Ingen hjelp etter Fagereng-tragedien: – De tror tøffe gutter ikke gråter

Brigadeleder Håvard Malmedal i Tromsø brannvesen glemmer ikke 2. desember i fjor. Det var mørkt, kaldt, dyp snø og mye vind.

En forlatt barnevogn og tre pass var funnet av forbipasserende på Fagereng i Tromsø. Fotsporene gikk ned til havet.

Han var en av de første som kom til stedet. Politiet hadde allerede hentet opp tre bevisstløse personer fra havet. Malmedal grep tak i hjertestarteren han hadde i bilen og løp ned i fjæra.

De få som var der hadde startet hjerte- og lungeredning. Malmedal løp bort til den minste jenta, bare ett år gammel. Han bisto med HLR, og koblet opp hjertestarteren.

– Alle sto og jobbet med noe. Vi kunne ikke tenke, vi måtte bare fokusere på å berge liv.

Fant det tredje barnet

5 innblåsinger. 30 kompresjoner. Hjertestarter. Så kommer ambulansen. Malmedal viser hvordan han løftet opp minstejenta, la henne på underarmen med hodet i armen sin.

– Jeg løp opp til ambulansen mens jeg fortsatte kompresjonene. Så la jeg henne på båren, og så kjørte ambulansen.

Først da merket Malmedal hvor kald han var. Snøen som gikk opp til knærne har han ikke enset. Han hadde bare på seg en tynn skjorte. Han rev med seg en jakke fra bilen, brukte noen sekunder på å trekke pusten og nullstille seg, løp ned igjen.

– Vi trodde ikke det var flere enn tre personer. Det var tre pass som var funnet. Men vi ble enig om å prøve å søke i havet en siste gang.

Dykkerne fra brannvesenet i Tromsø gikk ut i det iskalde vannet og søkte på nytt. Da oppdaget de en hånd. I tangen, ganske langt ut, mye lenger ut enn de tre første.

– Vi ble veldig overrasket da vi fant den fjerde personen. Men vi må alltid gå den ekstra runden, for å være sikre, sier Malmedal.

Ingen krisehjelp

Hendelsen rystet hele Tromsø. Da redningsaksjonen var over ble brigadelederen sittende i bilen. Han strigråt.

– Det ble noen tøffe minutter på vei inn til stasjonen.

Der samlet han vaktlaget, for å prate om det de har vært gjennom. Starte traumebearbeiding. Han er én av to ansatte som er kurset i såkalt kollegastøtte.

Kunne de gjort noe annerledes? Kunne de vært flinkere?

– Utfallet ville ikke blitt annerledes uansett. Vi gjorde en fantastisk innsats, alle som deltok, hele veien til sykehuset i Sør-Norge, sier Malmedal.

Han roser samarbeidet nødetatene i Tromsø har. Alle er sitt ansvarsområde bevisst, og det går sømløst.

Likevel er Fagereng-tragedien noe ingen kan forberede seg på. Det var tøft for alle involverte.

Men der de andre nødetatene fikk tilbud om psykolog og krisehjelp, sto brannvesenet i Tromsø alene.

– Vi har ingen ekstern støtte. Kommunens kriseteam var i beredskap, men vi hørte ingenting fra dem. Det virker som kommunen tar for gitt at vi har kontroll selv. At tøffe gutter gråter ikke, forteller brigadelederen.

Men det kan de.

Også da en eldre kvinne ble overkjørt midt i Tromsø sentrum for ett år siden var det sterke bilder. Men heller ikke da skal brannvesenet ha blitt tilbudt profesjonell hjelp.

– Jeg skulle ønske vi fikk tilbud om støtte fra dem som pratet med politiet og helse, noen som forstår det operative perspektivet, sier Malmedal.

Konstituert kommunedirektør Mari Enoksen Hult sier kriseteamet var satt inn for å bistå voksenopplæringen og helsearbeiderne, og at hun ikke kjenner til om de bisto brannvesenet etter Fagereng-tragedien.

Videre peker hun på at det er brannvesenets ansvar å gi denne typen støtte, fordi Tromsø brann og redning er et kommunalt foretak. Men det var de ikke under disse hendelsene.

Bøtta må tømmes

Brannvesen i store byer har gode rutiner for debrifing og kollegastøtte satt i system. Det vil si en ordning der kolleger er kurset i å ta vare på hverandre, særlig i en startfase. Og så kobles det eventuelt på mer ressurser etter behov.

Men det er store forskjeller i hele landet om dette tilbys.

– Det er en arbeidsgivers plikt å legge til rette for dette. Vi skal ikke skjule følelsene våre, da går det dårlig, sier Bjørn Rønning.

Han er leder i Norsk brannmannsforum. En gang lærte han et beskrivende bilde av en psykolog:

Alle har en bøtte som fylles opp med ting du opplever, både hjemme og på jobb. Hvis bøtten flyter over, er det for sent. Du må lære deg å tømme den underveis. Det gjør du for eksempel ved å debrife eller å få hjelp fra profesjonelle.

– For 30 år siden var det slik at brannfolk ikke skulle vise følelser, nå er vi kommet forbi den tiden. Brannfolk har følelser de også, og det må de få utløp for. Hvis ikke havarer de, sier Rønning.

Til syvende og sist kan manglende debrifing slå tilbake på arbeidsgiver, mener han.

– Hvis du blir sykemeldt på grunn av ubehandlede hendelser så er du ikke en ressurs for arbeidsgiver lenger.

Lukket avvik uten tiltak

NRK har fått innsyn i en avviksmelding fra i sommer der en annen mellomleder i brannvesenet i Tromsø ikke vet om arbeidsplassen har et slikt tilbud.

– Vi som ledere har lite eller noen form for opplæring, bare en kort innføring fra studiet for mange år siden. Ellers må vi tilegne oss kunnskap på egen hånd, står det.

Avsenderen er bekymret for at kollegene kan bli utsatt for unødvendige belastninger fordi det ikke finnes gode systemer for defusing og debrifing.

– Det har vært en kultur der debrif og samtaler etter alvorlige ulykker har vært håndtert internt i hvert vaktlag, sier brann og redningssjef i Tromsø, Øystein Solstad.

Han viser til faglige råd som anbefaler at traumatiske hendelser bearbeides internt.

Men bare to av de ansatte er kurset på kollegastøtte. Det kunne vært flere, erkjenner Solstad.

– Vi er nok ikke flinke nok til å følge opp så mye som vi kanskje burde. Når det kommer slike tilbakemeldinger om at man er usikker på hvordan ting skal gjøres, så tyder det på at dette diskuteres for lite. Vi må nok ha mer fokus på dette, og øke vår kompetanse, sier brannsjefen.

Men brannsjefen er ikke helt enig i fremstillingen til sine kolleger. NRK får se dokumenter fra 2016 som viser at de har prosedyrer for kollegastøtte og egne rutiner for innmelding av uheldige psykiske belastninger.

I tillegg har de ansatte mulighet til å prate med arbeidsmiljøtjenesten eller HMS-ingeniøren.

– Men når det kommer opp som et tema, må vi erkjenne at vi har informert kanskje for dårlig og hatt dette på agendaen for lite, sier Solstad.

Han vil nå også ta kontakt med politiets fagpersoner, for å lære av de.

Avviket ble lukket av Tromsø kommune med henvisning til at det er tatt opp tidligere, og at Solstad vil løse dette internt.

– Jeg syns det er å vise våre mannskaper lite respekt å lukke avviket uten at det blir gjort tiltak, kommenterer avviksmelder.

Gode kolleger

Nå har det snart gått et år siden tragedien på Fagereng. Fortsatt tenker brannmannen Håvard Malmedal tilbake på det som skjedde. Tiden gjør det ikke lettere.

Han får oppdateringer om hvordan det går med minstejenta som overlevde.

– Jeg tar øyeblikk der jeg setter meg ned og tenker. Kjenner på en klump i halsen. Men så må jeg gå videre. Jeg vet hun er i de beste hender, sier Malmedal.

Han er glad han har kolleger som forstår, og som han kan snakke med.

– Kolleger er vår viktigste venn. De trenger ikke å forstå, de skjønner. Vi kan få tårer i øynene, og så tenker vi begge på det samme, sier brigadelederen.