Han bor i et torturkammer fra krigen

– Det har jo skjedd mye grusomt i dette huset, sier Eilif Hugo Hansen til NRK.

Han står inne i stuen sin i Jonsvannsveien 46 i Trondheim. Det er en stor hvit trevilla med blågrønne lister, som ligger en liten kjøretur fra Trondheim sentrum.

I dette huset har Eilif Hugo bodd i over 20 år, men innenfor disse veggene har også Henry Oliver Rinnan og den beryktede banden hans holdt til for over 70 år siden. Den gang gikk huset under navnet Bandeklosteret.

Henry Oliver Rinnen fra Levanger meldte seg opprinnelig som soldat på norsk side i 1940 for å kjempe mot tyskerne, men han ble avvist som tjenestedyktig. Senere det samme året kom han i kontakt med representanter for Gestapo, og likte det han hørte.

Etter hvert ble han en av de viktigste støttespillerne til tyskerne i Norge under 2. verdenskrig.

• Les også: Forteller landssvikernes historier

Avslørte motstandsfolk

Rinnans oppgave var å bygge opp et nettverk med agenter som skulle avsløre norske motstandsfolk. Hovedkvarteret til Rinnanbanden lå i Jonsvannsveien 46 i Trondheim.

– Rinnan hadde en filosofi om at her i huset skulle alle snakke sant, og hvis de ikke gjorde det presset han ut sannheten med forskjellige torturmetoder. Det var nede i kjelleren det meste skjedde, forteller Eilif Hugo.

Han går ned trappa til kjelleren. I dag er det gjort om til et hobbyrom og her bruker han mye tid på å snekre. Men under 2. verdenskrig var det helt andre ting som skjedde her.

• Les også: Hva Rinnan tenkte

Torturerte og drepte i kjelleren

Flere titalls nordmenn ble mishandlet og torturert på det groveste i denne kjelleren.

– I dette rommet ble motstandsmenn torturert når Rinnanbanden prøvde å presse ut sannheten fra dem. Når de hadde vært her en stund ble de tatt med inn i naborommet, der det var to små celler. De var ikke mer enn en kvadratmeter hver, så det var ikke plass til å ligge, forteller Eilif Hugo.

• Hør Eilif Hugo Hansen fortelle sin historie i Mellom himmel og jord:

• Les også: «Rinnan» tilbake i skrekk-kjelleren

Plukker ut kuler fra veggene

I dag har rommet lyse farger, og i hjørnet står det en vedovn fra krigens dager. Gjennom et lite vindu ser man friheten på utsiden. På et bord ligger det kuler som Eilif Hugo har plukket ut fra veggene.

– Vanligvis føler jeg ikke noe annet enn at dette er kjelleren i huset mitt, men når jeg begynner å tenke på historien dukker det opp litt spesielle assosiasjoner, forteller han.

En opplevelse han ikke glemmer var da han måtte spyle vekk gammel, rød maling fra dørene på vaskerommet. Under krigen drepte og parterte Rinnanbanden to av sine egne i dette rommet.

– Da det begynte å flyte rødt utover dette gulvet fikk jeg en spesiell følelse. Da kom tankene med en gang. Det er en historie som sitter i, og når man ser en farge på gulvet som ligner på blod, da får man litt déjà Vu av det som skjedde.

• Les også: Han var angiver for Rinnan

Angrer ikke på huskjøpet

Likevel har han aldri angret på at han kjøpte den hvite villaen i 1992.

– Den første natten jeg bodde her var jeg litt spent. Kom det til å være rare lyder i huset, eller ville jeg få en dårlig følelse? Men jeg sov veldig godt den natta.

Eilif Hugo tror ikke på spøkelser, men han er ikke fremmed for at det kan finnes noe overnaturlig.

– Jeg pleier å si spøkefullt at hvis de som ble tatt til fange her går igjen, er de i alle fall på den gode siden.

• Les også: Rettssakene vi aldri glemmer

– Kan ikke tenke på det hele tiden

Det er mange som ikke skjønner at Eilif Hugo klarer å bo i dette huset, og han får ofte spørsmål om hvordan han klarer å leve i et hus der det har skjedd så mye vondt.

– Når man bor i et slikt hus kan man ikke gå og tenke på historien hele tiden. Da kan man ikke bo her. Man må være bevisst på historien, men samtidig passe på at den ikke opptar all tiden.

• Hør dokumentaren «En ond historie» hvor det siste gjenlevende medlemmet av Rinnanbanden forteller sin historie.

Som regel er det andre som minner han på det som har skjedd.

– Jeg blir minnet på det innimellom av folk eller av ting jeg oppdager i huset. Det er ikke slik at jeg fortrenger historien, men det styrer ikke hverdagen min.

Eilif Hugo bryr seg ikke så mye om hva andre synes om verken han eller huset.

– Jeg føler at det er mitt. Det har en historie, men for meg er det mitt hjem. Nå har jeg bodd her så lenge at når jeg kommer inn i et rom tenker jeg på min egen historie, og ikke det som skjedde her for 70 år siden.

• Se hvordan det ser ut på innsiden av Bandeklosteret

– Hjelper kanskje å være bergenser

For mange trøndere går det kaldt nedover ryggen bare de hører adressen Jonsvannveien 46. Eilif Hugo lurer på om han kanskje ikke føler det på samme måte fordi han er bergenser.

– Det kan nok være at historien var litt mer ukjent for meg enn den var for trøndere på den tiden.

Har du klart å skape mye glede her?

– Definitivt! Jeg trives i dette huset, og jeg har blitt veldig glad i det. Jeg har fått det akkurat slik som jeg vil ha det.

Ingen flytteplaner

Eilif Hugo har ingen planer om å flytte med det første, men utelukker heller ikke at han vil gjøre det en gang i fremtiden.

– I så fall har det ingenting med huset å gjøre, men det kan kanskje være andre grunner til at jeg flytter på meg etter hvert. Hvis jeg flytter så har jeg lyst til å ta huset med meg. Så glad er jeg i det, sier han.