Uten pappa

Smilet forsvinner fra det ellers så blide fjeset.

Plutselig tar alvoret over. Sorgen.

Det norske gullhåpet under VM på hjemmebane er egentlig en mester i å stenge det vonde ute. Det skal mye til for å gjøre ham opprørt, provosert, sint, lei seg. Han har en leveregel som sier at han ikke skal bruke energi på det han ikke får gjort noe med, men en novemberdag i 2020 gikk det ikke lenger.

Dramatikken som utspilte seg i barndomshjemmet, og budskapet han etter hvert mottok, gjorde det umulig å være rasjonell.

– Jeg var jo her i Oslo. Det å ikke være i nærheten av noe sånt, når sånne ting skjer, det er så klart veldig vanskelig. For du føler kanskje at du kunne ha gjort en forskjell.

Familien var på Karmøy, Jesper var i Oslo, og i hodet var det for én gangs skyld fullstendig kaos.

Natt til mandag

Vi skrur tiden et drøyt år tilbake.

Landslagsalpinisten hadde hatt helgebesøk av foreldrene Marit og Bjørn. De hygget seg og kikket på leiligheter, og da ekteparet forlot hovedstaden og satte kursen vestover, var det ingen som kunne vite at Jesper hadde tilbrakt tid med sin far og store helt for aller siste gang.

– Vi hadde en fin helg med Jesper, forteller moren Marit Saltvik.

De kjørte fra Oslo lørdag, og natt til mandag døde ektemannen brått og uventet av et hjerteinfarkt.

Der og da ble alt snudd på hodet.

Jesper, som har perfeksjonert det å skyve til side alt han ikke får gjort noe med, hastet hjem til Karmøy.

Alt annet ble uviktig.

Lærdommen fra pappa

Alpinisten er vant til å takle motgang. Han har møtt mye av det gjennom sitt 22 år lange liv, men det har likevel vært svært lite klaging. Det har imponert moren i alle år.

– Jeg har tenkt at det har vært medfødt hos Jesper, for han har aldri sutret over noe. Han har vært innlagt på sykehus i sommerferiene, men han har tatt alt på strak arm. Og akkurat den innstillingen der, den tror jeg har fikk fra Bjørn.

Paradoksalt nok lurer hun på om det er lærdommen fra pappa som gjør at han nå klarer å håndtere tapet av nettopp pappa.

– Jeg tror han har brukt det tankesettet sitt nå også.

Bjørn og Jesper var nemlig et radarpar. En duo.

Det var Bjørn som banet vei for Jesper, tok ham med ut, fulgte ham opp, og lærte ham å bruke tid på det han kunne påvirke. Foreldrene ville ikke at sønnen med ryggmargsbrokk skulle føle på annerledeshet eller utenforskap. Det at eldstesønnen var født lam, skulle ikke forhindre ham i å være like aktiv som de jevnaldrende barna.

– Det har vært viktig for meg å gjøre mye av det samme som vennene mine - finne min måte å være med på. Jeg har stort sett gjort alt som vennene mine har gjort. Friidrett, håndball, fotball, tennis, svømming. Jeg har gjort alt, forteller Jesper engasjert.

Han ler når han tenker på tiden som håndballspiller.

– De var sikkert litt redde meg i forsvar, for jeg kjørte bare rett i dem.

Moren husker godt at Bjørn og Jesper begynte tidlig med kasting av ball. En fysioterapeut anbefalte den aktiviteten, og Bjørn var ikke tung å be.

– Så Bjørn og Jesper hev ball med hverandre så fort Jesper var stor nok til at han kunne gripe en ball. Han var ikke mange måneder da Bjørn begynte med det.

Føler seg heldig

Oppveksten var en jakt på muligheter, der andre kunne ha sett begrensninger. Selvsagt skulle Jesper få samme tilbud som klassekameratene.

– Hvis folk behandler deg likt som alle andre, så blir du nesten automatisk en del av de andre. Det er ikke noe jeg har tenkt så mye på, at jeg sitter i rullestol. Det er bare sånn det er, forklarer 22-åringen.

Han føler seg heldig. Trenerne og lærerne han har møtt på veien, har alltid inkludert ham. De har gjort en innsats. Men først og fremst trekker han frem foreldrene.

Det gjorde han også da han ble kåret til årets mannlige funksjonshemmede utøver på Idrettsgallaen i 2019.

– Tusen takk til familien min. Pappa, som har vært med på ski - alltid. Og mamma som alltid er der, lød talen.

Den da 19 år gamle alpinisten mottok stående applaus fra de fremmøtte i Stavanger. Prisen var belønning for det definitive gjennombruddet, nemlig to Paralympics-medaljer vinteren i forkant.

Foreldrene var selvsagt på plass - både i Pyeongchang og i Stavanger. De jublet for bronsen i superkombinasjon, feiret gullet i storslalåm, og poserte stolt med sønnen etter at han ble hedret på Idrettsgallaen.

Uforberedt

Det var ingenting uvanlig med det. Særlig faren var aldri langt unna Jesper. Han tok med sønnen på internasjonale konkurranser som 13-åring, jobbet for at parautøverne skulle få bedre rammebetingelser, og reiste verden rundt og heiet.

– Han har vært en utrolig stor del av min vei mot toppen. Uten han hadde ingenting av dette vært mulig, konstaterer alpinisten.

På denne måten utviklet de to et helt spesielt bånd. De var stort sett sammen om alt.

Duoen tilbrakte uendelige timer i bil sammen. Jaktet på snø, jaktet på sekunder, jaktet på den perfekte svingen.

Pappa Bjørn var der da en to år gammel Jesper i rullestol fikk prøve sitski for første gang, han var der da han 16 år senere vant gull i Paralympics, og han var der hver centimeter på veien.

De delte en lidenskap for Manchester United, var på fotballturer i England, og koste seg i alt fra løssnøen i Røldal, til viktige renn på flotte alpinanlegg i inn- og utland.

Og nettopp derfor var beskjeden den morgenen i november av det uvirkelige slaget. Pappa Bjørn hadde hatt hjerteinfarkt, og livet sto ikke til å redde. Han var død.

Nå måtte Jesper bli vant med en hverdag der han var borte.

– Jeg er bare 22 år, så det var altfor tidlig, sier han, alvorstynget, før han prøver å lete frem noe positivt:

– Det at han fikk være med å oppleve Paralympics-gullet i Pyeongchang, det var en stor greie for oss begge. Å vite at jeg har klart å oppnå den største enkeltprestasjonen som er mulig i min idrett allerede, det er fint å tenke på at han fikk være med på det.

«Glad» for hjertebetennelse

For slik fungerer tankesettet til sitski-profilen.

Han etterstreber ikke bare den perfekte omgang i alpinbakken. Han er også på konstant søken etter noe positivt i en enhver situasjon.

Det at han fikk hjertebetennelse som ødela oppkjøringen hans til VM i 2019, velger eksempelvis 22-åringen å se på som en aldri så liten gave - nemlig muligheten til å få åpne VM-gullkontoen på hjemmebane i vinter i stedet.

– Det er klart at hvis jeg kunne velge, så hadde jeg jo valgt å ta mitt første VM-gull på Hafjell. Det å få muligheten til å gjøre det foran hjemmepublikummet, det tror jeg blir veldig bra. Og så er det klart at man ønsker jo ikke at sånne ting skal skje, men av og til så skjer det, sier han, som verdens mest rasjonelle type.

Nettopp rasjonalitet beskriver inntrykket man får etter en lang prat med ett av Norges aller største VM-håp. Ordet «perspektiver» gjentas en håndfull ganger i løpet av tre kvarter.

Uansett hva livet kaster i Saltvik Pedersens retning, så svarer han at han lærer av det. All motgangen gir ham et nytt perspektiv.

– Det gir deg litt flere perspektiver i livet, sier 22-åringen, både om det å være født med ryggmargsbrokk, om å måtte ta til takke med tekopp- eller ostepremie etter store idrettsprestasjoner, om å bli alvorlig syk før et viktig mesterskap, og at det hele «krones» med at han nå har mistet sin viktigste støttespiller.

– Begynner det ikke å bli nok perspektiver nå?

Han ler rett ut. Ser nesten lettet ut for å få spørsmålet.

– Jo, det begynner å bli nok perspektiver nå, svarer han ærlig, før han hentes inn igjen av den rasjonelle tankegangen.

– Men «learning by doing» er det jo noe som heter. Man lærer hele veien, egentlig. Det er bare sånn det må være.

Gull for pappa

Det skal mye til for å vippe Saltvik Pedersen av pinnen. Han konsentrerer seg om mulighetene, og det er det som har fått ham hele veien til den ypperste verdenseliten.

Nordmannen har allerede vunnet verdenscupen sammenlagt fire år på rad. Han har to medaljer fra Paralympics, inkludert ett gull, men han mangler altså den gjeveste medaljen fra VM.

Det drømmer han om å gjøre noe med i det NRK-sendte mesterskapet i januar.

– Jeg håper jeg skal ta mange medaljer for pappa i Hafjell.

Der skal mamma og lillesøster utgjøre deler av heiagjengen. De jobber for å bli en trio nå, og de er forberedt på at det kan bli emosjonelt under det første mesterskapet uten Bjørn.

– Men nå må jeg fokusere på at jeg ikke lar de tankene ta overhånd, men faktisk ha fokus på det jeg har gjort på trening og sånt. Og så må jeg klare å kjøre fort, både for meg og for pappa, avslutter gullhåpet.