Polarfuglen

– Ja, den har vært med på TV, den hær sjetne ækle jævelen.

Bilal trekker på seg den røde fiskebuksa. Drar selene over skuldrene. Strammer til i livet.

Dette er den buksa han lever i når han skal ut på havet. Det er også den buksa som fikk Tshawe Baqwa i Madcon til å utbryte: «Klæra – jeg er ikke helt med der…»

En bukse preget av mange fisketurer er nemlig ikke det første folk ser for seg som et hip hop-antrekk.

Men denne hadde Bilal altså på seg da han rappet «Nordaførr» i Stjernekamp i høst. Kvelden markerte på mange måter et vendepunkt i finnmarkingens vei til seier i konkurransen.

Han tok en liten bit av hjemstedet Hasvik på Sørøya med seg på scenen – og fikk vist fram hvem han er.

Moren hadde spurt om hun skulle vaske buksa før hun tok den med til Oslo – den hadde tross alt vært i nærkontakt med noen hundre kveiter. Men det fikk hun ikke lov til.

– Nei, det e dårlig hell å vaske buksa, ler Bilal.

Nå står 20-åringen i ei bu på kaia i Hasvik. Fiskestenger står lent inn mot veggen. Ulltøy, overtrekksklær, skinnluer og fôrede gummihansker ligger rundt omkring. Midt på gulvet er to svære hvalknokler. Lukten av fisk henger i lufta.

Kontrasten til garderoben bak scenen på Stjernekamp kunne vel ikke ha vært større. Et tydelig tegn på at Bilal står litt i spagaten mellom to verdener. Musikken og scenelivet på den ene siden – friluft, havet og velbrukte fiskebukser på den andre.

Må være «litt toillat»

– Der skaut æ mi første rypa! Det va nånn år sia, hehe.

Bilal peker mot en åsside i Meltefjorden på Sørøya.

Han har kommet seg ut av bua og inn i en av båtene som tilhører foreldrenes turistfiskebedrift. Han kjører den stødig og tar inn frisk sjøluft i fjorder han kjenner som sin egen baklomme.

Selv om han helst ville dratt opp ei kveite eller to, så blir det ikke tid til det i dag. Om bare noen timer skal han hoppe på flyet for «en gig» i Tromsø. Nå er han bare ute for å gjøre en liten guidejobb for familiebedriften først. Det er dette som er hans egentlige fulltidsjobb.

Kulda biter godt i fingertuppene, og selv om havet ikke byr på de største dønningene, kjenner man godt at det er vær i nord når båten får fart og slår ned mellom bølgene. Sprøyten står.

Bilal innrømmer at man må være «litt toillat» for å holde på med dette. Men han elsker livet på havet.

– Da tenker jeg ikke på så fryktelig mye annet. Jeg går inn i et rom, lukker døra og legger bort det som er utenfor. Det er en fin rømming fra…

Bilal avbryter seg selv.

– Det høres ut som om jeg har det helt jævlig til vanlig, men det er ikke det. Jeg har det dritbra, hahaha. Men det er godt å ikke tenke på alt. Det skjer når jeg er på havet eller trasker i fjellet. Det er mitt dop.

Den telefonen

At han har en kjærlighet for nord ble tydelig for dem som fulgte Bilal gjennom Stjernekamp. Han måtte flere ganger ty til tårene da han tenkte på hjemplassen. Han hadde aldri vært så lenge hjemmefra før.

Etter tre måneder i Oslo har han endelig fått noen dager i Finnmark.

– Det er klart savnet har vært der. Men samtidig var man så sykt inni bobla og det var bare én ting man hadde fokus på. Og det var…

Det dirrer og plinger fra forlomma på den røde overtrekksjakka.

– …å bli ringt, på telefonen, sant!

Bilal trekker på skuldrene. I de par ukene som har gått siden Stjernekamp-seieren har telefonen ikke stått stille.

– Jeg visste ikke at det fantes så mange folk engang, har han sagt tidligere om alle som tar kontakt.

En betegnende reaksjon fra en kar som har vokst opp på ei øy hvor det bor 1100 personer, med en halvannen times fergetur til fastlandet.

Mange av henvendelsene Bilal får er fra folk som vil gratulere ham. En god porsjon er folk som vil hyre ham til syngejobber. Noen få har funnet nummeret hans i telefonkatalogen og vil bare sjekke om det er ham. «Hihi.»

Men akkurat nå er det en havets kollega som ringer.

– Æ har fått vært og drægd opp ei kveita i hvert fall. Men det va nu bare en kort tur, sier Bilal til kollegaen, før han forteller at han skal ta fri i et par uker.

– Jeg har valgt å ta litt kontrollert fri nå før…hva skal man si…neste sesong. Bare for å lade opp batteriene.

Det vil man tro skulle trengs.

Brev fra Petter Stordalen

– Det er tøffere enn jeg hadde trodd. Men han må tåle det.

Det er Ahmad, Bilals pappa, som snakker.

Han sitter godt tilbakelent i en av stolene i resepsjonen på familiens hotell. Hotellet som har vært like mye hjem for Bilal som det faktiske huset deres.

Ahmad forteller at han skjønte at Bilal var musikalsk allerede da han var et spedbarn. Han pleide å legge Bilal inntil brystet da han ikke ville sove. Ahmad sang for sønnen sin, og Bilal, han sang tilbake.

– Han lå der og lagde disse lydene. Sang høyt, fra nedi halsen. Det var helt utrolig!

Nå er Ahmad så stolt at han holder på å sprekke når han snakker om Bilal, som han kaller for «hjertet vårt». Derfor er både han og mamma Mona opptatt av å være så mye som mulig til stede for sønnen nå.

Akkurat som da de reiste de 1800 kilometrene til Oslo hver helg under Stjernekamp. Reiser som spiste opp mye tid, hele feriebudsjettet og litt til.

– Jeg fikk faktisk et personlig kort fra Petter Stordalen da vi var der sist. «Så koselig å ha deg her igjen», ler Mona.

– Det ble vel over 60 døgn i løpet av Stjernekamp.

Også Mona er innstilt på at det kommer til å bli et skikkelig trøkk nå.

– Jeg må flire når folk sier at nå har vel alt roet seg. For det er nå det begynner!

– Men jeg har opplevd enda verre, og vet at alt går, sier Ahmad.

– Man må bare se det lyse i alle situasjoner og ikke stresse – da får man ikke gjort noe.

For en mann som har vokst opp i borgerkrigen i Libanon har det vært godt å kunne oppdra sønnen i den friheten han først kjente på da han kom til Norge. Å vise at det ikke er grenser for hva man kan få til.

Man kan si det har skapt en slags åpenhet og takknemlighet i familien – ikke minst for Bilal selv.

Nordnorsk galskap

Når familien samles rundt frokostbordet er det ofte i restauranten på hotellet, og alle er velkommen.

Praten går i ett og tonen er frisk, med drypp av et og annet godt nordnorsk kraftuttrykk. En gjenganger er det beryktede «fette», som Bilal gjorde til nærmest et moteord da han sa at det var «fette najs» å rappe på nordnorsk.

Temaene som diskuteres dreier seg mye om fisk, men praten sneier også innom alt fra politikk til artige anekdoter.

– Det var ikke min feil! Jeg ble dratt med, én gang!

Bilal må protestere når faren forteller at han rømte fra barnehagen som liten.

– Nei, det verste jeg har gjort er å prate høyt i klassen.

Han prater ganske høyt her han sitter ved bordet også. Høyt, engasjert og med en god porsjon selvtillit.

Han framstår som en fyr som ikke er redd for å stikke seg litt fram og ta en utfordring på strak arm. Men han må innrømme at det er én ting han ikke mestrer:

– Jeg er ikke så god til å strikke.

Latteren bryter høylytt ut rundt bordet. De andre som sitter her kan bekrefte at Bilal er ganske dårlig med strikkepinnene.

– Men jeg synes jeg veier opp på mange andre områder, smiler han, før diskusjonen dreier seg inn på fiskeri igjen – et tema som engasjerer hele gjengen.

Det har alltid vært stor takhøyde hjemme i Hasvik, og Bilal fleiper med at det er et snev av nordnorsk galskap i alt engasjementet i familien. Men det er kanskje sånn det blir når man lever så sammenknyttet.

Det skumleste som kan skje

Gjennom oppveksten i Hasvik har tanter, onkler og bestemor på morssiden bodd bare noen steinkast unna. Å ha familien så nært har vært alfa og omega for at Bilal er den han er og kan drive med det han gjør.

– Jeg vet at jeg har dem i ryggen. De har alltid sagt at vi unge må gjøre det vi synes er artig og har lyst til. Alt annet er ikke så helsikes nøye.

Samtidig kjenner Bilal på at han har sin arabiske familie milevis unna.

– Det er litt sårt og mange følelser rundt det. Men det er veldig koselig hver gang vi drar ned til Libanon – de er en sabla fin gjeng.

Det å ha krigsherjinger som en del av familiehistorien har også gjort noe med perspektivet Bilal har på verden.

– Når man ser hvor jævlig folk har hatt det der, så skjønner man hvor sykt godt vi har det her hjemme. Vi har rent vann, penger, gratis helse, gratis skole. Jeg er veldig glad for at jeg har vokst opp i et så fint land, sier han.

– Og at faren min har opplevd ting ingen burde oppleve – det er klart det legger et grunnlag for hvordan man tenker. Det er kanskje litt derfra jeg har kjærlighet for denne plassen – vi har jo ikke en skit å bekymre oss for. Fra du er fire år kan du bare springe rundt og sykle og dra på fotballbanen når som helst. Det er ikke noe stress. Asså hællo!

Bilal sveiper armen mot en idyllisk liten huk innerst i en fjord.

– Det skumleste som kan skje e at du kan bli spidda av en rein, og sannsynligheten for det e vel heller liten. Nei, herrefred! Hehe. Æ hadde ikke bytta ut det hær med nåt.

Dævven den telefonen

Klokka er blitt nesten halv to denne ettermiddagen i november. Sola er på vei ned bak fjellene.

– Fy faen, se på det hær! E det rart man skrik på nasjonal TV.

Bilal er på vei inn mot Hasvik med båten. Han ser mot det rødgule lyset som henger over horisonten på den andre siden av Lopphavet.

– Det hær e den fineste plassen i verden. Færdig diskutert.

I en tid hvor ungdom blir omtalt som Nord-Norges største eksportartikkel, er Bilal en sjelden vare som beveger seg mot strømmen. Som har stått på riksdekkende TV og formidlet hvor mye han elsker å bo her.

Mange kan ikke vente med å komme seg vekk fra de små plassene i nord, men for Bilal er det med et delvis tungt hjerte han har skjønt at han er nødt til å være mer i Oslo framover.

Det må han hvis han skal smi mens Stjernekamp-jernet er varmt og satse på en musikkarriere. Noe både han og resten av gutta i bandet hans, NorthKid, er klare for.

– Nå ser det ut som det skjer ting. Vi skal bare spille masse kul musikk og er supergira!

Likevel er Bilal klar på at det er på Sørøya han skal slå seg ned når den tid kommer. Som enebarn har han et ønske om å ta over familiebedriften.

– Jeg klarer ikke å se for meg hvordan livet skal være uten – jeg husker ingenting annet. Det er det som er hjem. Men sånn som det ser ut nå, så har ikke mamma og pappa tenkt å parkere tøflene med det første, så da kan jeg være mer i Oslo i perioder.

Mamma Mona har beskrevet Bilal som en polarfugl som bare må ut og få litt luft under vingene, før han trekker hjem igjen.

– Ja, det høres ganske greit ut, ler han.

– En polarfugl som trekker én gang, hahaha!

*Pling pling*

– Dævven den telefonen. Åh. Hahaha!

Framtida ringer på Bilal. Den røde fiskebuksa må av. Det spørs om den får bli med på scenen igjen. Men Sørøya har han alltid med seg – uansett.