Første søndag i paradvent

• Er skistjernene villige til å avse én prosent av sine premiepenger til paraidretten?
• Vil næringslivet i så fall bidra med det samme?
• Og hvorfor arrangerer ikke Norge noen pararenn denne vinteren?

Dette er selvsagt ikke tilfeldige spørsmål denne søndagen.

3. desember er i år første søndag i advent – men også, som alle selvsagt vet, den internasjonale dagen for funksjonshemmede.

Men det er likevel ikke dagen man nødvendigvis får svar på slike spørsmål. Ikke denne heller.

For utfordringene våre paraidrettsutøvere står overfor for å kunne være de beste utgavene av seg selv, er mange og tilsynelatende uoverkommelige.

Og historiene om de beste utøverne dreier seg vel så mye om ost i seierspremie, slik vår paraalpin-stjerne Jesper Saltvik Pedersen fikk, som de store sportslige prestasjonene som ligger bak.

Det er derfor det trengs optimistiske stemmer. Den kanskje aller tydeligste av disse tilhører Bjørnar Erikstad.

Dagen for dugnad

Erikstad fra Nøtterøy er selv tidligere Paralympics-deltager i seiling. Nå leder han stiftelsen VI, som jobber for å fremme norsk paraidrett. De siste fem årene har stiftelsen brukt mer enn 100 millioner kroner på norsk paraidrett.

Inkludert at de bidro med 1 million kroner i premiepotten da Norge arrangerte VM i snøsport for paraidrettene på Lillehammer i januar 2022. I tillegg kom det 700 000 kroner fra DNB.

Men det ble med dette enkeltløftet. Siden har det verken blitt arrangert VM i snøsport eller vært pengepremier i paraidrettene på vinteren.

Nå vil Erikstad ha med flere på dugnad.

Erikstad har nemlig, som en av flere, sett seg lei av den manglende viljen til å utfordre grensene når det gjelder hvordan man forholder seg til paraidretten.

Denne første søndagen i desember gjelder dette særlig det internasjonale Skiforbundet, FIS.

For to år siden tok FIS også over ansvaret for para-delen av deres skiidretter.

Grepet ble møtt med optimisme. Optimismen er nå borte.

Når Jesper Saltvik Pedersen starter verdenscupen om to uker, er det nemlig fortsatt uten pengepremier til de beste på resultatlisten.

Når man ser på premiepengene for de forskjellige grenene på hjemmesiden til FIS, er ikke paraidretten engang nevnt.

Her vil Bjørnar Erikstad ha endring.

Erikstad foreslår derfor overfor NRK at FIS tar én prosent av pengepremiene fra de funksjonsfriske utøvernes premiebudsjett og gir til parautøverne.

Én eneste prosent. Det lyder overkommelig.

I tillegg vil han utfordre næringslivet til å bidra med det samme, så totalen ender på 2 prosent av det de funksjonsfriske får.

I verdenscupen i alpint er det samlede premiebudsjett for den inneværende sesong i overkant av 14 millioner sveitsiske franc. I norske kroner rundt 175 millioner kroner.

For Jesper Saltvik Pedersen og de andre alpinistene ville det da bety 1,75 millioner kroner inn i en premiepott.

Med bidrag fra næringslivet vil dette kunne ende på 3,5 millioner kroner.

En stor dråpe i havet for Alexander Aamodt Kilde, Mikaela Shiffrin og de andre alpinstjernene.

Et reelt løft, ikke minst symbolsk, for paralpinistene.

Når de i dag ikke har noe som helst.

Det onde oppmerksomhetssirkelen

Alt løses ikke med premiepenger. Kanskje løser det isolert sett ingenting. Kanskje er det helt andre områder som bør prioriteres før det.

Men premiepenger er samtidig en faktor som ville kunne få flere over den minimumsgrensen som gjør at de kan satse på idretten sin.

Da BBC for få år siden gjorde en større undersøkelse rundt premienivået i alt av sport, fant de reelle prispenger i bare tre paraidretter, nemlig ridning, maraton og rullestoltennis. Sistnevnte sport har blitt så populær at vinnerne i singelturneringene i Wimbledon i sommer hver fikk rundt 700 000 norske kroner.

Det er også andre lyspunkter internasjonalt. Men de er frustrerende få.

I Norge har de beste parautøverne ganske så sjenerøse stipendordninger gjennom Olympiatoppen og får gjennom det et grunnlag utøvere i andre nasjoner sjelden har.

I tillegg har noen få av de aller beste utøverne private sponsorer som muliggjør satsing.

Men for paraidretten generelt er det ett stort problem: Synlighet.

Uten synlighet i media får man ikke publikum på konkurransene. Uten synlighet får man ikke sponsorer. Og uten sponsorer har man heller ikke råd til pengepremier.

Og slik fortsetter sirkelen å være rund. Og ond.

Det er symptomatisk at paraøvelser veldig sjelden er inkludert i TV-avtaler, også her i Norge. Slike avtaler, eksempelvis når det gjelder skiidrett, inneholder veldig ofte forpliktelser om sendetid, hvilket ville satt i gang de prosessene som kunne skapt endring.

Men slikt koster penger. Og da er det altfor lett å prioritere bort.

Siden det nevnte VM i snøsport i januar 2022 har heller ikke Norge arrangert noe verdenscuprenn i noen av paraidrettene på snø. Og kommer heller ikke til å gjøre det i sesongen som kommer. Uten at noen har et godt svar på hvorfor.

Livet før 26

Ingen steder i norsk idrett er den private medvirkning viktigere enn i paraidrett.

Dels på grunn av generelt lave bevilgninger.

Dels på grunn av Kjell Inge Røkke.

Hans Aker-konsern står bak den nevnte Stiftelsen VI, ledet av nevnte Bjørnar Erikstad. De bidrar med midler til paraidrett som for mange aktive er helt avgjørende for videre satsing.

Stiftelsen har også vist de kan legge press på ledelsen i norsk idrett når de ikke føler intensjonene deres blir fulgt godt nok opp.

Nå er de og Norges idrettsforbund igjen enige om veien videre. En vei med atskillige skarpe svinger.

«Alle som kan tenke seg å bli funksjonsnedsatt i en bilulykke, bør sørge for å gjøre det før du fyller 26 år», sa Erikstad med et syrlig smil da han sto på scenen under Likestillings- og diskrimineringsombudets årskonferanse denne uka.

Konferansen hadde navnet «En idrett for alle – hvordan kommer vi i mål?».

Og ingen som lyttet til Erikstad i Folkets Hus på Youngstorget kunne være i tvil om at avstanden til det nevnte mål fortsatt er veldig lang.

Erikstad snakket om regelen som hindrer utøvere som har fylt 26 år å få støtte til såkalte aktivitetshjelpemidler.

Eller «utstyr», som det heter for tilsynelatende funksjonsfriske.

Det er denne potten som er avgjørende for mange utøvere når det står om å kunne fortsette å satse på sin idrett, når en hånddrevet konkurransesykkel ikke koster 15 000, men kanskje det tidobbelte. Eller når skoene en basketspiller trenger, i stedet er en rullestol.

Problemet med potten er at den kun er tilgjengelig for utøvere under 26 år. Og at den uansett var oppbrukt i februar.

Neste sjanse til å søke er om ett år.

Da Norges mest profilerte parautøver, roeren Birgit Skarstein, i oktober var på Stortinget og holdt en appell om nettopp disse rammebetingelsene for funksjonshemmede utøvere, kalte hun situasjonen «uholdbar»

«Vi konkurrerer med de egenskapene vi har», som Skarstein uttrykte det foran våre folkevalgte.

Hun kunne lagt til «.. og om de pengene vi absolutt ikke har».

Tenn lys

For konkurrentene om midlene er mange – og veldig ofte gode og verdige. Og prioriteringene nødvendigvis harde. Og kanskje i overkant tradisjonelle. For de kreative visjonene hos våre folkevalgte når det gjelder å tenke nytt rundt den samfunnsmessige gevinst av å skape mer aktivitet for mennesker med funksjonsutfordringer er ofte fraværende.

Og da får man heller ikke den ønskede endring.

Men akkurat denne søndagen er det lov å håpe litt ekstra og i noen sekunder tenke tanken om at en eneste prosent noen ganger er det som skal til for å skape en form for endring.

Kall det gjerne å tenne et lys.