Hopp til innhold

Oppfører seg som fortidens bønder for å berge naturen

114 plante- og dyrearter er forsvunnet i Norge de siste to hundre årene. Mange av disse hadde sine liv i slåttemarker. Nå må statsansatte gjøre som fortidens gårdbrukere, for å hindre at flere arter dør ut.

Statens naturoppsyn gjør skjøtsel i Mørkridsdalen i Luster, Vestland.

TUNGT FOR SNO: Statens Naturoppsyn sine ansatte høster inn gress på gammel slåtteeng i Luster. Tidligere var det gårdbrukere som gjorde denne jobben. Nå håper man artsmangfoldet i enga består.

Foto: SNO/Miljødirektoratet

CO₂ i atmosfæren
424,6 ppm
1,5-gradersmålet
+1,12 °C
Les mer  om klima

– Slåttemark er kritisk utrydningstruet. Det er bare én promille igjen av hva som fantes for hundre år siden, sier forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), Ellen Svalheim.

Naturtypen slåttemark er såpass utrydningstruet i Norge at det er igangsatt en egen nasjonal handlingsplan for å berge restene.

Fortidens gårdbrukere utnyttet hver en teig de hadde rundt seg til å skaffe mat til dyrene sine. Redskapen var enkel, forholdene var små, dyrkingsmetodene tungvinte og gårdsbrukene tallrike.

Det hele førte til mange såkalte slåttemarker. Det vil si enger hvor bøndene slo gresset og høstet det inn som høy om sommeren, for å bruke det til dyra om vinteren.

– Disse jordene har vært drevet på et bestemt vis av generasjonene før oss gjennom flere hundre år, og er en av de aller mest artsrike naturtypene vi har i Norge, sier Svalheim.

Slåttemark som er i god hevd i Storlia i Indre Fosen kommune i Trøndelag.

KRITISK UTRYDNINGSTRUET: Dette er en slåttemark som er i god hevd i Storlia i Indre Fosen kommune i Trøndelag. Her er beiting med geiter også viktig for å bevare artsmangfoldet. I eng er mangfoldet dominert av biller, sopper, sommerfugler, karplanter og vepser.

Foto: Sissel Rübberdt/Miljødirektoratet

Nå må både offentlige forvaltere og privatpersoner etterligne de gamle måtene å gjøre ting på, for å greie å bevare restene av slåttemarkene og alt livet i dem.

Norsk natur forsvinner bit for bit.

Kryr av blomster, insekter og liv

Da fortidens gårdbrukere røktet slåttemarkene brukte de hverken kunstgjødsel eller sprøytemidler eller kultiverte såfrø. Det hele var hardt arbeid med å høste det naturen akkurat rundt dem bød på.

Over årene utviklet det seg et samspill mellom gårdbrukerne og livet i enga. Det at gresset ble slått, gav muligheter for mange arter å etablere seg.

– Slåttemark er et eldorado for arter. I sommer har vi i Telemark registrer 46 ulike plantearter bare på én kvadratmeter av slik eng. I tillegg kommer moser, lav, ulike typer sopp, insekter og småkryp, samt alt det som fins i jorda, sier Svalheim.

Hun er nasjonal koordinator for oppfølging av handlingsplanen for bevaring av slåttemark.

Grov nattfiol med edderkopp

BLOMSTRENDE NATTFIOL: Nattfiol er å finne i slåttemark i Norge. Tap av naturmangfold er ved siden av klimaendringene den største miljøutfordringen vi står overfor, ifølge Miljødirektoratet.

Foto: Heiko Liebel / Asplan Viak

– I engene finnes både velkjente planter som blåklokke, nattfiol og tiriltunge, men også en rekke planter som er sjeldne, eller truet, slik som solblom og orkideen søstermarihånd. Hele 24 prosent av de truede rødlisteartene i Norge holder til i de gamle kulturmarkene, sier seniorrådgiver i Miljødirektoratet ved seksjon for truede arter og naturtyper, Dordi Kjersti Mogstad.

De 24 prosentene utgjør 565 arter.

Av de 114 artene som har forsvunnet siden 1800-tallet, levde 44 i tilknytning til kulturmark med beiting og slåing av gress.

Allerede i 2009 ble det laget en handlingsplan med utgangspunkt i naturmangfoldloven. Den gangen var det ganske få slåtteenger under oppfølging.

Nå er nesten 800 inne i et system.

Storstilt redningsaksjon

– Den største trusselen for slåttemark er at den enten gror igjen, blir dyrket opp eller bygges ned, sier Svalheim.

Ellen Svalheim

FLERE TRUSLER MOT SLÅTTEMARK: Nasjonal koordinator for oppfølging av den nasjonale handlingsplanen for bevaring av slåttemark, og forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), Ellen Svalheim, sier det er mange trusler mot slåttemark.

Foto: Morten Krogstad / NRK

I 2011 ble de mest verdifulle slåttemarkene vedtatt som utvalgt naturtype. Det betyr at de fikk en litt bedre beskyttelse mot trusler som nedbygging og oppdyrking.

Men hvem skulle gjøre jobben med å slå gresset og høste det inn på den arbeidsomme, gammeldagse og tungvinte måten?

– Vi rigget en organisasjon basert på det som kalles «arvesølvmodellen», hvor fylkesmennene ble med, og det ble etablert skjøtselsgrupper med folk som kan og vet mye om kulturmark i hvert fylke. Disse har kartlagt de verdifulle slåttemarkene og motivert grunneiere og gårdbrukere til å ta opp igjen slåtten av engene sine, sier Mogstad.

Så langt er det kartlagt mer enn 3000 verdifulle slåttemarker i Norge

Med kartleggingen ble det opprettet en tilskuddsordning, både gjennom miljøforvaltningens tilskuddsordning for truede naturtyper og landbrukets miljøvirkemidler.

– Dette handler ikke om at gårdbrukere ikke ønsker å ta vare på slåttemark, men det er slik utviklinga har gått. Slåttemarkene har spilt en mindre rolle som verdigrunnlag for bonden med tiden. Antall aktive gårdsbruk er også redusert med 110 000 fra 1969 til i dag. Vi er veldig glade for at det er økt fokus på slåttemarkene, sier kommunikasjonssjef i Norges Bondelag, Lise Boeck Jakobsen.

Myrslåtten i Øvre Forra naturreservat

MYRSLÅTT: Statens Naturoppsyn (SNO) har ansvar for slåtten i flere verneområder. Her i Øvre Forra naturreservat blir jobben gjort og gresset slått av SNO lokalt.

Foto: Dordi Kjersti Mogstad/Miljødirektoratet

– Det er utarbeidet egne skjøtselsplaner og det blir gjort oppfølging av grunneierne. Vi er avhengige av at folk søker på tilskuddsordningene og blir med på dette for å bevare slåttemarkene, sier Mogstad.

780 slåttemarker fikk tilskudd til skjøtsel i 2019.

I tillegg kommer verneområder hvor blant annet Statens Naturoppsyn står for skjøtselen av slåttemark og også slåttemyr.

Nasjonalt foregår det nå engslått i om lag 50 slåtteenger og 15 slåttemyrer i verneområder.

En svært viktig genbank

– Mange privatpersoner er opptatte av pollinerende insekter og blomstereng. Vi får henvendelser fra folk som ønsker å gjøre om plena si til eng, sier Svalheim.

Men det er ingen rask jobb å bygge opp ei ny eng til å bli som de gamle slåttemarkene. Det tar generasjoner. I tillegg er det en risiko ved å bruke kjøpte frøblandinger.

– Det bør være norske, egne arter som blir sådd i norsk natur, hvis ikke blandes genmaterialet, sier Svalheim.

Slåttemark med blomster

SJELDEN BLOMST:Orkideen brudespore vokser i enga i Nedre Eiker.

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Prosjektet «fra gressmark til blomstereng» ved NIBIO har i flere år jobbet med å oppformere frø fra villblomster og holde dem adskilt for de ulike landsdelene i Norge.

Målet er at såfrø av villblomster for hver landsdel skal bli tilgjengelig, og at folk skal kunne så stedegne planer der de hører hjemme.

– Dette er veldig viktig. Hvis en for eksempel sår blåklokkefrø fra Grimstad i Nordland, vil blåklokkene blomstre på den tiden de bruker å gjøre det i Sør-Norge, og på et tidspunkt insektene i Nordland ikke er aktive. Det blir en mismatch i forhold til den lokale insektfaunaen, sier Svalheim.

I tillegg er genmaterialet i villblomstene fra slåttemarkene viktige utgangspunkt for kulturplanter.

– Mange av kulturplantene og matplantene våre har utgangspunkt i slåttemark. Med tanke på framtida og klimaendringer bør vi ta vare på genmaterialet som er stedegent i den naturen vi lever og hvor plantene hører til, sier Svalheim.

Slåttemark i Storlia i Indre Fosen kommune i Trøndelag

MANGFOLD I GAMMEL ENG: I følge det internasjonale naturpanelet IPBES er det nødvendig med store samfunnsendringer for å stanse utrydding av arter, særlig når det gjelder bruken av arealer. Disse blomstene står trygt i Storlia i Indre Fosen kommune.

Foto: Sissel Rübberdt/Miljødirektoratet