I gangene på barneavdelingen på St. Olavs, midt mellom operasjonssaler, blodprøver og MR-undersøkelser, finnes det noen som har som jobb å bringe frem glede, lek og det friske i alt det vonde.
Én av dem er Frode Eggen (46) fra Melhus.
Han jobber som sykehusklovn.
– Vi gjør det vi kan for å få ungen til å fly i møtet med oss, sier han.
Fokuserer på det friske
Siden 2014 har sykehusklovnen Smække bøllet, tullet og herjet i sykehusgangene på St. Olavs.
Alle sykehusklovnene jobber også som skuespillere på andre prosjekter. Frode er frilansskuespiller, men forteller at jobben som Smække er det nærmeste han har vært fast arbeid.
– Dette har blitt en stor del av hvem jeg er og er noe jeg vil bli assosiert med. Det kjennes viktig ut å gjøre barna glad akkurat der og da, sier Frode.
I tillegg til å besøke barn på sykehuset, drar sykehusklovnene også på hjemmebesøk til barn som får behandling hjemmefra.
– Du blir kjent med ungen på en annen måte. Da er det jenterommet eller gutterommet, stua, verandaen, hunden deres. Der kan de alt. Det er kult å møte unger som er trygge.
Frode anslår at han jobber 50 prosent som klovn. Innimellom dette driver han med andre prosjekter. Ingen får lov til å jobbe som sykehusklovn mer enn tre dager i uka.
– Ønsket er at vi tar på oss andre oppdrag for å få luftet hodet litt. Det er noe med å være bærekraftig med tanke på egen helse.
Frode Eggen fra Melhus har vært sykehusklovnen Smække siden 2014.
Foto: Morten Andersen / NRKTil tross for dette, opplever Frode jobben som litt fritid for hodet.
– Det er ikke plass til noe annet når du improviserer. Det handler bare om det øyeblikket, de minuttene der er det som teller.
– Jeg tror det er bra for mentalhygienen min å prøve og holde fokus på det som er friskt. Det klarer vi når vi er «i klovn». Da ser vi ikke pusteslanger og sånt på den samme måten. Da ser vi mer på det som en mulighet.
Men selv om Frode tar av kostymet, har andre jobber og en egen familie å ta seg av, er det noen av barna som blir med ham for resten av livet.
– Noen ganger blir du kjent med familier over lang tid. Du møter barnet, kanskje har det søsken, mor og far, besteforeldre. Mesteparten blir friske, det gjør det lettere å holde ut, men av og til mister vi barn og man blir jo glad i dem og i familien. Det blir en sorgprosess, for man blir glad i dem som klovn, men også som privatperson.
Sykehusklovnene har taushetsplikt i jobben sin og er veldig glade for at foreldre lar dem slippe inn til barna.
Foto: Morten Andersen / NRK– Heldig og privilegert
Pårørende forteller at møter med sykehusklovnene bidrar til større livsglede og mestring i en vanskelig hverdag, ifølge sykehusklovnenes egne nettsider.
Frode på sin side er takknemlig for at foreldrene i det hele tatt slipper dem inn.
– Jeg er heldig og privilegert som får lov til å jobbe med teater og klovnekunst så tett innpå folk, i miniatyr, og så hemmelig. På grunn av taushetsplikt kan jeg ikke fortelle folk om alt som skjer på jobben, men jeg synes det er artig at jeg får være med på hemmeligheten, sier han.
Klovnene kommer aldri til et rom med et ferdig show. Jobben er å skanne rommet og se hva som kan gjøres. Klovnene går til unger fra null til 18 år, og de tar imot klovnene på forskjellige måter.
– Selv om vi har holdt på lenge, får vi ofte høre at de ikke tror det passer så bra for ham på 14.
Til tross for dette, opplever han også at ungdommer setter pris på en visitt.
– Det handler om å finne et kommunikasjonsnivå som passer alderen til ungen. Folk har en forventning om at vi blåser såpebobler og spiller ukulele, men det er noe mer enn det. Ungdom har heller ikke lyst til å være på sykehuset, forteller Frode.
– Spilledåse og såpebobler
Interessen for sykehusklovning oppsto da Frode møtte han som starta sykehusklovnene i Danmark.
– Jeg fikk se en film fra arbeidet, og sa at det her så fint ut, det har jeg lyst til å gjøre, men jeg er ingen klovn, forteller Frode.
I retur fikk han klar beskjed om at man ikke leter etter sykehusklovner på sirkus.
Etter hvert tok Frode kontakt med noen i Norge som holdt på med det samme. Han ble tatt opp til opplæring, og begynte etter en stund å jobbe som Smække.
– Den filmen var fin og han ga meg trua på at selv om jeg ikke er klovn, har jeg vel en tilstedeværelse eller noe i meg som gjør meg egna på et vis, sier han.
Noe av det Frode synes er det fineste med jobben, er at han får møte alle typer mennesker på sykehuset.
– Vi får møte alle samfunnslagene og behandle alle ut fra at du er en unge, og nå er du her og vi er sammen med deg, sier Frode.
Sykehusklovnene sprer glede og håper på St. Olavs hospital
Foto: Morten Andersen / NRKBarnet er superhelten
I år er Frode nominert til Årets hverdagshelt. Det synes han er litt rart, men også hyggelig.
– Det er veldig fint å bli satt pris på for en ting som er så usynlig for omverdenen. Sykehuset er noe drit og noe kjedelig. Ingen vil være der, så håpet er at man sitter igjen med minner som kanskje er gode, sier han.
Han ser imidlertid ikke på seg selv som noen hverdagshelt.
– Når jeg er på sykehuset, handler det om å dreie fokuset bort fra seg selv. Internt sier vi at vi er der for superheltene, og det er ungene. Tenk å få være så heldig og slippe inn der.
Han tror det er fint for både barnet og familien å bli påminnet om at de er mer enn bare en diagnose.
– Jeg tror ikke det blir noe verre av at det er sånne øyeblikk som får barna til å tenke på noe annet eller gjøre noe annet. Det er nok godt for mamma og pappa å se at der! Der er den de kjenner. Det er det vi jakter etter og det vi kan gi hvis vi er heldige, sier han.
Og her er de fire andre finalistene:
