Da bestefar havna i russisk fengsel

Veronica Berg Høvik napper av seg ullvottene i det hun går inn på kjøpesenteret med vennene sine. De er akkurat ferdige på skolen og skal henge litt her. Tilsynelatende en helt vanlig dag i en 14-årings liv, men det skal straks endre seg.

Det tikker inn en melding på mobilen, og Veronica gløtter på den. Det er moren som har sendt henne en lenke til en nettavis. Veronica leser overskriften og får sjokk.

Alt blir svart og beina svikter.

Veronica må ut. Hun må ha luft.

Det har skjedd noe med bestefar.

Veronica og bestefar har alltid vært nære. Han har alltid vært interessert i det barnebarna holder på med, og han har alltid vært til stede på de mindre og de store dagene.

Veronicas bestefar høres kanskje ut som hvilken som helst bestefar, men det er han ikke. Over natta blir han nemlig en av de mest omtalte personene i norske medier.

Dag 1 av 729

Det er 5. desember 2017.

Veronicas bestefar er i Russland og skal være der noen dager. Når han er ute og reiser, bruker han vanligvis å melde ifra om hvor han er, eller bare sjekke inn med familien for å fortelle at alt er greit.

Men nå har det gått unormalt lang tid siden de har hørt fra han sist.

Det siste de har hørt fra han er et innlegg han har delt på Facebook, med bilder av julelysene i Moskva.

De prøver å ringe han, men det går rett til telefonsvarer.

De ringer igjen, men det er ingen som svarer i den andre enden fra Russland.

Familien får ikke lenger kontakt med bestefar.

Det går en stund, og Veronica ser at både moren og bestemoren blir bekymra. Det er ikke likt han å ikke gi lyd fra seg, det gjør han jo alltid.

Flere tanker raser gjennom hodet til Veronica. Har bestefar det bra? Kanskje han er på sykehus? Eller kanskje noe har skjedd med mobilen hans?

De sender noen for å sjekke hotellrommet hans. Tingene hans er der, men ikke han.

Noe er alvorlig galt.

Om få dager skal familien få vite hvor bestefar er, men det skal vise seg å være langt verre enn de hadde sett for seg.

Min bestefar – en spion?

Det er fredag 8. desember, og tre dager har gått uten at familien har hørt fra bestefar.

For å tenke på noe annet enn å bekymre seg for hvor bestefar er, har Veronica har dratt på kjøpesenteret i Kirkenes med noen venner.

Mens hun er der, får hun plutselig en melding av moren sin. Det er en lenke til en nettavis. Hun åpner lenken, og ser et bilde av bestefar med en blå strikkejakke og en svart skjorte. Bak han er grensa til Russland.

Når hun først ser bildet av han, blir Veronica letta. Men så leser hun overskriften.

«Frode Berg arrestert for spionasje i Russland.»

Endelig vet de hvor bestefar er, og han lever. Likevel er det som om verden raser sammen.

Bestefar, en spion?

Det kan ikke stemme. Finnes ikke spioner bare i filmer? De med lang frakk og hatt, som klipper ut hull til øynene i aviser og ruller rundt på bakken?

Når hun kommer til seg selv igjen, drar hun rett hjem til familien. Fra og med nå vil ingenting bli som før.

– Hva er greia med e-tjenesten?

I dagene og ukene som går, klarer Veronica bare å tenke på bestefar. Og det er heller ikke rart, da det daglig skrives flere saker i mediene, og Veronica leser det aller meste.

På skolen er det mange spørsmål fra medelevene. Er det noe nytt som har skjedd? Når kommer han hjem? Hva vet dere om saken?

Er det sant at bestefaren din er en spion?

Veronica skulle selv ønske hun visste svaret på alle spørsmålene, men det gjør hun ikke. Hun vet noe, men det lille hun vet, kan hun ikke fortelle videre. Hele saken er vanskelig å forstå.

Etterretning, spionasje, FSB, e-tjenesten, forholdet mellom Norge og Russland, rettsgangen i Russland, lover som må legges til rette for fangeutveksling og det at bestefaren hennes er arrestert for spionasje i det hele tatt.

Lista er lang, og det er altfor mye å sette seg inn i for en 14-åring.

– Den dag i dag vet jeg nesten ikke hva etterretningstjenesten er. Det er så komplisert.

Veronica har bestemt seg for ikke å tenke på hva saken handler om, og hva som er årsaken til alt som har skjedd. Det viktigste nå er å få bestefar hjem.

På skolen gjør hun det kun kan for at bestefaren ikke skal bli et samtaleemne for ofte. Men også der blir hun minnet på det om og om igjen. Skolen har nemlig TV-skjermer som blant annet viser de siste nyhetene fra rundt om i verden.

Det er friminutt på skolen, og Veronica og vennene står og prater sammen. Plutselig ruller et bilde av bestefaren over en av skjermene, men Veronica er den eneste som legger merke til det. Hun distraherer vennene sine og tar dem med lenger bort, slik at de ikke skal se det og spørre.

Det blir for intenst for 14-åringen. Det blir for mye å tenke på, og det blir vanskelig å være så sosial som hun kanskje ønsker. At bestefar sitter fengslet i Russland er det eneste hun tenker på, og det tar alt av energi.

– Vennene mine begynte å lure på hvorfor jeg aldri ble med på ting lenger. Jeg var bare hjemme med familien fordi jeg var sliten. De synes nok jeg var veldig kjedelig, men de har alltid vært veldig støttende.

«Du får som fortjent»

Så fort det er noe nytt å melde om den spiondømte nordmannen, er alle norske medier på ballen. Veronica synes det er bra, for ofte er det der hun får høre om hvordan det går med bestefar. Mye av det som skrives, er med på å holde håpet oppe, men ikke alt.

Det er mange skremmende overskrifter å lese om hennes egen bestefar.

«Spionsikta Frode Berg sit i torturfengselet til Stalin.»

«Venter at Frode Berg blir dømt – risikerer å bli sendt til en straffekoloni i Sibir.»

Å se sin egen bestefar sitte i et glassbur bakerst i en rettssal i Russland, er heller ikke noe morsomt, forteller Veronica.

– Første gang jeg fikk se han i levende live, var en video da han sto i et av glassburene. Ah, det høres så rart ut. Da sto han der med hendene på ryggen i håndjern. Han så ikke ut som seg selv, man så jo at han var sliten.

– Da fikk jeg også høre stemmen hans. Det var ikke mye jeg fikk høre, men jeg fikk høre litt, og det var så deilig.

Etter hvert fikk også Veronica oppleve at alle skulle mene noe om bestefaren hennes, selv om de kanskje ikke visste så mye om han eller saken. Hun var ikke klar over hva voksne folk kunne få seg selv til å skrive på nett.

«Du har godt av å sitte der borte, håper du blir sendt til Sibir.»

«Du får som fortjent, det er din egen skyld.»

– Jeg husker jeg ble så sint at det nesten kokte over. Hva er det de tenker med? Aner dere ikke at det faktisk er noen som sitter og leser dette?

– De er så tøffe i trynet på nettet, men hadde de kommet til meg eller oss direkte, hadde de ikke vært like tøffe.

Håpet

For å holde liv i håpet, bruker Veronica høytidene som mål for når bestefar kan være hjemme igjen.

Første mål: julaften.

Årets fineste julegave vil være å få bestefar hjem.

Julaften er en dag Veronica og familien gleder seg til hvert år. Dagen hvor bestefar Frode alltid er midtpunktet. Dagen hvor han og Veronicas lillebror Daniel bruker å snoke rundt juletreet og kikke inni pakkene som ligger under. Dagen hvor bestefar vanligvis sitter rett overfor Veronica når juleribba serveres.

Men denne julaften er ikke vanligvis. Stolen overfor Veronica er tom.

Bestefar sitter ikke der han alltid bruker å sitte.

– Jeg klarte ikke å sitte og se på den plassen. Jeg prøvde jo å late som om alt var normalt, selv om alle rundt også var lei seg. De skjulte det, de òg.

For bestefar kom ikke hjem til jul.

Nyttårsaften – dagen hvor bestefar sender opp raketter, og blir med barnebarna ut for å tenne på stjerneskudd. Da kommer han sikkert hjem, tenker Veronica.

Andre mål: nyttårsaften.

Det er 31. desember og klokken nærmer seg 22.00.

Veronica og familien gjør seg klar for å ønske det nye året velkommen. De kler på seg varme klær og sko, tar med seg fine glass med champagnebrus og går ut.

Som alltid tenner de stjerneskudd, og de skåler for det nye året. Men denne gangen gjør de det to timer før de pleier, og to timer før resten av Norge.

«Godt nyttår, bestefar», sier de mens de skåler.

For der bestefar sitter, er det blitt et nytt år to timer før Norge.

Bestefar kom ikke hjem til nyttår heller.

Tredje mål: konfirmasjonen.

I månedene før Veronica skal konfirmeres, begynner hun å miste håpet om at han skal rekke hjem. Tanken på at hun må feire den uten, han er kjip.

– Konfirmasjonen var min og bestefars greie. Han skulle være med på å planlegge, og vi skulle gå i kirka sammen på gudstjenestene.

Konfirmasjonsdagen kommer, og nesten hele familien er til stede. Men bare nesten.

– Jeg hadde ikke veldig lyst til å feire konfirmasjonen, husker jeg, men jeg gjorde det likevel. Vi gjorde det litt for han også.

Men denne gangen skjer det noe som i hvert fall gir henne en følelse av at han er der. Veronica har fått tilsendt en konfirmasjonstale fra bestefar.

Talen rører alle til tårer. Selv om han ikke er der, så er han der.

Månedene går. Hvert av Veronicas mål blir visket ut, og gang på gang blir hun skuffet.

Nok en julaften står bestefars stol tom.

Nok en nyttårsaften ønsker de det nye året velkommen to timer før resten av Norge, men samtidig som bestefar i Russland.

Feiringen av at hun er ferdig med 10 års skolegang, skjer også uten bestefar til stede.

Men hun klamrer seg fast til håpet om at snart – snart skjer det noe.

Ingen glede på forskudd

Selv om familien ikke har hørt mye fra bestefar, har alltid håpet om at han skal komme hjem, vært der. I månedene videre får familien stadige hint om at noe kan skje. Men flere ganger har Veronica og familien blitt skuffa. Derfor tør hun ikke håpe for mye.

Hun bestemmer seg for at hun ikke kan glede seg, før bestefar faktisk er fri.

Det er 15. november 2019.

Denne dagen får Veronica et større håp en noen gang. Hun og familien får nemlig beskjed fra advokatene om at alt ligger til rette for at bestefar kan komme hjem om ikke lenge. Det er bare det siste papirarbeidet som mangler.

– Jeg ble glad, men jeg turte ikke glede meg fordi jeg ville ikke bli såra en gang til.

Men nå skjer det mer enn noen gang før.

Moren og bestemoren til Veronica er på vei til Oslo. De skal være der for å ta han imot når han lander på norsk jord.

Skal det virkelig skje? Veronica tør fortsatt ikke håpe for mye.

Et bilde av moren og bestemoren hennes som smiler fra øre til øre dukker opp i mediene.

«Frode Berg løslatt – familien jubler.»

Nå står det der svart på hvitt, men likevel har Veronica vanskeligheter for å tro på det.

– Jeg var skeptisk, selv om de sa han var på flyet og viste det på nyhetene. Jeg klarte ikke å tro på det.

Men så leser hun i mediene: «Frode Berg har landet i Norge.»

Nå tør hun håpe, nå har det virkelig skjedd. Bestefar er fri.

Dagen etter sitter Veronica hjemme sammen med lillebror Daniel, da mamma Christina ringer fra Oslo på FaceTime.

Veronica trykker på den grønne knappen, og et ansikt dukker opp på skjermen. Men det er ikke mamma i den andre enden. Det er stemmen og skikkelsen til en hun ikke har møtt på snart to år.

– Hei, Veronica, sier bestefar.

Veronica tror ikke det hun ser eller hører. Bare å høre han si navnet hennes er helt uvirkelig. Først nå, når bestefar er fri og sammen med familien igjen, tror hun på det.

Men når kan hun få møte han? Og vil han ha det samme smilet som hun er vant til?

Hun setter seg et siste mål: jula 2019. Det må bare skje.

Dag 729 av 729

Det er den første dagen i julemåneden desember. Det er søndag, og det snør i Kirkenes. I bilen på vei til flyplassen sitter Veronica og mamma. Hele dagen har vært uvirkelig, og Veronica har bare tenkt på det som skal skje om få minutter.

Dagen hun har ventet på så lenge er her. Etter 729 dager borte er bestefar nå på vei hjem til Kirkenes igjen.

Før de går inn på flyplassen, forbereder de begge to seg på at mediene vil være til stede. Selv om de har blitt vant til medieoppmerksomheten de siste månedene, vet de at det vil bli mye her og. Veronica bestemmer seg for at hun ikke skal gråte. Nervøst går de sammen inn på flyplassen.

Folk strømmer ut av flyet og inn i den lille ankomsthallen. Men Veronica ser ingen kjente ansikt ennå. Hun kjenner at pulsen stiger, nå skjer det snart. Hun speider etter han.

Der!

Der kommer bestefar.

Veronica, som nå er 17 år, får den første klemmen av bestefar på to år. Selv om hun var fast bestemt på å ikke gråte, klarer hun ikke å holde igjen. Følelsene tar overhånd. Hun har ventet lenge på denne klemmen.

Nesten en evighet i en tenårings liv.

Desemberdagene går, og julaften kommer. Endelig er ting som de skal være igjen.

Stolen på den andre siden av bordet er ikke tom denne jula. Bestefar sitter der, med det samme smilet som før.

Han serverer juleribba, og har allerede klemt på pakkene under juletreet sammen med lillebror.

Endelig er bestefar hjemme. Både denne jula og de neste som kommer. Ettersom han har vært borte så lenge, har Veronica brukt mye mer tid med bestefaren sin det siste året.

– Vi har så mye å ta igjen og prate om.

Endelig er ikke livet på vent lenger. Nå er alt som før.

• Les mer: – Jeg var nok både godtroende og naiv
• Les mer: – E-tjenesten ville ha kona mi med på oppdrag i Russland