Mange flyktninger tilbys ikke tolk – Det kan få alvorlige konsekvenser

«Det er en risiko for at helsepersonell ikke benytter tolk, selv om det er behov for det.»

Det kommer frem i en rapport fra Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom), etter Fagerengtragedien i Tromsø.

I 2019 ble en mor og tre barn funnet i havet. Mora og hennes to eldste døtre døde. Den yngste jenta overlevde. Politiet konkluderte med at kvinnen var gjerningsperson, og saken ble henlagt fordi hun døde.

Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby sier Fagerengtragedien viser at arbeidet med å ta vare på mennesker som kommer til Norge, ikke alltid lykkes.

– Vi vet at manglende bruk av tolk kan få store konsekvenser. Det kan bety at mennesker som har behov for hjelp, ikke får det. Det kan gå på rettssikkerheten løs, sier Melby.

I rapporten kommer det frem at kvinnen «Sarah» ofte hadde møter med tjenestene, uten at det ble benyttet tolk. Som for eksempel hos fastlegen. Ektemannen «Adam» fungerte i noen sammenhenger som hennes tolk.

Til sin advokat, Erik Ringberg, sier «Adam» at han ikke kjenner omfanget av dette, men at det ikke er uvanlig.

• Les mer om rapporten her: – Ingen i omgivelsene forsto at «Sarahs» tilværelse var uutholdelig

Ukjente rettigheter for flyktninger

Å trenge tolk kan oppleves som et hinder for å bygge tillit til for eksempel en fastlege. Dersom tolken ikke er kvalifisert blir hinderet desto større, ifølge Pål Iden som har ledet arbeidet med rapporten.

– Dersom flyktningen ikke stoler på at tolken er objektiv blir det vanskeligere å fortelle om det man virkelig sliter med.

Generelt advares det mot å bruke nær familie, som ektefelle, som tolk. Å bruke barn som tolk hos statlige organer er ulovlig. Iden trekker frem at man kan få en dobbeltrolle både som tolk og som pårørende.

Konsekvensen av uteblitt tolk, eller bruk av familie som tolk, kan være at man holder tilbake informasjon. Dette er gjerne den informasjonen som er mest sensitiv eller mest personlig.

– Da er det lettere å søke hjelp for mer konkrete, bagatellmessige eller ufarlige problemer i hverdagen. Det som er mer eksistensielt vil være vanskeligere å formidle til hjelperne, sier Iden.

Iden sier rettigheter som tolk, helsehjelp, å bli behandla med taushetsplikt og rettigheter til opphold i landet, i utgangspunktet er helt ukjent for mange flyktninger.

– Det viktigste er at alle offentlige organer kjenner sitt ansvar. Det er ikke noe den enkelte skal være nødt til å vite, sier Melby.

Vedtok ny tolkelov

Det er den enkelte instans som plikter å skaffe tolk dersom det er nødvendig.

For en fastlege vil det være fastlegen selv som må melde behovet og kommunen som har det overordnede ansvaret. For spesialisthelsetjenesten er det spesialisthelsetjenesten sitt ansvar.

Tidligere har retten eller plikten til tolk vært nedfelt i særlovgivningen. Men så sent som i juni i år vedtok Stortinget for første gang en egen tolkelov. Loven pålegger alle offentlige instanser å bruke tolk.

Guri Melby legger ikke skjul på at praksisen med tolk i det offentlige har vært for dårlig. Derfor er hun heller ikke overrasket over funnene i Ukoms rapport.

– Vi vet at det har vært for lite bruk av tolk og bruk av ukvalifiserte tolker, som familiemedlemmer og barn. Og måten tolk har vært brukt på i offentlige organer har vært alt for varierende, sier Melby.

Den oppfatninga deler Vanja Jensen som er fungerende leder for Flyktningtjenesten i Tromsø kommune. Hun sier loven er svært viktig og etterspurt.

– Vi har flere ganger påpekt manglende bruk hos tolk i det offentlige og da har vi ikke nådd frem, sier Jensen som mener loven vil være med på å klargjøre rettighetene den enkelte har til tolk.

Jensen sier likevel at finnene i rapporten om manglende tolkebruk var blant det som overrasket henne mest.

– Hvis viktig informasjon skal utveksles, så skal man bruke tolk. Det er en ryggmargsrefleks. Det at man har avdekka at det ikke er brukt tolk i viktige samtaler gjør meg særskilt bekymra.

Ønsker helt ny modell

En utfordring Jensen ser er at migrasjonshelse blir bygd ned når man ikke tar imot så mange flyktninger.

– Vi har et stort potensial i erfaringsoverføring og at man får bygget opp en større generell kompetanse, sier Jensen.

Også Iden trekker frem at kompetansen om flyktninger fort smuldrer opp i takt med flyktningstrømmene til den enkelte kommune.

– Vi må bygge sammen kompetansemiljøene på en helt ny måte, sier Iden og utdyper:

– De regionale kompetansemiljøene, spesialisthelsetjenesten, sammen med kommunehelsetjenesten, helsestasjoner, fastlege må inngå i et nettverk som setter flyktninghelse på dagsorden og har et løpende samarbeid.