– Vi har merket seks stykker, og på sikt håper vi å få merket flere. Nå kan vi spore dem fra dag til dag, i kanskje ett år framover, sier hvalforsker Audun Rikardsen.
Han er akkurat tilbake fra et tokt med kystvaktskipet KV «Barentshav». Med speidere om bord og med eget, «hjemmesnekra» lytteutstyr fant Tromsø-forskerne fram til spermhvalen.
Merkingen av hvalen foregikk i Norskehavet utafor Troms og Finnmark de første dagene i august. Det er UiT, Norges arktiske universitet, som står bak prosjektet i samarbeid med Havforskningsinstituttet.
På en applikasjon på mobilene sine kan forskerne nå følge vandringene til de gedigne pattedyrene. Merkingen av dyrene vil gi viktig informasjon om hvordan de beveger seg.
Mange døde hval
I løpet av mars og april i år skylte minst 12 hvaler i land i Nordland og Troms.
Det kan være flere årsaker til at hvalene har dødd, men noen sikre svar har ingen hatt.
Fram til i vår har det heller ikke eksistert noen systematisk registrering av kadaverfunnene.
Men noen av hvalene har klare tegn på at de er blitt truffet av større båter.
– Dette er en art som kan dykke til dyp over 2000 meter. De ligger da lenge stille i overflate og puster seg opp før de dykker igjen. De er da utsatt for å bli truffet av båter, særlig i mørket om vinteren, sier Rikardsen.
I tillegg har flere av spermhvalene de siste årene lært seg å stjele blåkveite fra lina til fiskerne.
For enkelte fiskere har det resultert i både tap av fangst og bruk.
– Vi ønsker å finne ut hvorfor noen av disse hvalene ser ut til å beite og stjele blåkveite fra linene til fiskerne. Vi ønsker å finne ut omfanget av «fisketyveriet» og hvordan de gjør det, for om mulig på sikt sette inn tiltak for å redusere dette «tyveriet» fra fiskerne. Vi vil også lage en risikovurdering av hvor lett de blir påkjørte, sier Rikardsen.
For i tillegg til å være utsatt for kollisjoner med båter og anna skipstrafikk, er det også observert hval med merker etter å ha satt seg fast fiskeredskaper.
Vandrer langt
Spermhvalen er den største av tannhvalene. Hannene kan veie opptil 50 tonn og bli nærmere 18 meter lange. Og mens hunnene holder seg i tropiske strøk, der de føder kalver cirka hvert femte år, legger hannene ut på lange vandringer. Helt opp til Arktis kan de forflytte seg.
– Hvis vi vet hvor de oppholder seg over tid og gjennom året og sammenligner dette med skipstrafikken på havet, kan vi synliggjøre en del risikoområder. Da kan myndighetene bruke dette til å eventuelt flytte båttrafikken og dermed også unngå kollisjoner som vi kanskje har, sier forsker Audun Rikardsen.