– Det er godt å strikke til de som trenger det

Det yrer av stemmer og liv inne på City Syd. I et litt bortgjemt hjørne på Jordbærpikene, i etasjen over stressa julehandlere og bråkete barn, sitter det en gjeng som ikke gjør fullt så mye ut av seg.

Med en tynn strikkepinne i hver hånd og garn som ikke klør, strikker de konsentrert i vei.

– Det er min måte å meditere på og koble ut. Bare finne roen i hodet, sier Hege Gundersen (52).

Strikk for de minste

Hege er leder i den frivillige organisasjonen «Varme masker». De har som mål å bidra til at nyfødt-intensiven på St. Olavs hospital og kuvøseavdelingen i Levanger mottar strikk til sine pasienter.

I år er hun nominert til Årets hverdagshelt.

Annenhver tirsdag møtes de på Jordbærpikene for strikkekafé. Det har de holdt på med siden oppstarten i 2020.

– På strikkekafeen er vi mellom 10 og 15 stykker hver gang, forteller Hege.

En av dem som ofte er med, er Elin Singsaas. Hun forteller at hun synes «Varme masker» er en fin måte å kombinere hobby og noe sosialt på.

– Det er fint å strikke hentesett til barsel eller til premature, for da vet jeg at jeg har et sted å levere det og at det blir brukt til noe fornuftig, sier Singsaas.

Hun er i likhet med Hege en stor strikkeentusiast, og får gjennom organisasjonen mulighet til å leke seg med både farger og garn.

– Det viktigste er at det hjelper de små med å holde på varmen, sier hun.

Ville dekke sykehusets behov

Hege var først involvert i Amandaprosjektet, som leverer tepper, luer og sokker til sykehuset. Her var hun kontaktperson.

Etter en prat med sykepleierne på sykehuset, fant hun ut at de hadde behov for andre ting enn bare det som sto i mandatet til Amandaprosjektet.

– Da fant vi ut at vi ville starte opp en egen avdeling. Vi ville dekke det sykehuset ville ha, forteller Hege.

Det ble starten på Facebook-gruppa Varme masker, som produserer tepper, luer, sokker, votter, hentesett, jakker og bitte små dresser til de som ikke klarer møtet med verden.

Har fulle skap

Ved siden av å være leder i organisasjonen, jobber Hege fulltid i barnehage. Til tross for dette opplever hun ikke at hverdagen blir for hektisk.

– Når jeg går hjem fra jobb, er jeg ferdig på jobb. Da gjør jeg ting jeg har lyst til, forteller hun.

Og å strikke, det har hun nesten alltid lyst til.

– Jeg har alltid strikka. Mine barn er såpass store at de har flyttet hjemmefra og ikke vil ha noe fra mamma lenger. Skapene mine er fulle, så jeg har ikke behov for mer. Det er godt å strikke til noen som trenger det, sier hun.

Hvor mye tid det tar, er varierende.

– Enkelte uker bruker jeg ikke tid på det i det hele tatt, men jeg strikker jo alltid. Sitter jeg på rumpa, strikker jeg, sier Hege.

– Hvorfor engasjerte du deg for akkurat premature barn?

– Det er ingen spesiell grunn, men det startet jo med at jeg satt som kontaktperson for Amandaprosjektet, og de strikker bare til premature, sier Hege.

Siden den gang har det bare fortsatt, og Varme masker har utvidet seg. Nå strikker de også luer og sokker til kreftavdelingen.

– I hele «Varme masker» er vi over 300 stykker nå, forteller Hege.

– Viktig jobb

«Varme masker» har ingen lokaler eller andre møtesteder enn på strikkekafeene annenhver uke.

Kontakten foregår stort sett gjennom Facebook. Hege legger ut innlegg i gruppa om hva det er størst etterspørsel etter på sykehuset.

– Da strikker vi så det freser, så leverer jeg når vi har ordnet nok. De på sykehuset er veldig takknemlige. Det er så godt å se, sier Hege.

På Facebook finner medlemmene ulike adresser de kan levere strikketøy til. Tøyet blir plukket opp av Hege og de andre i styret, før de leverer det på sykehuset.

Hege har ingen faste avtaler for når hun leverer strikk til sykehuset. Det kommer an på hva det er behov for.

– Vi vet aldri hvor mange unger som ligger der, eller hvor mange som har behov for å få noe. Jeg leverer kanskje fem eller seks ganger i året, men det er vanskelig å si. Sist leverte jeg mellom 60 og 70 tepper, forteller hun.

Til tross for jobben hun gjør gjennom organisasjonen, føler ikke Hege seg som en hverdagshelt. Ettersom hun har strikket mye veldig lenge, og også gitt bort mye, faller det henne veldig naturlig.

Men å bli nominert til Årets hverdagshelt, synes hun er helt fantastisk.

– Det er helt overveldende. Jeg synes det er vanskelig å ta innover meg, for det er ikke bare meg. Det er så mange involverte, sier Hege.

Hun synes det føles feil at bare hun skal få oppmerksomhet for noe så mange er med på.

– Men det er helt fantastisk at vi får oppmerksomhet for det, for vi gjør en viktig jobb, slår hun fast.