Kynikeren Ada Hegerberg

Med Gullballen godt plassert i hendene, gir 23-åringen NRK en liten rundtur inne på Groupama, stadionet der hun forrige uke mottok hyllest fra nesten 60 000 fans.

Hun skravler i vei på flytende fransk med alle hun møter i de blå- og rødfargede gangene. Gratulasjonene kommer fra høyre og venstre, fra renholdere og kontorarbeidere, og Hegerberg kjenner dem alle.

– Her! Du kan få holde den. Den tilhører deg også, sier hun og legger den tunge gullkula i armene på en noe forfjamset Lyon-medarbeider.

Det har gått en drøy uke siden fotballspilleren fra Sunndalsøra ble kåret til verdens beste. «Kula har kommet hjem», som hun sier, og prisen er like betydningsfull for klubben Lyon som henne selv. Derfor har hun brukt akkurat denne formiddagen på å gå rundt og ta bilder med Gullballen og ansatte på bygget, og gitt banemenn, kokker og resepsjonister sin del av æren.

For Hegerberg har disse menneskene blitt en slags familie, etter fire og et halvt år i den franske klubben. Det er her hun føler seg hjemme og det er her hun føler hun kan få den profesjonaliteten hun behøver for å være i verdenstoppen.

Men veien til Lyon, og til Gullballen, hadde ikke vært mulig uten en rekke vanskelige og upopulære valg.

– Ingen primadonna

Primadonna. Arrogant. Kynisk. Egoistisk.

Mange mener mye om Ada Hegerberg. Og meningene er ikke utelukkende positive.

– Hun har en litt unorsk og direkte væremåte, og stiller høye krav til menneskene rundt seg. Det kan få noen til å rynke på nesa, sier Ingvild Stensland.

Den tidligere landslagskapteinen har spilt sammen med Hegerberg på landslaget og i Stabæk, og skjønte tidlig at lysluggen fra Sunndalsøra hadde noe «ekstra» som ville ta henne langt.

Det Hegerberg kanskje hadde aller mest av, var selvtillit og engasjement. Det viste hun som 15-åring, da hun skjelte ut Kolbotn-treneren hvis hun ikke fikk spille hele kamper. Det viste hun i Stabæk året etter, da hun tok stor plass og stilte høye krav til samtlige allerede på første trening.

Hun var brutalt ærlig, men samtidig ydmyk, mener Stensland. Men en slik væremåte blir ikke alltid akseptert av alle.

– Jeg tror dette med å ha selvtillit og ha trua på at man kan nå langt fort blir mikset med arroganse og at man ikke har respekt, men det har absolutt ingenting med saken å gjøre, sier Hegerberg.

Hun er lei av at folk tror hun er en primadonna. Kynisk, ja, men det er også derfor hun sitter med den skinnende gullkula foran seg.

– Primadonna er helt skivebom, det har hun aldri vært. Men er du ikke litt egoistisk, har du ikke sjanse til å oppnå det hun har oppnådd, forteller Stein Erik Hegerberg, faren til Ada Hegerberg.

Konflikten i Tyskland

Veien til Gullballen har vært et langvarig og målrettet familieprosjekt fra hun var liten. Stein Erik og mamma Gerd Stolsmo har lagt alt til rette for at barna Silas, Andrine og Ada skal nå målene sine. Da Ada for alvor viste sitt fotballtalent i ti-elleveårsalderen, bestemte familien seg for å flytte fra Sunndalsøra til Oppegård utenfor Oslo.

Siden dét har hele familien tatt en rekke bevisste, og gjerne krevende valg for å se hvor langt Ada Hegerberg kan nå.

Det andre store valget, som mor Gerd mener var det viktigste, var å ta det store steget ut i Europa. Søstrene Ada og Andrine signerte for den tyske Bundesligaklubben Turbine Potsdam vinteren 2013, selv om yngstesøster Ada fortsatt gikk på videregående.

Overgangen var stor og hverdagen tøff. Problemene oppstod for alvor da Ada ble oppdaget av Lyon, og ville løses fra kontrakten sin et halvt år før den gikk ut. Et ønske som ikke ble tatt godt imot.

– Vi hadde en del konflikter der. Klubben begynte å bli paranoid og redd Ada skulle gå til en annen Bundesligaklubb. Så da de ikke ville slippe henne, satte jeg meg på flyet og dro ned selv. Det endte med at vi betalte oss ut av kontrakten, forteller Stein Erik.

– Verdt hver krone!, legger Gerd til.

For selv om summen av å kjøpe ut Ada tilsvarte det søstrene hadde tjent under hele oppholdet i Tyskland, mener foreldrene det var helt riktig å ta valget om klubbskifte.

Både foreldrene og Ada selv tror at om hun ikke hadde kommet til Lyon, og fått oppfølgingen og den faglige tyngden hun har fått der, så hadde hun bare kunnet drømme om å bli den første kvinnen til å motta Gullballen.

Men Gerd og Stein Erik tror det er ett valg til, et som viste seg å få enormt mye medieoppmerksomhet, som har gjort at den norske 23-åringen ble verdens beste fotballspiller.

Alene i hverdagen

For Hegerberg bestemte seg tidlig. Å bli best i en sport som mange millioner mennesker driver med, er ikke gjort i en håndvending. Det å bli best, det koster. Hun tok et valg om at hun skulle bli best, koste hva det koste ville.

Det valget har ikke bare påvirket henne, men også hennes nærmeste. Og det har vært den største oppofrelsen i karrieren.

– Jeg føler at jeg har ofret den daglige kontakten med familie og venner, men ikke minst med forloveden min.

Thomas Rogne, Hegerbergs forlovede, er selv fotballspiller på høyt nivå i polske Lech Poznań. Deres karrierevalg gjør at tiden sammen er minimal.

– Jeg er jo veldig alene i min verden, i hverdagen, innrømmer hun.

Dét til tross for en støttende familie og forlovede. Men distansene er store.

Heldigvis har hun blitt god på å være alene. Hun klarer å yte maks og å fokusere. Og derfor blir hun også bedre i jobben sin. Det gjør at hun føler hun ikke ofrer for mye.

For det er jo nettopp det her hun vil. Å spille for verdens beste lag. Å være verdens beste fotballspiller. Tapt tid med venner og familie kan hun ta igjen etter karrieren.

Frem til den tid kommer, bruker hun alenetiden på å lese bøker som motiverer henne. Hun foretrekker selvbiografier og historiebøker, fordi «det er så mye interessant å lære av andre».

– Jeg er veldig nysgjerrig på folk som får det til, enten det er en idrettsutøver, en som driver med business eller en artist. Jeg tror den nysgjerrigheten er viktig for å ta steget selv.

Blant favorittene er «Menn i mørke» av motstandsmannen Asbjørn Sunde og den nye boken til Petter Stordalen. I sistnevnte kjenner hun seg igjen i mange personlighetstrekk. For kynikere, det er de begge.

Hegerberg mener hun har lært mye av Stordalen, forretningsmannen som startet fra scratch og endte opp som en av Nordens mest suksessrike hotellinvestorer.

– Det er en fyr som har klart å komme seg til toppen med en klar filosofi og med en utrolig tro på seg selv, selv om det har vært motgang og medgang. Det inspirerer meg.

Den krevende landslagsexiten

Når vi møter Hegerberg på Groupama i Lyon, i byggets stolteste losje med bilder av kvinnenes mesterligatriumfer side om side med Lyon-legender som Karim Benzema og Hugo Lloris, er hun lei av å snakke om den betente landslagskonflikten.

Det er ikke vanskelig å se hvordan ansiktsuttrykket hennes forandrer seg, og hvordan hun går fra å stråle opp når hun snakker om klubben, til å svelge tungt når spørsmål om landslaget kommer opp.

Siden landslagsexiten etter EM-fadesen i 2017, har det med jevne mellomrom dukket opp saker i mediene som omhandler Hegerbergs fortid og potensielle fremtid på det norske landslaget. Forrige uke, etter å ha sikret seg Gullballen, blusset debatten opp på ny.

Selv om hun fremdeles er fast bestemt på at valget hun gjorde var riktig, innrømmer hun at tiden etter landslagsexiten var krevende.

– Det var selvfølgelig ekkelt der og da, men hvis man hele tiden utsetter de valgene her, så blir man kanskje fastlåst i en situasjon til slutt, som fører til at man mister seg selv.

Sommerens VM, som blant annet spilles på Hegerbergs hjemmebane i Lyon, kommer til å gå uten Norges største stjerne. Det tror i alle fall moren hennes.

– Når Ada har sagt nei til landslaget, så kommer hun selvfølgelig ikke inn bakveien når de andre har gjort jobben. Av respekt for de andre jentene.

I stedet er det et hundre prosent fokus på nye triumfer med Lyon, og motivasjonen har aldri vært større. Det første Hegerberg tenkte da hun våknet morgenen etter Gullballen-utdelingen var «hvordan kan jeg på raskest mulig måte komme meg hjem til Lyon og på trening?».

Livet går tross alt videre, og den franske serien pågår for fullt. Kamper vinnes ikke av seg selv.

Og om litt under et år, deles Gullballen ut på ny.