Barna som forsvant – og kom tilbake

Høgtun skole, 2013.

Ingen lærer bokstaven a, for ape og appelsin, for aller første gang. Ingen teller fra én til tjue. Ingen latter, ingen sang, fra førsteklassingene.

Det er ingen.

Marit Olsen har nettopp begynt i ny jobb. Hun er nyansatt rektor i kommunen i Norge med den verste befolkningsutviklingen. Den største nedgangen i antall førsteklassinger. Vi kan ikke grave oss ned, tenker rektor Olsen.

Førsteklassingene kommer neste år, forsikrer hun seg selv.

Høgtun skole, 2017.

Herman (6) ruller elegant under et bord mens han ligger på en stol.

Én gang til, én gang til, sier de andre barna.

Førsteklassingene er nettopp ferdig med matematikktimen, hvor de med strake og runde streker har lært en livslang kunnskap: Å tegne tallene én til ti.

I år er sju elever registrert for første klasse i Loppa kommune. I fjor var det åtte.

Etter flere tiår med befolkningsnedgang og færre barn i skolen, gjør tallet endelig et hopp.

Rektor hadde rett. Førsteklassingene kom tilbake.

Når bygda dør ut

Du kan finne idyll i Loppa helt vest i Finnmark. De knallblå fjordene hilser deg velkommen fra start. Stumpe og spisse fjelltopper rager høyt mot himmelen overalt hvor du går. Enkelte av de små bygdene og plassene hvor folk har valgt å bo, kunne vært vakre scener i en fortelling fra «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Loppa er ikke bare Høgtun skole i kommunesenteret Øksfjord. Selv om to tredjedeler av befolkningen på like under tusen mennesker har valgt å bo her, så finnes det minst ti andre tettsteder – eller husklynger – spredt rundt omkring i Loppa. For å komme dit må du ta ferje eller båt; tilbud som i ny og ne blir truet med nedleggelse. Én gang var det et mylder av bygder med skoler. I dag er det tre.

Ordføreren kommer fra én av de tre som ligger lengst vekk. Etter nesten tre timer med båt fra Øksfjord blir du ønsket velkommen til bygda Sandland med 45 innbyggere, hvor fire barn går på den lokale skolen. Hvis skolen legges ned, kan det i verste fall dra ned hele bygda.

– Vi har bygder i vår kommune der skolene ble lagt ned, der barna forsvant og bygdene døde ut, forteller ordfører Steinar Halvorsen.

Han peker vestover til bygda i nabofjorden, Frakkfjord, én time unna med båt. Eller Langfjordhamn, 18 kilometer gjennom fjorden sørover. Skolene ble lagt ned, barnefamiliene flyttet og igjen lå et nesten helt dødt samfunn. Kun enkelte pensjonister er fortsatt igjen.

Én dag kan Sandland lide samme skjebne.

– Jeg kan ikke se for meg et samfunn uten barnelek og barnelyd. Selv har jeg vokst opp med barn rundt meg hele tiden, jeg har tre jenter selv som begynner å bli stor, forteller ordføreren.

Der han bor forsøker de så godt de kan å inkludere barna i det som skjer. La dem være i sentrum av det som skjer.

– Det er kanskje et signal om at vi har behov for å være i nærheten av barn.

Barnetall som lykketall

I 2001 hadde Loppa 22 førsteklassinger fordelt på alle skolene i kommunen. I 2015 noterte de seg med et historisk bunnivå. Fordelt på de tre gjenværende skolene var det én elev i første klasse.

Etter man har nådd bunnen, så finnes det kanskje bare én vei. Opp?

Halvorsen er ordfører for partiet Høyre. Varaordføreren Stein Thomassen er fra konkurrenten Arbeiderpartiet. De er ofte uenige, men enige om én ting: Det er bra at barnetallene har gått opp etter å ha nådd bunnen.

Det er antall barn som sier noe om små lokalsamfunn lykkes eller ikke, konkluderer de.

Har de rett? Er antall barn et tegn på hvor godt man lykkes?

Attraktivitetsforsker Knut Vareide svarer kjapt på telefonen. Han har mye å si om hvordan man kan måle attraktivitet for næring og bolyst i en kommune, men er litt knapp om barnetall som lykkefaktor eller ikke.

– Barnetallene er et slags barometer på utviklingen, sier sosialøkonom Knut Vareide.

– Statistikken for barnetall gir utslag mye kjappere enn resten av befolkningen. Du ser det med en gang. Psykologisk sett er det et viktig element for troen på fremtiden. At folk ser at det er unger som vokser opp der de bor, fortsetter han.

Over 200 kommuner i Norge har hatt en nedgang i antall førsteklassinger mellom årene 2001 og 2016.

Listen over viser 34 kommuner i Norge som har hatt en halvering av antall førsteklassinger – eller verre. 21 av dem hører hjemme i Nord-Norge, deriblant Loppa.

Psykologisk sett, hvor viktig er barn i et lite samfunn?

Barn er livgivende for oss

Vi sendte spørsmålet til barnepsykolog Willy-Tore Mørch og ba han reflektere over hva barna betyr i de små samfunnene.

– Vi er skrudd sammen slik at barnelatter og barns aktivitet og barnelek er veldig livgivende for oss. Vi like å høre barna le, vi like å høre dem leke. Hvis disse lydene forstummes, så er det klart at det er noe som blir borte for oss i hverdagen. Det er også en god grunn til at vi opprettholder barnebefolkningen, sier han.

Han mener samspillet både mellom barn, og mellom barn og voksne, er viktig for et levende samfunn.

– Hvis et samfunn blir eldre og eldre i gjennomsnitt, så har det stor betydning for trivsel, stor betydning for synet på fremtiden i samfunnet, sier han.

– Hva skjer når det blir færre barn i et lite samfunn?

– Optimismen for fremtida reduseres og forsvinner. Man ser for seg at dette samfunnet ikke har mulighet for å overleve på lengre sikt. Det har stor betydning for trivsel, for optimisme, viljen til å etablere nye aktiviteter og bedrifter. Barn er viktig for samfunnet på veldig mange måter.

Kan ikke snu utviklingen

Det er likevel ikke bare, bare å beholde barna hvis du ikke klarer å beholde de voksne. Loppa kommune har, som veldig mange andre kystkommuner i Norge, opplevd en eldrebølge og en kraftig nedgang i befolkningen. Ta en titt på denne statistikken over kommuner som har hatt verst nedgang.

Åtte av ti kommuner på denne statistikken hører hjemme i utkanten i Nord-Norge. Av alle kommuner i hele Norge, så har det vært verst i Loppa, noe som gjentatte ganger har blitt gjenstand for oppmerksomhet i media.

Men hvorfor flytter folk fra disse kommunene?

Vigdis Nygaard er seniorforsker ved NORUT i Alta. Hun har forsket på nettopp flytting og bofasthet i Finnmark, med et spesielt fokus på kystkommunene som over lang tid har hatt den største utflyttingen.

– Det er arbeid som er den viktigste grunnen til at folk flytter, sier Nygaard.

Andre viktige faktorer kan være utdanning, familieliv, boligmarked og forhold ved stedet.

– Det er de samme grunnene i Loppa som ellers i landet. Det blir veldig forsterket i små lokalsamfunn, særlig i lokalsamfunn der du har begrenset arbeidsmarked.

I 2009 – da Vigdis Nygaard og hennes kollegaer gjorde en undersøkelse på blant andre Loppa kommune – hadde fiskerinæringen langs kysten gått gjennom flere konkurser.

– Det var nedgang generelt i fiskeriyrket. Det var ikke samme mulighet til å få arbeid. Det førte til at folk flyttet ut. Det er en vedvarende tendens ved alle kystsamfunn i Finnmark, at folketallet går nedover. Det er veldig vanskelig å snu den utviklingen.

Det viktigste er arbeid. Finner man arbeid i Loppa – kan det gi flere barn?

Jobb for hele familien

Arne Kristian Vestre fører oss rundt i hallen til Frydenbø Øksfjord Slipp og Mek. Her er han sjefen over alle sjefer, eller daglig leder som det heter. Sammen med brødrene og Frydenbø Industrier eier han sjappa. De fikser båter. På land. Det er full aktivitet, hele døgnet.

– Jeg har bodd rundt omkring i hele verden. Både Amerika, Tyrkia, Tyskland, i store byer. Jeg har alltid savnet å reise hjem. Å trives, bo og leve her.

Flere peker på ham som en mann med en viktig filosofi. De ansatte på arbeidsplassen er ikke hvem som helst. De er unge, de er voksne, de er fra hele verden. Det er ansatte som Vestre har seilt med på de syv hav. Det er lokale folk fra Loppa som har kommet tilbake etter å ha bodd andre steder.

Og de har barn.

Vestre vil helst ha ansatte som bosetter seg, tar med familien og har et liv utenfor jobben.

– Fungerer det hjemme, så fungerer det på jobb, konkluderer Vestre.

Én av dem som har flyttet hit med familie er Henrik Henriksen. Han er opprinnelig fra Bergsfjord i Loppa, men flyttet etter hvert til Alta. Men barna ville hjem.

– Barna er vant til å være her ute i Loppa, ute ved sjøen og fjellet. De trivdes ikke i Alta. Så fikk jeg tilbud om jobb her. Kona fikk jobb på helsesenteret. Da var ikke valget så vanskelig.

Vestre har hørt det samme fra egne barn. Etter vårt første intervju med ham, så hadde han en samtale med datteren om hvorfor Loppa er et bra sted å bo.

– Tryggheten. Mine barn føler seg trygge her.

Ha flere tanker i hodet samtidig

Hvordan kan trygge, lille Loppa – som er i utkanten av Norge som land – gjøre seg mer attraktive for nye og gamle innbyggere? Hvordan kan de få nytt næringsliv til å tørre å satse i deres bygd? Kan andre kommuner følge samme oppskrift?

Vi forsøkte å lage en liste med ti enkle grep for å gjøre en kommune mer attraktiv, men kom ikke langt.

– Den listen finnes ikke.

Vi er tilbake hos Knut Vareide, vår attraktivitetsekspert.

Han er sosialøkonom og har forsket på bostedsattraktivitet. Han har utviklet modeller for å måle attraktivitet i kommuner og regioner, jaktet bedre svar på hvordan man kan anslå fremtidig befolkningsvekst. Ingenting er enkelt.

– Generelle oppskrifter funker ikke. Fordi alle kommuner er i konkurranse med andre kommuner. Hvis alle kommunene bruker oppskriften med ti enkle grep samtidig, så vil situasjonen bli som før.

Vareide skiller mellom attraktivitet for folk og attraktivitet for næringsliv. Der kommuner på Østlandet kan nøye seg med å være attraktive for folk, så må gjerne kommuner i utkanten av Norge være attraktive for begge deler. Det må også være tillit til kommunen fra befolkning og næringsliv, hvis ikke går det som oftest ingen vei.

– Kommuner kan ikke alene snu utviklingen hvis de ikke har med befolkningen og næringslivet.

Det finnes noen svar, da.

– Kommuner må ha flere tanker i hodet på en gang. De må ha arbeidsplasser og folk i de arbeidsplassene. Men for å få folk i de arbeidsplassene, så må de ha boliger å huse dem i. Da må det være boligbygging. For boligmassen blir gammel etter hvert og lite attraktiv. Det er et problem for utkantkommuner. Boligprisene er så lave at ingen bygger.

Det er også et problem vi finner i Loppa.

Mangelen på boliger

– Det er ikke nok boliger til å rekruttere, sier næringslivsleder Arne Kristian Vestre.

Alle er enige om at mangelen på boliger et stort problem i Loppa. Selv om det skulle bli hundre flere arbeidsplasser i kommunen, så har ikke potensielle arbeidstakere noe sted å bo. Men som Vareide pekte på, så er ikke utbygging i Øksfjord særlig kommersielt interessant for utbyggere.

Også her er politikerne enige om én ting: De ønsker å teste ut Hamarøy-modellen.
For ti år siden opplevde kystkommunen Hamarøy i Nordland nedgang i folketallet og negative medieomtaler. Kommunen og privat næringsliv kunne tilby arbeidsplasser, men ikke boliger.

Men ingen ville ta risikoen det var å investere i nybygg. Risikoen var for stor.

Høres det kjent ut? Det er samme situasjon i Loppa.

Løsningen for Hamarøy var et samarbeid med Husbanken. De sendte ut et anbud til private aktører som stilte krav om å bygge boliger for vanskeligstilte. Samtidig krevde de at utbygger måtte stille opp med et like stort antall boliger for det ordinære markedet.

Modellen ble en vinn-vinn-situasjon både for det offentlige og private.

Nå håper Loppa å få gjennomført det samme.

Det er én av mange problemstillinger de står foran. I tillegg til alt vi har vært gjennom: Synkende folketall, aldrende befolkning, dårlig infrastruktur, gamle bygg og slike ting, da, selvfølgelig.

Det ér mange utfordringer i Loppa. Klarer de å løse dem?

– Det kan være tøft, men vi skal i alle prøve før vi sier at det ikke går, sier ordfører Steinar Halvorsen.

Nå helt umiddelbart har han og flere andre politikerne en større plan:

Ved skolegården til Høgtun skole vil de bygge en ny verden av et flerbrukshus. De vil ha idrettshall, svømmebasseng, bibliotek, barnehage.

Ny skole.

Tilbake til start

Høgtun skole, 2013.

Vi er tilbake til året hvor ingen førsteklassinger startet. Det er året hvor kommunen går fra fire til tre skoler. Barna uten skole, blir bedt om å reise til sentrum. Foreldrene nekter å sende barna på det de mener er en lang og farlig reisevei.

Noen elever får hjemmeundervisning i stedet. Flere elever forsvinner med flyttelass ut av kommunen.

Nyansatt rektor Marit Olsen holder åpningstale det året.

«I år er det første gang det ikke starter noen førsteklassinger.

Det er et tankekors, og det viser litt av de utfordringene til Loppa-samfunnet.

Det betyr også at vi på Høgtun skole må fortsette å jobbe for å bli en enda bedre skole, på den måten kan vi bidra til å gjøre oss en til en attraktiv og god kommune å bo og leve i.»

Høgtun skole, 2017.
Torsdagen vi besøker skolen har førsteklassingen Herman (6) nettopp mottatt et brev fra Det kongelige hoff. Idet han åpner brevet, er vi tilfeldigvis der, og saken om Herman som stilte prompespørsmål til kongen og dronningen går landet rundet i dagene etter.

Akkurat der og da, etter åpningen av brevet, tenker ikke Herman for mye på det. Neste aktivitet er snart i gang: Matpause og friminutt.

Her er Herman mest opptatt av å spille fotball sammen med de eldre guttene på skolen.

– Kanskje har vi klart å selge oss de siste årene. Nå stabiliserer det kanskje seg litt, sier rektor Marit Olsen i dag.

Tankekorset er fortsatt der. Neste år venter kommunen kun tre-fire barn som skal starte i første klasse på de tre skolene i Loppa.

– Vi kan ikke være negative fordi ting går nedover. Her i Loppa er vi løsningsorienterte og lever i nuet. Vi har det vi har, skjønner du, sier rektoren.

– Vi kan ikke grave oss ned

Les også: Kasus Finnmark

Lykkes din kommune med noe? Tips meg gjerne på adressen eskil.wie.furunes@nrk.no.