Ronny Berg mistet sønnen sin Kevin i helikopterulykken i Alta i 2019.

Ronny Berg mistet sønnen sin Kevin Berg i helikopterstyrten i Alta for snart ett år siden.

Foto: Jo Hermstad Tronsen / NRK

Ennå snur han seg etter Kevin

Om noen dager skal pappa Ronny Berg gjenoppleve den verste dagen i sitt liv. Fortsatt har han vanskelig for å forstå at sønnen ble borte i en helikopterulykke for ett år siden.

Ronny Berg står med vann til lårene i vadebukser, med fluestanga i hånda. Han prøver å lure laksen i Mikkeli, den beste fiskeplassen i Altaelva.

De eneste lydene han hører er bruset fra elva og summinga av myggen som sirkler sultent rundt ham.

Dette er noe av det beste han gjør, noe av det han gleder seg mest til i løpet av året. Og i et nanosekund glemmer han.

Han snur seg for å se etter sønnen Kevin.

Som ikke er der.

Som skulle vært der.

Som skulle ropt: «Æ har napp!»

Bam! Som et lynnedslag innhenter virkeligheten ham. Kevin kan jo ikke være i elva.

Han er død.

Gråten presser på.

Hvordan går man videre når man har mistet barnet sitt?

De omkomne passasjerene etter helikopterulykken i Alta. F.v. Robin Karlsen, Kine Johnsen, Markus Vonheim, Benedikte Hyld Mella og Kevin Berg

Robin Karlsen (20), Kine Johnsen (20), Markus Vonheim (19), Benedikte Hyld Mella (22) og Kevin Berg (20) mistet livet i ulykken.

Foto: Privat

Helikopterstyrt

Det er snart gått ett år siden helikopterulykken i Alta den 31. august 2019.

Ett år siden fem ungdommer stod i kø og trippet, de gledet seg til å se Alta fra luften. Sightseeing med helikopter var et ekstratilbud for deltakere på musikkfestivalen Høstsprell.

På ettermiddagens andre tur gikk det fryktelig galt:

Klokka 16.58 tar helikopteret av fra festivalområdet. Været er fint, sol og blå himmel, god sikt.

Seks minutter senere, klokka 17.04, etter å ha fløyet over Alta sentrum, svinger helikopteret rundt og flyr tilbake mot festivalområdet. Passasjerene filmer opplevelsen i luften og sender til venner på Snapchat.

Klokka 17.05 forsvinner helikopteret fra radaren.

Vitner på bakken sier de så helikopteret svirre rundt. Men ingen så at det krasjet, før det begynte å brenne i fjellsiden.

Alle om bord, de fem passasjerene fra Alta, og piloten fra Sverige, døde i ulykken.

Helikopter styrtet sørvest for Alta - et annet sivilt helikopter flyr over røyken fra krasjstedet

Bare minutter etter at helikopteret hadde styrtet utenfor Alta oppdaget kolleger fra et annet helikopterselskap røyken fra bakken da de tilfeldigvis passerte området.

Foto: Vilde Øines Pedersen / Ifinnmark.no / NTB scanpix

– Noe har skjedd med Kevin

Den dagen, den som skulle bli den verste dagen i hans liv, var Ronny Berg på vidda utenfor Karasjok. Han skulle på elgjakt og holdt på med å gjøre leiren klar da livet ble snudd på hodet:

Plutselig hører han svogeren rope, med gråt i stemmen og tårer i øynene. «Ronny, kom hit.» Svogeren legger armene rundt ham og sier at noe har skjedd med Kevin.

Ronny løper inn i teltet og løfter opp mobilen og ser en masse ubesvarte anrop. Beskjeden han får er at sønnen hans trolig har vært med i et helikopter som har styrtet i Alta.

Fortsatt i uvisshet om Kevin er i live eller ikke, hiver Ronny seg på ATV-en og kjører ned fra fjellet. Etterpå, i bilen, på vei mot Alta, ringer det på nytt. Det han hadde håpet i det lengste at ikke var sant, er sant.

Ronny må ut av bilen, han gisper febrilsk etter luft.

Synlig sorg

Det har vært et tungt år for de pårørende, for venner og nære og kjære av de unge menneskene som brått ble revet bort.

– Jeg tror ikke det er mange i Alta som ikke er berørt på en eller annen måte, sier Ronny Berg.

Hvordan er det å stå i sorgen når man er en kjent person i et lokalsamfunn og sorgen blir synlig for alle?

Ronny Berg er en populær politiker i Alta. Han har vært varaordfører og kommunestyrerepresentant for Frp i mange år. Han har også vært statssekretær i Nærings- og fiskeridepartementet og representant i fylkestinget.

Berg forteller at det hender han får en klem av folk han ikke vet hvem er, eller at folk kommer bort og kondolerer.

– De føler kanskje at de kjenner meg, siden de vet hvem jeg er, men de er jo fremmede for meg. Men – jeg setter pris på det, selv om det kan være litt ubehagelig.

Andre igjen kan slå blikket ned når de møtes på butikken, eller gå en annen vei eller krysse gata.

Ronny forstår at det kan være vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg når man møter en som er i sorg.

For hva skal man spørre om? «Hvordan går det?» blir hult, fordi svaret rommer så altfor mye mer enn det man orker å åpne opp om i forbifarten.

For det går jo ikke bra. Hvordan kan det gjøre det?

Det går opp og ned.

– Men man trenger egentlig ikke si noe. Det er ikke noe galt i at man ikke har noe å si. Det kan være godt å bare gi en klem. Sorgen vil aldri gå over. Men det å finne en måte å leve med den på, det er det vi må få finne ut av.

Så vil det alltid være dager eller hendelser som får tårene til å komme.

Som bursdager, jul, eller jakt- og fisketurer der Kevin skulle vært med.

Kevin Berg

Kevin Berg elsket å være ute i naturen. Rypejakt var en av favorittaktivitetene hans.

Foto: privat

Humørsprederen

Kevin ble født 9. april 1999 og vokste opp i Alta med mamma Lise Lotte, pappa Ronny og lillebror Sander.

Han var en gutt det var lett å bli glad i, han var sosial og en humørspreder. Ronny forteller om en gutt, en ung mann, som var praktisk og teknisk anlagt. Han gikk ut av videregående med toppkarakterer, og tok fagbrevet i bilmekanikerfaget et par måneder før han dro i militæret.

Kevin elsket å være ute i naturen, uansett årstid, på jakt og fiske. Alene, eller med andre. En av de siste turene Ronny og Kevin hadde sammen var på villsvin- og hjortejakt hos onkelen i Sverige.

Ronny og Kevin Berg på jakttur i Sverige.

Jaktturen til Sverige var en suksess og de hadde allerede planlagt neste tur høsten 2019.

Foto: privat

Noe av det Ronny alltid har likt best med turene er stundene ved bålet. Grilling av pølser, mens praten går lett, eller at det er en helt naturlig deilig ro og stillhet.

Nå – som Kevin ikke er med på turene lenger – er stillheten alt annet enn stille. Den roper stumt etter han som ikke der.

Da Kevin var i tenårene, bekymret Ronny og kona seg ofte for at sønnen skulle skade seg når han kjørte snøskuter eller fort på lettsykkel.

– Vi hadde jo aldri i våre villeste fantasier tenkt at han skulle ramle ned med et helikopter.

Hvordan kunne det egentlig skje?

Minnested Kvenvik etter helikopterulykken i Alta
Foto: Jørn Inge Johansen / NRK

Vet fortsatt ikke årsaken

Det er fortsatt uklart hva som er årsaken til at det nokså nye helikoptret styrtet på sin andre sightseeingtur den solfylte lørdags ettermiddagen i fjor.

Ifølge havarikommisjonen hadde ulykkeshelikopteret fløyet i underkant av 73 timer.

Ferdsskriveren om bord ble ødelagt i brannen som oppstod etter ulykken. Det er blant tingene som har gjort det vanskelig å kartlegge ulykkesårsaken.

Flere videoer fra ulykken er undersøkt, men heller ikke disse har avslørt noe om hvorfor eller hvordan den kunne skje.

En snapchatvideo tatt om bord i helikopteret sekundene før det smalt, kan være siste håp for å få oppklart saken. Denne jobber nå politiet med å få utlevert fra selskapet som står bak chattetjenesten.

Berg vet det ikke er sikkert at man noensinne vil kunne sette to streker under svaret.

Men når Havarikommisjonen er ferdige med sin etterforskning, vil rapporten kunne gi de mest sannsynlige årsakene til ulykken.

– Vi får uansett ikke ungene våre tilbake. Men samtidig vil man vite: Hva skjedde egentlig? Det er så mange spekulasjoner.

– Hvis man skal gå inn i alle spekulasjonene, kan man risikere å bli helt gal i hodet.

Ulykkessted, Skoddevarre

Fem dager etter ulykken var ulykkesstedet ryddet og åpnet, og folk hadde lagt igjen blomster.

Foto: Kai Erik Bull / NRK

Illusjoner

Ronny forteller at sorgen er uforutsigbar i sine vendinger. Det rare er at selv om det er gått et år, så vet han ikke om han helt har innsett at sønnen er borte.

Av og til sitter han i stua og venter på at Kevin skal komme hjem. At han skal åpne døra og rope «hei!». Eller, hvis mobilen ringer, rekker han å kjenne et lysglimt av håp, idet han tenker at det selvfølgelig er Kevin som har noe på hjertet.

Men før denne illusjonen rekker å bre seg videre fra hjernen til ansiktsmusklene; munnvikene – som normalt ville trukket seg opp i et smil – slås han i bakken av tanken på at det ikke er mulig. Kevin er jo ikke her mer? Han er borte, for alltid.

– Jeg vet ikke om jeg er innforstått med det som har skjedd. Jeg vet ikke helt om det har gått opp for meg.

Atle Dyregrov

Atle Dyregrov er psykologspesialist og professor ved Klinikk for krisepsykolog i Bergen.

Foto: arkiv / NTB scanpix

Alte Dyregrov, som er professor i krisepsykologi, sier at det å miste et barn regnes som det verste tap man kan oppleve, på tvers av alle kulturer. Det holdes frem som en av de vanskeligste situasjoner vi mennesker i det hele tatt kan møte i livet.

– Vi skal ikke overleve våre egne barn. Livets orden snus på hodet når barna dør før oss.

I tillegg gir plutselige dødsfall som regel mer vansker enn forventede dødsfall. Selvmord, mord og ulykker kan også komplisere sorgen på grunn av traumereaksjonene man kan få.

Dyregrov forteller at halvparten av dem som mister barn på en plutselig måte, sliter med kompliserte sorgreaksjoner i ettertid.

– Og de sliter over tid. Vi snakker ikke om de første ukene, men vi snakker i mange tilfeller om – faktisk – flere år.

En slik forlenget sorg ble en diagnose i Norge i 2018. Denne sorgen er intens, varer lenger enn seks måneder og svekker en persons evne til å fungere. Sorgen fortsetter med uforminsket styrke, og de sørgende er overopptatt av den som døde.

Men hvordan kan man gi slipp på den man ikke vil gi slipp på?

Hjernens egen terapimetode

– Det er noe av det vi snakker mye med dem som sliter med komplisert sorg om. Det å gi slipp på, det betyr å gi slipp i det ytre. Det betyr ikke at du tar vekk den plassen som personen har i hjertet ditt.

Dyregrov forteller at det i starten, når man er i sjokk, er vanlig å oppleve uvirkelighet rundt et dødsfall. Man kan tenke at det er en drøm, at noen snart vil komme og vekke en og fortelle at det bare var nettopp det; en drøm, et mareritt.

Også over lang tid vil man veksle mellom å føle at det er virkelig og uvirkelig det som har skjedd.

Men denne uvirkelighetsfølelsen er en god ting, den kan hjelpe folk med å komme gjennom sorgen, fordi den byr på pauser fra de intense følelsene av tap og savn.

– Hvis vi hadde tatt alt inn på én gang, ville vi gått til grunne.

– Det kan gå år etter at man har mistet noen, og folk kan fortsatt ha vanskeligheter med å si ordene «borte for alltid».

Det finnes like mange mestringsmåter som det finnes mennesker. Men de som takler sorgen best, er de som har en såkalt fleksibel mestring, forteller Dyregrov.

Det betyr de fra dag til dag kan bruke litt ulike måter å komme gjennom hverdagen på. Noen dager kan de ha behov for å skyve følelsene bort, og prøve å finne noe som kan distrahere dem fra et altoppslukende mørke.

Andre dager kan de gå nær de vonde følelsene, lengselen og savnet. Gjerne ved å oppsøke steder, en grav, naturen, ulykkesstedet, for å bearbeide det som har skjedd.

Helikopterulykkessted

Et hjerte for de omkomne på ulykkesstedet med blomster og lys.

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

En grav å gå til

For Ronny har det å besøke graven vært viktig for å være nær Kevin. Her kan han sitte og snakke med sønnen.

Fortelle om fisketuren til Altaelvas aller beste fiskeplass som han skulle på i sommer. Som de burde ha vært på sammen. Fordi det ville Kevin likt å snakke om, det ville han ha gledet seg til.

– Hvis jeg drar dit alene, kan jeg gjerne sitte og prate. Men det er godt. Jeg er takknemlig for at vi har en grav å gå til. Jeg har tenkt på dem som ikke har det.

– For jeg vet jo at han er der.

Ronny Berg har tatt en tatovering for å hedre sønnen.

Ronny Berg har tatt en tatovering til ære og minne om sønnen.

Foto: privat

På årsdagen for ulykken skal det avdukes et minnesmerke for de omkomne i parken utenfor Nordlyskatedralen i Alta sentrum.

Kevin, Kine, Robin, Markus og Benedikte. Alta er ikke veldig stort. De hadde i stor grad samme vennekrets. Nå skal vennene deres ha et felles sted å besøke dem.

– Det skal ikke være noen faste markeringer der, men det skal være et sted folk kan gå til, slik at man slipper å gå til fem graver.

Den nærmer seg med stormskritt, årsdagen. Ronny gruer seg, fordi han vet det vil bli tungt.

– Savnet vil bestandig være der, men så må man jo komme seg videre. Jeg må lære meg en måte å leve med savnet. Jeg har en sønn som blir 18 år i år, så man har også andre ting å tenke på, ikke bare seg selv bestandig.

Etter et år i sorgens ingenmannsland skal Ronny forsøke å komme tilbake.

Prioritert rekkefølge

Nå skal Berg snart tilbake på jobb etter å ha vært sykemeldt.

– Det er ingen som gir deg en medalje for at du kreperer på jobb. For meg er familie førsteprioritet og jobb nummer to.

Det betyr at politikken havner lenger ned på lista.

– Akkurat nå gir det meg ingenting. Hvis du skal være i politikken, må det være fordi du ønsker å gjøre noe for andre. Akkurat nå har jeg mer enn nok med å ivareta meg selv og familien.

Berg mistet også niesen sin, Kine Johnsen, i helikopterulykken. Moren og faren hans mistet to av sine barnebarn. Tre uker etter helikopterulykken fikk moren to hjerneblødninger og et hjerneslag. Hun sitter nå i rullestol og er lammet i venstre fot og arm.

Hendelsene det siste året har fått Ronny Berg til å se mye han – på et eller annet tidspunkt, når han har overskudd til det – vil fokusere på som politiker.

– Hva med alle de menneskene som ikke har sterke pårørende rundt seg, som stiller opp og følger opp? Hvis helseapparatet ikke ivaretar dem på en god måte. Hva da? De får sikkert ikke den hjelpen de egentlig skal ha. Altså, det er helt klart masse veldig dyktig helsepersonell i Norge. Men det er ikke nok at folk er flinke. Man må ha nok personell også – og det utstyret man trenger, for å gjøre en god jobb.

Men det fokuset må vente. Nå er det andre saker å rydde opp i.

Sammen i sorgen

Når noen dør er det mye som skal gjøres og organiseres. Særlig i starten. Så er det perioder hvor det er stillere. Av og til for stille.

Først nå har Ronny og Lise Lotte orket å gå gjennom alle tingene til Kevin. Foreløpig for å lagre dem. At Kevin er borte, på ordentlig, er mer virkelig når tingene hans ikke er der.

– Alle bearbeider sorg på hver sin måte og alle sørger på hver sin måte, og det skal man ha respekt for, sier Ronny.

Hele Alta ville være med i sorgen da bilkortesjen med de fem døde ungdommene skulle tilbake til Alta etter at de hadde vært til obduksjon i Tromsø.

Brannvesenet i Alta sto æresvakt for kortesjen og de omkomne etter helikopterulykken

Brannmannskapet i Alta sto æresvakt for de omkomne da de kom inn til Alta sentrum.

Foto: Erlend Hykkerud / NRK

Ronny syntes det var godt å se hvordan hele samfunnet stilte opp.

For – langs hele E6 inn mot sentrum av byen stod folk, med lys og blomster. Mange holdt rundt hverandre eller gråt. Etter de fem bårebilene var flere hundre andre biler, lastebiler, anleggsbiler, ATV-er og mopeder med på kortesjen.

Kevin, Kine, Robin, Markus og Benedikte kom hjem til Alta sammen. Umistelige. Men likevel umiskjennelig borte, for alltid.

– Livet – det er ingen som vet hva dagen bringer. Det skal man kanskje tenke litt ekstra gjennom.

Ronny Berg

Ronny Berg forteller at han og familien har fått god oppfølging gjennom hjelpeapparatet til Alta kommune og Finnmarkssykehuset, etter ulykken.

Foto: Jo Hermstad Tronsen