Kristin Bondevik og Anne Kari Thomassen mener svaret fra Ropstad viser at han ikke skjønner problemet. De mener det ikke bare er å melde seg ut, og sammenligner det med et voldelig eller skadelig ekteskap.

– Hvis det bare var å fylle ut separasjonspapirene, ville det ikke vært behov for krisesenter eller hjelp. Her ansvarliggjøres mennesker som er dypt såret og skadet.

For Ann-Kristin Bondevik tok det åtte år å melde seg ut, selv om hun allerede etter tre uker visste at dette ikke var et bra miljø for henne.

– Jeg måtte samle mot og innstille meg på blant annet å miste nettverket mitt.

I en e-post til NRK skriver Ropstad at han blir trist av å høre slike historier.

Ingen skal måtte oppleve denne type av negativ sosial kontroll, enten det gjelder i kristne menigheter eller på andre arenaer i samfunnet. skriver Ropstad.

Ann-Kristin Bondevik er opptatt av å få frem at negativ sosial kontroll ikke bare er noe som skjer i ekstreme menigheter, men overalt. Både i etablerte frimenigheter og karismatiske trosmenigheter.

Pastor: Altfor mange triste historier

Dette bekrefter daglig leder og pastor i Oslo misjonskirke, Erik Andreassen.

Historien til Ann-Kristin Bondevik og Anne Kari Thomassen har gjort inntrykk.

– Det er skikkelig trist og helt motsatt av hvordan det burde være i frikirkelig menighetsliv. Jeg har møtt mennesker som har tilsvarende erfaring, sier Andreassen til NRK.

Han mener det er svært viktig at slike historier blir fortalt og løftet frem i offentligheten.

Men pastoren tror lovverket i liten grad kan løse problemer som streng sosial kontroll.

– Det som er ulovlig, er jo allerede ulovlig. Jeg tror ikke enda sterke politiske føringer på trossamfunnene vil virke.

Han mener frikirke-ledere må tørre å diskutere bekymringsverdige forhold ved andre menigheter. Det har ikke vært en kultur for å kritisere hverandre.

– Vi må tørre å gå tettere på hverandre, og stille spørsmål til andre pastorer.

– Riv ruskende galt

For mange er den frivillige organisasjonen Hjelpekilden det eneste stedet de opplever å bli forstått. De bistår folk som sliter etter å ha brutt med religiøse miljø. Også her er det frustrasjon over holdningene fra statsråden.

– Hvis han tror at dette skal fjerne negativ sosial kontroll i lukkede trossamfunn, da forstår han ikke mekanismene i disse miljøene. Dette viser mangel på kunnskap og forståelse, sier daglig leder Hilde Langvann.

Hvert år tar mellom 400 og 500 personer kontakt med Hjelpekilden. Mange har vært i religiøse miljø som har et negativt syn på samfunnet utenfor.

– De er skeptiske og ønsker å isolere seg. De vil beskytte medlemmene og utover derfor sosial kontroll, forklarer Langvann.

Mange forteller at de har blitt avvist eller ikke forstått av den offentlige hjelpetjenesten. Også forskning viser at kompetansen er for liten.

– Likevel mener Ropstad kompetansen er bra nok. Noe er riv ruskende galt her, sier Langvann.

I dag opplever hun at folk i det profesjonelle hjelpeapparatet tar kontakt med Hjelpekilden for å få hjelp og råd.

Men Hjelpekilden har ikke statsstøtte og drives nå gjennom kronerulling. De hadde håpet den nye loven kunne føre til en mer permanent finansiering.

I e-posten til NRK skriver Ropstad at Hjelpekilden gjør et viktig arbeid. Han har takket ja til et møte med organisasjonen i starten av mai.