Regjeringens våpendrager

Jo Inge Hesjevik får høre det nesten hver eneste dag. Det får også familien. Mamma. Kona. Barna.

Det kan være noen stygge blikk på flyplassen. Krasse spørsmål om lojalitet. Ærekrenkende innlegg i sosiale medier.

Han er blitt mannen mot Finnmark. «Våpendrageren for regjeringen,» slik Finnmarks fylkesordfører en gang formulerte det.

Men denne dagen holder han ingen våpen.

Kun en kongekrabbe.

– Heldigvis er vi fiskere så flinke at vi husker best de gode dagene. Vi glemmer de dårlige. Da er det fantastisk å være fisker, sier Hesjevik.

Mange av dagene i politikken har vært dårlige det siste året.

Da er det ikke så lett å glemme.

Nå gjør Hesjevik det samme som mange andre finnmarkinger. Han kritiserer sin egen partikollega og kommunalminister:

Monica Mæland.

– Hennes uttalelser bidro til å skape støy.

Hesjevik sukker.

– Vi i Finnmark ønsket å vite: «Er det tvang eller ikke?» Hun svarte: «Ja, det er tvang. Vi kommer til å tvinge, hvis ikke Finnmark gjør det selv».

– Det skapte et problem. Det skapte sår.

♦

Det er august, også kalt høst i Finnmark. Det er litt over ett år siden Stortinget vedtok å slå sammen Troms og Finnmark.

Fiskeren fra Lakselv står midt i Porsangerfjorden på sjarken «Emma», oppkalt etter datteren. Han bor her. Han har vokst opp her. Han er ekte finnmarking.

Det er nesten vindstille i fjorden denne dagen, men inne på land stormer det.

Hesjevik er nemlig også Finnmarks fremste forsvarer av regionreformen, og for sammenslåingen av de to fylkene i nord. Dypt inn i Finnmark er det nesten en kuriositet. Færre og færre innrømmer slikt åpenlyst.

Hesjevik har kanskje en obligatorisk plikt. Han er gruppeleder for Høyre på fylkestinget.

Men han har også personlige grunner.

– Jeg har ikke lyst til å være dette annerledes-fylket. Jeg vil ikke at barna mine skal bli sett annerledes på. Hvorfor skal vi være så himla annerledes?

Hesjeviks kamp for regionreformen har gjort han til frontfiguren i nord. Han har innrømmet at hans hjerte sier nei, men mener likevel at fornuften tilsier ja.

– Vi skal være en del av en større helhet. Da må vi ta ansvar.

Han er svært kritisk til at Arbeiderpartiet ikke tar et slikt ansvar, men heller gjør alt for å motarbeide reformen som har blitt behandlet to ganger på Stortinget.

Men regjeringen er anklaget for å ha innført en tom reform, uten innhold. Og akkurat nå stemmer det. Med unntak av planlegging og drift av veier, er det foreløpig ingenting nytt å leke med for en fylkespolitiker.

– Det skal til slutt gi større makt i regionene, litt flere arbeidsplasser og gjøre at man løser dagens oppgaver bedre. Det er det reformen går ut på, mener Hesjevik.

Fiskeren må veie hvert eneste ord og vurderer om det er verdt det. Ett ord feil og det blir bråk. Men det blir det garantert uansett hva han sier. Da kommer de ærekrenkende innleggene på Facebook. Anklagene. Truslene.

Han blir kalt sviker og utpekes som fiende. Og han får stygge kallenavn.

– Hadde dette vært tidlig i min politiske karriere, ville det ikke vært greit. Men all politisk erfaring og andre kontroversielle saker, gjør at det blåser litt av, sier Hesjevik.

♦

Hesjevik sitter ved kjøkkenbordet hjemme i generasjonsboligen som familien deler med foreldrene hans. I dag har fiskeren servert ferdig-bacalao fra butikken.

Én som er tidlig i sin politiske karriere er Hesjeviks datter Emma. Hun har nylig kommet hjem til et fylke i politisk kaos etter å ha vært ett år på studier i utlandet.

Før det var hun aktivt medlem i Unge Høyre.

– Har du blitt påvirket av pappa?

– Det er få som ikke blir påvirket av foreldrene sine. Men akkurat nå er jeg blitt lei av politikk, svarer hun, og viser til den opprivende politiske konflikten faren står i.

– Men det er nok min mamma som må ta støyten.

– Og min mor, sier pappa Hesjevik.

Det er de to mødrene som stadig møter folk i lokalsamfunnet, som stiller spørsmål ved hva han driver med. Hvordan kan han være mot Finnmark? På den lokale kafeen er slikt uhørt.

Det er en forskjell i engasjementet fra generasjon til generasjon. De fleste som mener at Emmas pappa har sviktet Finnmark, har gjerne nådd en viss alder. De har levd i en annen tid, en annen historie.

– Jeg tror ikke unge bryr seg like mye som de eldre generasjonene. Personlig vil jeg si at jeg er fra Finnmark uansett. Jeg tror ikke det blir noe problem, sier Emma Hesjevik.

– Det er kanskje verre når man har bodd her i 40 år.

♦

Det er over ett år siden regionreformen ble vedtatt for første gang, 8. juni 2017. Det var allerede da en laber bris som utviklet seg til stiv kuling utover høsten. Troms og Finnmark møttes til sine første samtaler.

Det var som å være vitne til en togkollisjon i saktefilm.

Full storm ble det etter en kontroversiell avtale i vinter. Politikerne fra Troms og Finnmark møttes på nøytral grunn på Gardermoen. Knut Storberget (Ap) hadde blitt utnevnt til mekler. Finnmarks fylkesordfører Ragnhild Vassvik (Ap) og Troms' fylkesrådsleder Willy Ørnebakk (Ap) ble denne gangen faktisk enige om noe.

De fikk til en avtale om sammenslåing.

Det var Vassviks støtte til avtalen som overbeviste Jo Inge Hesjevik om å si ja.

Mange i Finnmark ble rasende over avtalen som blant annet gjorde at nesten hele toppledelsen skulle ble sittende i Tromsø.

Da kolliderte togene.

– Jeg var redd for at denne avtalen ikke kunne forklares til Finnmark. Kanskje burde jeg sagt nei, sier Hesjevik i dag.

Men han sa aldri nei.

Etter at fylkesordføreren i Finnmark gjorde helomvending og slaktet avtalen hun selv hadde signert, var Hesjevik én av få som kjempet hardt for at avtalen skulle bli en realitet.

Han og ungdommen. Arbeiderpartiets ungdomsparti, AUF, kjempet like hardt – men ble nedstemt på årsmøtet i voksenpartiet.

Det ene førte til det andre, og 14. mai 2018 ble det arrangert folkeavstemning i Finnmark. Folket ble spurt om de ville slå seg sammen med Troms. 87 prosent stemte nei.

Én måned senere valgte Finnmark fylkesting å boikotte regjeringen.

Troms fulgte like etter og sendte hele saken tilbake til Oslo. Vennligst fullfør for oss, skrev de.

Hele prosessen stoppet opp.

Fiskeren på sjarken tar et dypt pust.

– Jeg kan ikke med min beste vilje se noen åpning for at det blir stoppet, sier Hesjevik.

♦

Vi er tilbake i Porsangerfjorden, hvor Hesjevik har levert over 200 kilo kongekrabbe til storkjøperne på fiskekaia. Sjarken står ankret midt i fjorden.

Hesjevik ror inn mot land i en åtte fots plastbåt.

– Hvordan har reformen blitt ledet av regjeringen?

Hesjevik ror litt på det.

– Hvis vi skal dømme ut ifra det som skjer her oppe, er det ikke god ledelse, svarer Hesjevik.

Han tenker seg litt bort, til et spørsmål mange har stilt han: Om kommunalminister Monica Mæland forstår Finnmark?

– Mitt klare svar er nei. De har ikke forstått kreftene og følelsene i Finnmark.

– Men det har heller ikke Troms gjort. I denne saken er det bare Finnmark som forstår Finnmark.

Hva er det som er så vanskelig å forstå med Finnmark?

♦

For å forstå kampen mot sammenslåing er det mange som peker på historien. De viser til nedbrenningen av Finnmark. Tvangsevakueringen i samme periode gir negative assosiasjoner til tvangssammenslåing.

Etter krigen ville ikke myndighetene sørpå at finnmarkingene skulle flytte hjem. Den gang, som nå, var det mange som ikke hørte etter. Det var de som bygde Finnmark opp igjen.

Den samiske befolkningen har i lang tid blitt marginalisert og fornorsket. Mange i Finnmark har opplevd påtvungne vedtak fra staten som et overgrep.

I nåtiden er det mange steder som opplever fraflytting, forgubbing og tap av statlige arbeidsplasser. Verst rammet er kanskje fylkeshovedstaden Vadsø. NRKs første distriktskontor ble etablert her for å motvirke finskspråklig påvirkning. Nå er de fleste arbeidsplassene borte. Det samme har rammet andre store institusjoner.

Derfor frykter flere at sammenslåingen med Troms vil føre til at enda flere arbeidsplasser forsvinner.

Men stort sett går det bedre i Finnmark, mener Hesjevik. Han lister opp lav arbeidsledighet, stor optimisme rundt olje og gass og de enorme mulighetene som har åpnet seg i Norges nordligste fylke. Turisme, oppdrett og mineraler.

– Det er en fremvoksende stolthet i Finnmark. Og det er kjekt å være stolt av regionen du kommer fra.

Du finner få steder i Norge hvor identiteten er så sterkt knyttet til fylkesnavnet, slik som du finner i Finnmark. Trøndere og nordlendinger er hederlige unntak, men stort sett føler folk seg som fra en by eller bygd – ikke et fylke.

– Kampen mot sammenslåing handler ikke om fylkesveier og skoler. Det handler om en sterk identitetsfølelse til Finnmark som fylke og navn, mener Hesjevik.

Det handler om meg og deg, hvem vi er, hva vi er og hvor vi kommer fra.

– Det er veldig sårt. Hvis det kan tolkes som man ser ned på Finnmark, tolkes det veldig fort negativt.

Da blir det ekstra vondt når mange føler at staten vil at Finnmark skal opphøre å eksistere.

– Alle som har kommet utenfra Finnmark har tråkket rett i salaten, sier Hesjevik

Spesielt kommunalminister Monica Mæland.

♦

Høyre-lederen fra nord gjør nå noe han egentlig ikke burde gjøre. Han kritiserer sin egen partikollega. Sin egen regjering.

– Hun burde vært mer ydmyk, sier Hesjevik.

Han peker spesielt på perioden i forkant av folkeavstemningen, da hun ga kompromissløse uttalelser om at tvangsbruk.

– Det skjedde i en tid med veldig såre følelser. Man truet med tvang, noe man selvfølgelig gjør. Det er jo tvang. Men på det tidspunktet førte det til veldig intense følelser.

– Mener du at Monica Mæland har gjort feil med de uttalelsene hun har kommet med?

– Ja.

Han fortsetter.

– Men så mener jeg at alle som ikke er fra Finnmark, har slitt med å forstå hvordan vi ser på saken.

♦

For ti år siden erklærte byrådslederen i Bergen krig mot regjeringen. Hun mente den rødgrønne trioen bedrev en elendig distriktspolitikk, og at det var umulig å oppnå kontakt med de ansvarlige.

Navnet på byrådslederen var Monica Mæland.

– Jeg forstår godt at man kan være veldig uenig og veldig frustrert over vedtak som er fattet i Oslo, sier hun i dag.

– Men det er ikke slik at Finnmark forsvinner.

Året 2008 er også kjent for en annen ting: Året da regionreformen ble en fiasko. Det var opprinnelig Senterpartiets store idé og drøm. Å flytte flere oppgaver ut i distriktene.

I dag forsøker det borgerlige flertallet det samme prosjektet som de rødgrønne katastrofalt feilet med for ti år siden.

– Fra dag én har jeg forsøkt å finne en løsning, sier Mæland.

Kommunalministeren kjenner seg ikke igjen i kritikken fra Hesjevik. Hun viser til at hun har arrangert møter, gitt fylkene en mekler for å løse konflikten og gjort mange forsøk på å legge til rette for at prosessen kunne gå videre.

– Det er en voldsom debatt og mye følelser, så jeg må ta til etterretning at noen oppfatter det slik, svarer Mæland sin egen partikollega.

– Kunne du gjort en bedre jobb?

– Ja, det må jeg alltid være åpen for. Men jeg ser ikke helt hva det skal være. Min jobb har vært å få gjennomført et vedtak som Stortinget har fattet, og som Finnmark altså er sterkt uenig i.

♦

Hesjevik har også forståelse for sin partikollega.

– Jeg er kritisk til Monica Mælands uttalelser, men man må se det i perspektiv, sier Hesjevik.

Han viser til at det er hennes plikt som statsråd å gjennomføre stortingsvedtak.

– Hvis Monica Mæland ikke gjør det Stortinget ber henne om, må hun gå.

Det er derfor mange i Finnmark har sendt sine bønner til Kristelig Folkeparti de siste månedene. KrF har stilt som krav til regjeringen at nye oppgaver for storregionene skal komme på plass.

Frist: 15. oktober.

Partiet har hintet om at de er villig til å stoppe reformen hvis oppgavene ikke er gode nok.

Så er spørsmålet om det blir noe mer enn et hint.

I mellomtiden venter motstanderne i Finnmark.

Hesjevik tror de venter forgjeves. KrF var en av de største forkjemperne for reformen da den først kom.

– Finnmark kan ikke stå alene, sier han.

Fylkene har vært modne for reform i flere år nå, helt siden staten tok over sykehusene på starten av 2000-tallet. Der er til og med Arbeiderpartiet og Senterpartiet enige. Men de mener det burde skje frivillig.

Det borgerlige flertallet valgte tvang, fordi nesten ingen gir fra seg makt frivillig i dette landet.

Hesjevik mener det er nødvendig. Finnmark sliter i dag med mangel på kompetanse, fraflytting og eldrebølge. Utfordringer med økonomi, rekruttering og utdanning.

I motsetning til mange av hans egne naboer, mener Hesjevik det er en snarlig løsning i sikte.

Sammenslåing.

– Jeg tror vi kommer i land til slutt, sier han.

– Men det vil være såre følelser for dette i Finnmark i mange år som kommer.

• Les også: «Troms + Finnmark = Sant?» – en oppsummering av konflikten