Anonymous – Putins ukjente fiende

Vi er Anonymous. Vi er mange. Vi tilgir ikke. Vi glemmer ikke.

Etter at Russland i februar invaderte Ukraina, har den vestlige verden innført rekordsterke straffetiltak mot landets økonomi, president Putins regime og de russiske oligarkene.

Samtidig sitter tusenvis av vanlige personer, over hele verden, bak en dataskjerm med ett, felles mål:

Å sabotere Russlands krigsinnsats og regimets fremstilling av invasjonen.

«Militær spesialoperasjon»

Det russiske folk får via offentlige kilder vite svært lite om hva som foregår i Ukraina. Myndighetene kaller det for en «militær spesialoperasjon». Avisene får ikke lov å bruke ord som «invasjon» og «krig».

Derfor har Anonymous bestemt seg for å spre informasjon til det russiske folk.

Under borgerkrigen i Syria i 2012 gjorde de noe av det samme, da internett gikk i svart i landet.

Men hva eller hvem er egentlig Anonymous?

Guy Fawkes-maskene

– Det er en bevegelse uten faste medlemmer. De som knytter seg til Anonymous kjenner ikke hverandre, men har felles forakt for myndigheter, bedrifter eller grupperinger som de mener driver undertrykking.

Det sier Nils Kalstad. Han har doktortorgrad i informasjonssikkerhet og leder NTNUs Institutt for informasjonssikkerhet og kommunikasjonsteknologi.

Til tross for å ikke ha noen ledelse eller faste medlemmer, har Anonymous preget internettet siden oppstarten i 2003.

– Gjennom Guy Fawkes-masken har de bygget en merkevare som står veldig sterkt. Samtidig er det lett for vanlige folk å støtte en «payback time»-kampanje mot regimer og griske organisasjoner, sier Kalstad.

Anonymous mot Russland

Ved invasjonens start hevdet Anonymous å ha hacket Russlands forsvarsdepartement, og lekket personlige data til forsvarsansatte. Mandag hevdet de å ha hacket seg inn på russiske TV-kanaler, og vist bilder fra krigen.

I tillegg hevder Anonymous å ha hacket private, russiske overvåkningskameraer. På den måten forteller de eierne av kameraene hva som foregår i Ukraina.

De skal også ha laget en tjeneste som hevder å sende tekstmeldinger til russiske mobiltelefoner, for å fortelle det som russiske mediene utelater.

Hva har de gjort før?

I 2008 ble Anonymous verdenskjent da aktivister startet en kampanje mot Scientologikirken. De hacket hjemmesiden til kirken og utførte flere andre digitale angrep.

Bakgrunnen var et lekket intervju med skuespiller og medlem Tom Cruise, som blant annet uttalte at «scientologer er de eneste som kan hjelpe ved en trafikkulykke».

Kirken prøvde å få intervjuet fjernet fra internett, som resulterte i «Anonymous-demonstrasjoner» i flere amerikanske byer.

Anonymous har også gått til angrep mot Visa, Mastercard og Paypal da disse blokkerte sine brukere fra å donere penger til Wikileaks.

Engasjerer

Anonymous klarer også ifølge Nils Kalstad å skape engasjement. Flere vil være en del av deres prosjekt.

– Slik som situasjonen er nå, bidrar gjerne større aktører som har mer kompetanse og ressurser under merkevaren. Da vil Anonymous brått øke sin evne til å gjennomføre kompliserte angrep, forteller Kalstad.

Ifølge Metacurity har over 400.000 personer meldt seg for å utføre digitale angrep mot russiske mål. De ukrainske myndighetene har gitt sin støtte til Telegram-gruppen «IT Army», som alene har over 230.000 medlemmer.

Twitterkontoen til Anonymous har også millioner av følgere, så mange lar seg begeistre.

Hvordan reagerer Putin?

Så langt er det vanskelig å vite hvordan Putin og myndighetene selv forholder seg til hackergruppen.

Mangeårig Russland-korrespondent Jan Espen Kruse forteller at russiske myndigheter så langt ikke har kommentert hackerangrepene.

– Det har blitt publisert noen russiske artikler som omtaler hacking mot Russland. Artiklene forteller at enkelte nettsider har blitt angrepet, men at de er blitt gjenopprettet, sier Kruse.

Kan man stole på påstandene?

Anonymous har over tid oppbygget seg et rykte som pålitelig, men det er likevel svært vanskelig å bekrefte påstander som «hacktivister» publiserer.

I flere tilfeller har både proukrainske og -russiske påstander om hacking og sabotasje blitt tilbakevist.

– Kildekritikk er utfordrende i fredstid, og enda vanskeligere i kriser og krig. Opinions­påvirkning er helt klart et sentralt element i meldingene som kommer. Man bør alltid sjekke med flere kilder, sier Nils Kalstad.