Skilt av Gud

Med et sug i magen trykker Ann-Kristin Bondevik på pila som gjør at meldinga hun har skrevet på Facebook blir sendt.

Hun har brukt lang tid på å finne de riktige ordene.

Det er årevis siden hun har sett bestevenninna fra barndommen. Men så fant hun henne på Facebook.

Hun har fomlet med ordene. Skrevet. Slettet. Skrevet på nytt.

Det var viktig å få frem at hun ikke er med i menigheten mer. I den hadde hun latt Gud og lederne, som for henne snakket på vegne av Gud, styre livet sitt.

Etter å ha undertrykt sin egen vilje og sine egne tanker i flere år, hadde hun mistet kontakten med seg selv.

Kanskje barndomsvenninna trodde hun fortsatt var med i menigheten. Kanskje det var derfor Ann-Kristin ikke hadde fått svar når hun prøvde å få tak i henne. For også hun har brutt med en tilsvarende menighet.

Tidligere har Ann-Kristin ringt og lagt igjen beskjed. Hun har sendt en bok i posten. Hun har bedt en felles bekjent om å hilse og be henne ta kontakt.

Meldinga hun har sendt nå, er det siste hun vil gjøre for å få barndomsvenninna tilbake i livet sitt.

Ann-Kristin lengter etter tryggheten og tilhørigheten hun hadde hatt.

Hun hadde nettopp begynt på videregående da vennskapet gikk i stykker.

Vennskapet

«Se litt opp, Anne Kari!»

Ann-Kristin stod med kamera i hånda. Anne Kari Thomassen satt i gresset. Poserte. 16-åringene tok bilder av hverandre. De lekte modeller.

Ann-Kristin hadde blitt venner med Anne Kari på søndagsskolen i Metodistkirka i Skien nesten ti år tidligere. Like lenge hadde de vært som erteris.

De hadde laget en pakt: De skulle være hverandres forlovere, og de skulle synge i hverandres bryllup. Dette vennskapet skulle være for alltid.

Bak jentene på gressplenen speilet sola seg i vannet.

På en gård lenger inn på øya var foreldrene til Ann-Kristin sammen med rundt tjue andre unge voksne. Ut av vinduene hørte de sang og bønn. Tungetale.

Jentene holdt seg litt unna det som skjedde på gården.

De gikk heller turer. Pratet. Samlet skjell i strandkanten. Utforsket rullesteinsstranda på øya.

For Ann-Kristin visste at bestevenninnas foreldre ikke likte den nye måten å tro på som hennes egne foreldre hadde tatt del i. De ville nemlig la troen styre hele livet deres.

Det hadde vært store uenigheter i måten man skulle være kristen på i Metodistkirka, og familiene stod på hver sin side.

Til slutt hadde foreldrene til Ann-Kristin brutt med kirka sammen med flere andre.

De som brøt, startet sin egen menighet som ble større og større.

En kveld var alle samlet i strandkanten på øya. Det som skjedde her skulle få store konsekvenser for vennskapet.

Forbud

En voksen dame gikk hånd i hånd sammen med en av lederne for menigheten ut i det kalde høstvannet. Hun var kledd i hvit, lang kjole. Han i hvite bukser og kortermet skjorte.

Da vannet rakk dem til livet, stoppet de.

Kvinna ble spurt om hun ville følge Jesus Kristus, og om hun ville la Gud være herre i livet sitt. Etterpå ble hodet hennes dyppet under vann.

Det skulle symbolisere at hun ble begravet med Jesus for deretter å stå opp til et nytt liv.

Voksendåp er sentralt i mange såkalte karismatiske menigheter, sammen med opplevelsen av Guds nærvær.

Etter turen mistet Ann-Kristin bestevenninna si.

Foreldrene til Anne Kari var redd for at dattera skulle havne i et karismatisk miljø de ikke hadde kontroll over. Hun fikk ikke treffe Ann-Kristin mer.

Ann-Kristin var overbevist om at Anne Kari hadde valgt henne bort. At hun heller ville ha andre venner.

De hadde begynt på samme videregående skole, men hilste knapt i gangene.

Noe hadde gått i stykker. Noe de ikke klarte å reparere.

Inne i Ann-Kristin vokste en dyp lengsel etter et sted å høre til, å bli sett og anerkjent.

Det førte henne inn i et fellesskap som ble usunt og skadelig.

Fanget

Ann-Kristin bladde i den grønne notatboka som lå i fanget hennes. Hun var 21 år og satt på kontoret til en av lederne i menigheten Kristent Fellesskap i Bergen.

Det var to år siden hun hadde flyttet til Bergen for å bli en del av det store ungdomsmiljøet, og det hun trodde var en lett og lys måte å være kristen på.

Men ganske fort hadde hun fått klare og tydelige føringer på hvordan hun skulle leve livet sitt.

For å komme skikkelig innenfor, måtte hun vise at hun hadde «dødd fra seg selv», at hun ikke lenger lot seg styre av egne følelser og tanker.

Det var Gud, og lederne av menigheten, som skulle fortelle henne hva hun skulle gjøre.

Ann-Kristin bladde i den grønne notatboka. Hun kjente på en uro.

Hun fant alltid noe med seg selv å rette på. Noe som kunne gjøres bedre.

Gi litt mer penger til menigheten. Invitere noen hjem på middag. Gå litt mer fra dør til dør og snakke med folk om at de burde bli frelst. Bare hvis Gud og lederne ble fornøyd kunne hun få fred.

I notatboka hadde hun skrevet ned tanker som hun ville forklare for mannen foran seg. Det kunne jo være at hun hadde misforstått.

«Det kan jo ikke være rett at Gud skal ta over viljen min. Tankene mine. Lystene mine?»

Lederen reiste seg opp. Han var kjempesint. Han sa at dette var farlige tanker, et opprør mot ledere innsatt av Gud.

Han hentet den andre lederen som kom inn på kontoret. Han ble også sint og sa at hvis hun tenkte slik, kunne hun ikke være med i menigheten.

Ann-Kristin fikk beskjed om å komme tilbake å be om tilgivelse hvis hun skulle ha en plass hos dem fortsatt. Hun måtte love aldri å si noe om lederne som kunne tolkes negativt.

Les svaret fra menigheten nederst i saken.

Ann-Kristin la notatboka i veska si og gikk fra kontoret. Trusselen om avvisning gjorde henne livredd.

Hun hadde blitt avhengig av at noen fortalte henne hva hun skulle gjøre. Et liv uten rammene i menigheten var utenkelig. Hun visste ikke hvordan hun skulle leve et vanlig liv.

Dette er typiske trekk i historiene den frivillige organisasjonen Hjelpekilden hører. De hjelper folk som bryter med religiøse miljø. Hvert år tar mellom 400 og 500 mennesker kontakt. De har levd, eller kjenner noen som lever, i miljø med veldig kollektivistiske verdier.

– Du er først og fremst et gruppemedlem, ingenting utenfor gruppa, sier daglig leder Hilde Langvann.

Det er vanskelig å tallfeste hvor mange som lever i slike menigheter, men hun mener det gjelder minst 40.000 mennesker i Norge.

Neste dag gikk Ann-Kristin tilbake og ba om tilgivelse. Foran lederne rev hun i stykker notatene sine.

Hun koblet vekk alle egne tanker og følelser.

Men én ting visste hun.

Hun savnet det hun hadde hatt som barn: vennskapet med Anne Kari. Det var flere år siden sist hun hadde sett henne. Men nå skulle hun få en mulighet til å treffe henne.

Anne Kari

Det var midt på natta, vinter og iskaldt da Ann-Kristin gikk av toget på Geilo. Det kjentes som om hun gjorde noe syndig da hun gikk ned trinnene til perrongen.

Hun burde ikke prioritere noen utenfor sin egen menighet.

Hun hadde fått høre at barndomsvenninna var på Geilo samtidig som hun skulle kjøre forbi med toget. Ann-Kristin bestemte seg for å hoppe av for å møte henne.

Hun ville så gjerne finne tilbake til et vennskap som bare hadde oppstått naturlig. I menigheten var ikke vennskap et tema, der var alle bare «søsken».

I nattemørket kom barndomsvenninna gående nedover veien for å møte henne. Tett i tett gikk de fra stasjonen til hotellet. Anne Kari på Geilo sammen med menigheten fra Østlandet som hun hadde blitt med i.

Også hun hadde søkt anerkjennelse. Fellesskap. Tilhørighet.

Etter videregående hadde alle vennene forsvunnet til hver sin kant av landet. Men det ble fort tydelige krav og forventninger. Irettesettelser når man gjorde noe «feil», når man ikke prioriterte menigheten før alt annet.

På hotellet skiftet Ann-Kristin og Anne Kari til badetøy. Det var mørkt i rommet da de stupte i vannet. Ann-Kristin var redd de gjorde noe ulovlig, men hun kjente en dyp, gjensidig følelse av tilhørighet.

Da det bare var de to sammen, opplevde Ann-Kristin en liten luke av håp. Kanskje de kunne bli bestevenner igjen.

Men følelsen tok fort slutt.

Det skulle ta nesten tretti år før vennskapet fra barndommen igjen ble mulig.

For etterpå gikk de til frokostsalen. Da de andre fra menigheten kom inn i rommet, gled barndomsvenninna vekk fra henne igjen. Nærheten var borte. Anne Kari ble bundet og distansert.

Ann-Kristin kjente seg ikke ønsket. Det virket som de andre ikke ville hilse på henne. Å ha kontakt med noen utenfor menigheten var ikke greit, med mindre man skulle verve dem inn.

Begge menighetene mente de satt på det eneste rette svaret fra Gud. Alle andre hadde misforstått litt, noe som også er et typisk trekk i historiene folk som har brutt med menighetene, forteller til Hjelpekilden.

Ann-Kristin tok neste tog videre til Bergen.

Da hun kom tilbake til Bergen samme kveld, kjente hun seg inderlig alene.

Innerst inne visste Ann-Kristin at hun måtte ut av menigheten for å finne tilbake til seg selv og vennskapet.

Men det tok ti år før hun klarte å gjøre det. Og hun mistet nesten mannen sin på veien.

Brudd

Ann-Kristin holdt hardt rundt telefonrøret. Hun kjente seg helt nummen. Hun snakket med mannen sin på telefonen. Han sa han vurderte å fylle ut separasjonspapirene. Han orket ikke lenger å være gift med to: Ann-Kristin og menigheten.

Ann-Kristin la på røret og gikk ut i skogen utenfor. Hun strigråt. Så tok hun kontakt med lederen av menigheten, slik hun alltid gjorde. Hun ba ham om å snakke med mannen sin.

Etter hvert fikk de vite at grunnen til at de hadde problemer var at de ikke underordnet seg, at de ikke hørte på rådene fra menigheten. Ann-Kristin syntes det var rart.

Så husket ikke lederen navnet hennes. Han kalte henne noe annet.

Da skjønte hun at han ikke hadde den oversikten hun hadde trodd, at han ikke var en mann av Gud, slik hun hadde tenkt.

Et sinne, som hadde ligget brakk i mange år, vokste i henne.

Hun kjente at Gud fikk dra til helvete. «Ikke søren om jeg vil ha det slik som nå resten av livet».

Følelsesmessig ubehag, avstand mellom liv og lære og for strenge regler er hovedgrunnene til at folk til slutt bryter med religiøse miljø, ifølge Hjelpekilden.

Mange opplever at de ikke bare blir kontrollert i troen sin, men også hvordan de lever livet utenfor menigheten. Det kan bli en tvangstrøye, men noen opplever det som en trygghet. Det som er usunt for noen, trenger ikke være det for alle.

En søndag gikk Ann-Kristin og mannen til gudstjeneste i en annen menighet.

Samme ettermiddag banket lederne på døra med Bibelen under arma. Ann-Kristin ble ønsket tilbake i menigheten, men mannen hennes ble bedt om å ta noen runder med seg selv.

Da de gikk, så Ann-Kristin og mannen på hverandre og sa: «Nå er vi ferdig!»

Det var en stor sorg og en enorm lettelse. Tomhet.

Ann-Kristin lengtet etter barndomsvenninna mer enn noen gang.

Svaret

Etter å ha sendt meldinga på Facebook, sjekker Ann-Kristin om hun har fått svar hver dag. Dagene og ukene går. Hun vet at dette er siste forsøk. Hvis Anne Kari ikke svarer, har hun mistet henne for alltid.

Ann-Kristin har gått i behandling i flere år etter bruddet med menigheten. Hun har slitt med spiseforstyrrelser og søvn. Identitetsproblemer. Hun hadde latt Gud og lederne av menigheten få så stor makt over henne, at hun ikke klarte å stole på sine egne evner.

Mange som bryter med religiøse miljø har problemer med dette. Når du er vant til å undertrykke dine egne ønsker, meninger og drømmer, er det vanskelig å finne ut hvem du er, forklarer Hilde Langvann i Hjelpekilden.

Det er en lang prosess for mange. Etter hvert våkner en gryende styrke i Ann-Kristin. Hun kjenner at ingen skal knekke henne igjen. Hun skal aldri mer la seg bli kuet eller presset.

Og en dag kommer et svar fra barndomsvenninna.

Anne Kari har flyttet hjem til Skien. Hun er i en vanskelig skilsmisse, i tillegg til å slite psykisk etter bruddet med menigheten.

Ann-Kristin skriver tilbake neste dag.

Noen måneder senere drar Ann-Kristin til Skien.

Et halvt sekund

Ann-Kristin smeller igjen bildøra. Hun fester beltet og starter på sin første tur alene på nesten tretti år uten å spørre om lov fra en menighetsleder eller mannen sin.

Hun har en løs avtale om å møte Anne Kari. Men hun er redd det ikke blir noe av. De har utvekslet telefonnummer, men ikke bestemt tid og sted.

Ann-Kristin kjører først til øya de var på siste gang de fikk være sammen som bestevenninner.

Her leier hun en lilla sykkel. Hun bruser av glede over friheten. Suser av gårde og tenker at nå, nå skal hun leve.

Så piper det i mobilen. Anne Kari foreslår å møtes på en kafé på Brygga i Skien.

Det tar bare et halvt sekund, så er kontakten der igjen.

Det har vært et hav mellom dem som plutselig er borte. De er to frie mennesker. Situasjonen der de ikke kunne være venner er over.

Og de vet hva hverandre har vært gjennom.

De kjenner umiddelbart kontakten fra barndommen. For Ann-Kristin er det som om hun har vært på en lang, lang reise. Nå har hun kommet hjem.

I dag har de igjen funnet tilbake til det de hadde sammen som barn.

En gjensidig, dyp visshet om at de er der for hverandre. Alltid.