Kvinnen som møtte sin verste fiende

På et møterom i Vestre Aker den 23. januar sitter en kvinne med et stort mønstret sjal på hodet. Sjalet går ned over skuldrene hennes. Med munnbindet korrekt plassert er det kun øynene som vises.

De brune øynene ser gjennom det store hvite rommet. Her er hvitdukede bord plassert sammen til en hestesko.

Jamila Afghani sitter midt i rommet ved det innerste bordet. Flere kommer til. De hilser og setter seg ved samme bord.

På motsatt side er det tomt. Men tomrommet er fylt med en ekkel spenning.

Hjertet dunker. Pulsen er høy. Men det kan ingen se for i glippet mellom munnbindet og sjalet er øynene rolige.

Så begynner stolene ved det andre bordet å fylles opp.

Fra Kabul til kjøkkenbordet i Alta

Det er ikke ved lange formelle bord Jamila er mest vant til å sitte. Og det er absolutt ikke dagligdags at hun ser rett inn i ansiktet til noen av verdens mest fryktede menn.

For til daglig sitter hun ved et enkelt kjøkkenbord, i et rødt hus i Alta, vest i Finnmark. På bordet ligger en bærbar datamaskin og mobiltelefon. De bruker hun til å holde kontakt med folk rundt om i hele verden.

Rundt seg har hun en støttende mann, to døtre på 10 og 11 år, en tenåringssønn på 17 og en stedatter på 22 år.

Vi er tilbake i starten av januar. Jamila og familien har bodd her i bare knappe to måneder. Etter Taliban tok over makten 15. august 2021 klarte hun og familien å holde ut i Afghanistan i ti dager. Da var det nok. Kabul ble for utrygg for en kvinneaktivist.

– Det var en vanskelig situasjon, og når landets president flykter av sted – hvordan skulle vi få beskyttelse?

På flyplassen i Kabul var det kaos. Vi har sett bildene av en overfylt flyplass, videoene av mennesker som klamret seg til flyskrog for å komme seg ut av landet.

Men Jamila er ikke en kvinne som bare sitter og venter selv om det stormer rundt henne. Alle viktige kontakter og ulike ambassader fikk en melding i innboksen. Hos den norske ambassadøren ble det napp.

Jamila og familien skulle få reise til Norge.

– Jeg er utrolig takknemlig for at vi fikk hjelp av den norske ambassadøren, og for at det norske folk ga oss et sted vi kunne bo.

Og så tenker du kanskje at her kommer et punktum. At historien slutter. «Jamila elsker å bo i Norge og i vår velstand.» Nei, det stemmer ikke.

– Det var veldig vanskelig å reise fra landet mitt.

Hun vil hjem igjen så snart hun kan. Jamila har en kamp å kjempe for afghanske kvinner og jenter.

Ingen kvinner å se

Om man kan si det rett ut, så er ikke Jamila Afhgani noen «hvem som helst».

Hun er leder for den afghanske avdelingen av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF), som har kontor og samarbeid i over 30 land.

Jamila har blitt 46 år. De siste 25 årene av sitt liv har hun gjennom flere organisasjoner og metoder jobbet for å bedre situasjonen for kvinner og unge jenter i Afghanistan – med et spesielt fokus på utdanning.

Det var egentlig bare flaks at hennes egen konservative, rike far lot henne få gå på skolen.

– Jeg hadde polio som lite barn, og måtte ta bort et ben. Det gjorde at jeg gråt mye og ikke ville leke med andre. Da så far heldigvis skole som den eneste utveien.

Hennes søstre måtte bli igjen hjemme.

Med dette i bagasjen fra barndommen, var hennes mål i livet satt: Hun skulle sørge for at flere afghanske jenter fikk lov til å sette seg på skolebenken.

Det har hun klart. Etter at Jamila tok masterutdanning i Pakistan åpnet hun et utdanningssenter. Da hun senere flyttet hjem til Afghanistan tok hun senteret med seg. Nærmere 60.000 jenter har fått startet sin utdannelse, og ikke minst lært seg å skrive og lese gjennom hjelp fra Jamilas senter.

Men nå er det slutt.

Taliban har låst dørene. Bøkene er stuet vekk. Kampen er blitt viktigere enn noensinne.

De som kjemper kvinnekampen i Afghanistan er mer utrygge enn før.

– Jeg er dypt bekymret over nylige rapporter om vilkårlige arrestasjoner og bortføringer av kvinnelige aktivister. Jeg anmoder sterkt at de blir løslatt, uttalte nettopp FNs generalsekretær António Guterres til Sikkerhetsrådets møte.

Knallharde anklager mot Taliban kom fram i rapporten fra FNs sikkerhetsråd i slutten av januar i år. Situasjonen i landet ser ikke bra ut under de fryktede mennenes styre. Som generalsekretæren trakk fram i sin uttalelse:

Men som Jamila stadig påpeker: Det skal mye til for å rokke på en afghaner.

– Vi er mennesker av fjell. Vi må stå støtt for å klare disse utfordringene.

Og det sees. Ut fra Afghanistan kommer det bilder av kvinner som trosser Taliban og kjemper kampen videre i gatene.

Jamila har flere ganger forestilt seg hvordan livet hjemme i Afghanistan kunne ha vært.

Grønt, full av frukt, blomster og sterke farger. Latter og smil. At hun kan reise fra nord til sør uten problem og møte folk uten frykt, og uten å tenke på hvor i landet de er ifra.

Og at hun kan gå til og fra huset sitt uten å alltid være redd.

– Jeg håper en sånn dag kommer til landet mitt.

I mellomtiden mener Jamila de må spille på lag med fienden. At det er den eneste muligheten de har for å få til en minste lille spire av forbedring.

At hun skulle sitte ansikt til ansikt og snakke med Talibans menn, hadde hun ikke trodd.

– Hallo, er det Jamila?

Jamila har satt seg for å se på TV med barna. De har nettopp spist sammen, en koselig samlingsstund familien ofte har, etter endt skoledag.

Hun kjenner hun er trøtt. Som vanlig har hun sittet ved kjøkkenbordet siden fem for å arbeide, før hun dro på det obligatoriske norskkurset for flyktninger.

Telefonen ringer.

Utenriksdepartementet har invitert Taliban til Oslo om to dager. Vil hun møte dem?

Brystet kjentes plutselig ut som det ville sprenges.

– Jeg ble sint og opprørt inni meg.

Hun må gå noen runder med seg selv. Kjenne litt etter. Vil hun?

– Jeg visste jo på samme tid at det ikke var noe annet alternativ. Det var ikke noen annen måte å gjøre det på.

Hennes største frykt var hun nå invitert til å møte. Bare ordet «Taliban» gjør at hun får vondt i hjertet. For henne har det samme betydning som ordet «selvmordsbombe».

– Det var den store utfordringen, og spesielt for oss som bodde i Kabul. Hele tiden levde vi i usikkerhet. Var vi på kontoret visste vi ikke om vi kom oss trygt hjem. Var vi hjemme var det usikkert om vi ville leve de neste dagene. Gikk barna mine til skolen var det også en risiko. Hele tiden levde vi i frykt.

Hva skulle Jamila gjøre?

Hun tok diskusjonen med kollegene sine i den internasjonale kvinneligaen. Noen mente det ville bli alt for farlig. At hun måtte holde seg unna. Kollegene i Kabul var derimot uenige:

Jamila må snakke på deres vegne.

– Om jeg ville det eller ikke, så måtte jeg dra og møte dem ansikt til ansikt.

Drap og krig kan ikke være løsningen lenger. Hvis ikke dialog er løsningen, hva da?

– For meg var det ikke noe annet alternativ enn å kommunisere med Taliban. Det var vanskelig, for meg personlig, og for oss alle.

– Nå må dere lytte

Vi er tilbake på Soria Moria Hotell i Vestre Aker i Oslo den 23. januar. Dagen er kommet. Jamila gjør seg klar. Hun samler papirene sine, strammer sjalet en siste gang med den lille nålen på innsiden ved venstre kinn, og drar til møtelokalet.

På samme hotell bor det 15 menn hun ikke gleder seg til å møte. Men selv om de har reist lengre enn henne, har Utenriksdepartementet på forhånd sagt tydelig ifra at Taliban ikke får noen spesiell gjestebehandling. Alle skal spise fra samme meny, bo på samme type rom.

Her blir det ingen særbehandling.

Det er avtalt at Jamila og 13 andre afghanere, som også er aktivister, alltid skal få gå inn i rommet før Talibans menn. Hun hilser på de andre og går langs det lange bordet. Ved hver stol er det hvite ark som er brettet i to, med navn på hvem som skal sitte hvor.

Midt på langbordet innerst i rommet finner hun sitt navn. Jamila Afghani.

De andre afghanske kvinnene og mennene kommer på plass. De har fordelt hva de skal si. Jamila skal snakke sist og ha fokus på nedstengningen av kvinnedepartementet og vold i hjemmet.

Talibans menn kommer inn. De tar plass ved det motsatte langbordet.

Sammen med dem kommer spenningen inn i rommet.

– Vi har jo så mye sinne inni oss, og jeg føler at det kan bli en kamp på dette møtet.

En etter en starter de med å legge fram sin sak. Stenging av jenteskoler, trakassering av kvinnelige demonstranter og flere andre saker. Så begynner det å gå mot slutten.

Det er Jamilas tur.

To av mennene ser ned av respekt – siden hun er kvinne.

Jamila ser de andre rett inn i øynene, uten et fnugg av frykt.

– Dere har vunnet dette landet på en veldig lett måte. Presidenten flyktet og dere fikk makten. Og lytter dere ikke til oss nå, eller de internasjonale stemmene som er her, så vil dere miste det ganske raskt.

De to siste mennene ser forbauset opp. Nå ser alle på henne. Hun kjenner hun er emosjonell, men klarer å snakke høyt, tydelig og bestemt. Mens hun snakker ser hun på dem, en etter en:

– Vi har ikke noe annet alternativ. Afghanistan er vårt land, og vi må bygge det opp igjen. Dette er vårt ansvar. Og for å få det til må dere lytte til folk i Afghanistan og dere må respektere hva de sier.

Så går Jamila gjennom sakene hun har på sin agenda. Men hun klarer ikke å la være å gå innom noen hjertesaker i tillegg.

Hun må snakke om jenteskolene. Det er for viktig til å ikke si noe. Taliban har sagt at når det blir varmere mot sommeren, skal jenter få gå på skole. Men Afghanistan har også varmere provinser.

– Hvorfor har dere stengt skolene for jenter også der? spør Jamila.

Ministeren blir stille i noen sekunder. Han ser litt overrasket ut, som om han ikke hadde forventet et så direkte spørsmål.

– Ok, dette er jo noe bra. Vi har ikke noe problem med det, så vi kan åpne de skolene så snart som mulig, sier ministeren.

– Når? Vi trenger et klart svar, krever Jamila.

Den internasjonale kvinnekampen

Vel tilbake i Alta er Jamila tilbake til sin nye hverdag igjen. Jobb fra tidlig om morgenen, barn på skole, norskkurs, familieliv, mer jobb til sent på kveld. Neste dag det samme. Nå har februarfrosten kommet for fullt i nord, og hverken hun eller barna er overbegeistret.

Men så dukker det opp nok en invitasjon. Denne gangen av det mer hyggelige og varme slaget.

De tar runden rundt bordet. Jamila først, deretter de andre kvinnene. Her er pensjonerte lærere, professorer, verger, lokalpolitikere. Men de har et felles mål: Likestilling og kvinnekamp.

Til tross for at Norge er et av verdens mest likestilte land, er det ikke fritt for kamper å kjempe: kvinner tjener fremdeles mindre enn menn, det er ubalanse mellom menn og kvinner i privatøkonomien og kvinner opplever fremdeles noen yrker utfordrende å komme inn i.

– Det er interessant ...

Jamila tygger litt på det kvinnene har fortalt henne.

– Kvinner sliter flere steder i verden, men på ulike måter, påpeker hun.

Med dagens nyheter i minne, håper Jamila at hennes medsøstre i Afghanistan vil komme nærmere de utfordringene kvinner opplever i Norge. For noen av hennes krav rundt bordet i Vestre Aker, har ført fram:

– I dag så jeg på afghanske nyheter at Taliban skal åpne jenteskolene i de varmere provinsene i Afghanistan, forteller hun til kvinnene rundt det trivelige blomstrete spisebordet.

– Hurra! bryter alle ut i applaus og klapper.

– I tillegg er det gitt lovnad om å åpne opp kvinnedepartementet igjen, legger Jamila smilende til.

Kanskje det nytter å snakke med fienden likevel?