Jenta som overlevde Fagereng-tragedien får millionerstatning

Hopp til innhold

Ei mor og hennes tre barn ble funnet livløse i sjøen på Fagereng i Tromsø 2. desember 2019. Bare ett av barna, en liten jente, overlevde. Familien var fra Sudan.

Politiet etterforsket saken, og siktet moren for drap og drapsforsøk. Saken ble henlagt av Riksadvokaten, fordi de er sikre på at ingen andre enn kvinnen var skyld i det som skjedde.

Jenta som overlevde fikk alvorlige skader. I dag går hun i barnehagen, og er avhengig av støtte og hjelp i hverdagen.

Gjennom sin bistandsadvokat, Erik Ringberg, har hun søkt om voldsoffererstatning.

Hun har nå fått tilkjent et millionbeløp.

Det bekrefter bistandsadvokaten til NRK, uten at han kan kommentere saken ytterligere.

Ifølge Nordlys skal politiet og Universitetssykehuset Nord-Norge ha blitt orientert skriftlig om utfallet forrige uke.

Fagereng-tragedien

Politiet i Tromsø fikk mandag 2. desember klokken 17.28 melding om en hensatt barnevogn på veien ved Fagereng i Tromsø, og at det gikk fotspor i snøen ned til sjøen.
Politiet kom til stedet og fant fire livløse personer åtte til ti meter ute i sjøen, en kvinne i 20-årene og hennes tre døtre. Ifølge politiet er det langgrunt på stedet. Alle ble sendt til sykehus.
Samme kveld døde en jente født i 2012 på sykehuset i Tromsø. Senere på kvelden døde også moren.
To jenter født i 2015 og 2018 ble innlagt på Rikshospitalet i Oslo med livstruende skader. Den eldste av dem døde, den yngste overlevde.
Familien er opprinnelig fra Sudan og hadde midlertidig opphold i Norge. Faren kom til Norge i 2015, og moren kom på familiegjenforening i 2017 sammen med jentene på ett, fire og sju år. Ingen i familien er kjent for politiet, og de bodde sammen.
Politiet i Tromsø etterforsker moren for drap og forsøk på drap.
17. august var saken ferdig etterforsket og sendt til statsadvokaten.

Fant barnestøvler og barnevogn

Olaf Jacobsen var en av de første til stedet da moren, en kvinne i 20-årene, og hennes tre døtre ble funnet i sjøen.

– Jeg fant en forlatt barnevogn på en unaturlig plass hvor det ikke er oppkjøring eller parkeringsplasser. Så tenkte jeg at jeg må sjekke dette, sa Olaf Jacobsen til NRK etter hendelsen.

Kort tid senere kom det ei annen dame forbi stedet. Jacobsen spurte om hun kunne hjelpe han. De to la fort merke til sporene på andre siden av veien.

– Vi så at sporene ledet ned til fjæra. Det var flere spor sammen, og vi gikk ved siden av sporene.

Jacobsen fikk varslet politiet. Deretter gikk han og kvinnen i hver sin retning og begynte å søke.

– Hun jeg var sammen med fant plutselig to barnestøvler i størrelse 36 og 31. Da tenkte jeg med en gang at det måtte være noen i sjøen.

Sårbar, «glemt» gruppe

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) gransket Fagereng-tragedien i tiden etter.

De konkluderte med at kvinner som kommer til Norge for familiegjenforening med flyktning er en svært sårbar, «glemt» gruppe.

Ukoms risikovurderinger etter Fagerengtragedien

Det er en risiko at hverken kommunen eller ektefellen er tilstrekkelig forberedt på å ta imot familiemedlemmer som bosettes med familiegjenforening.
Det er en risiko for at ingen kjenner til de utfordringene som familiegjenforente har.
Det er en risiko for at tjenestene ikke fanger opp og imøtekommer familiegjenforente som trenger hjelp.
Det er en risiko for at flyktningene ikke når frem med sine behov for hjelp fordi de ikke vet hvem som kan hjelpe.
Det er en risiko for at introduksjonsprogrammet og integreringsplanen samlet sett innebærer for høye forventninger i starten.
Det er en risiko for at oppmøtekravet er for strengt i etableringsfasen, ettersom det ikke gir mulighet for individuell tilrettelegging.
Det er en risiko for at deltakere i introduksjonsprogrammet ikke når målene, og det kan oppleves som en ekstra byrde i en vanskelig fase.
Det er en risiko for at flyktninger opplever et samlet prestasjonspress som går utover helsen.
Det er en risiko for at dagens system ikke tar høyde for kunnskapen om at flykninger etter en tid opplever mer helseplager og ikke tar hensyn til at flyktninger opplever stress knyttet til migrasjonen.
Det er en risiko for at flykninger ikke søker hjelp fordi de ikke har tillit til og forståelse for tjenestene
Det er en risiko for at kvinner ikke setter ord på opplevelser som er vanskelige å takle alene, og en grunn kan være frykt for å bli stemplet som gal.
Det er en risiko for at flyktningekvinnene ikke kjenner til at det finnes en psykisk helsetjeneste.
Det er en risiko for at de ordinære tjenestene ikke har tilstrekkelig kunnskap om hvordan flyktninger har det etter en periode i Norge.
Det er en risiko for at flyktninger som trenger hjelp ikke fanges opp.
Det er en risiko for at flyktninger ikke får nødvendig oppfølging når det ikke er tilgjengelig helse og omsorgspersonell i introduksjonsprogrammet.
Det er en risiko for at kompetansen i og samhandlingen med flyktninghelseteamet blir mangelfull når dimensjonering og organisering varierer over tid.
Det er en risiko for at familiene ikke får likeverdige helsetjenester dersom de for tidlig må benytte seg av ordinære tjenester med mangelfull kunnskap om flyktninghelse
Det er en risiko for at fastleger ikke har nok kompetanse om flyktninghelse og at dette kan være krevende både for flyktningene og fastlegene.
Det er en risiko for at fastleger ikke har nok kompetanse om flyktninghelse og at dette kan være krevende både for flyktningene og fastlegene.
Det er en risiko for at fastlegen ikke har tilstrekkelig tid og rammer for å finne ut om flyktninger har bekymringer de trenger hjelp til å takle.
Det er en risiko for at kvinnene ikke ber helsesykepleier om råd og støtte i frykt for å vise manglende mestring og i frykt for barnevernet.
Det er en risiko for at flyktningers frykt for barneverntjenesten i Norge gjør at de holder tilbake informasjon som er nødvendig for å kunne hjelpe dem.
Det er en risiko for at helsepersonell ikke benytter tolk, selv om det er behov for det.
Det er en risiko for at pasienten ikke blir godt nok informert når ektefellen fungerer som tolk.
Det er en risiko for at fragmenteringen av tjenestene fører til at ingen har den helthetlige oversikten over livssituasjonen til den enkelte flyktning.
Det er en risiko for at flyktninger ikke vet hvem de skal henvende seg til med ulike spørsmål.
Det er en risiko for at aktørene ikke møter flyktningenes behov dersom de strengt holder seg til sitt mandat, og dermed har for avgrenset forståelse av egen rolle.
Det er en risiko for at potensialet i de frivillige organisasjonene ikke er godt nok kjent og ikke kommer flyktningene til gode dersom det ikke er et formalisert samarbeid med kommunen.

De fant en risiko for at nyankomne flyktninger med særlige psykososiale belastninger og behov for helsehjelp, ikke fanges opp.

«Spesielt er det en risiko for at tjenestetilbudet ikke er tilpasset de kvinner som får opphold i Norge med familiegjenforening», står det i rapporten.