Hva er det med Ada?

– 15 år gamle Ada var svart i øynene, sier Dan Eggen.

Gamletreneren til Ada Hegerberg snakker om en cupkamp i 2011. Toppserielaget Kolbotn gjestet andredivisjonslaget Raufoss, og 15 år gamle Hegerberg spilte fra start.

– Jeg byttet ut Ada etter den første omgangen uten at det var noen spesiell grunn til det, annet enn at det var en flott anledning til å rotere på laget i akkurat den kampen der, mimrer Eggen.

Det var bare ett problem: Den ambisiøse spissen mente hun fortjente å spille videre.

– Hun var lysende forbannet over at hun skulle bli byttet ut. Det ble en diskusjon, husker Eggen.

– Huff, ja. Hun var fly forbannet hvis man ikke slapp henne til, og det fikk Dan Eggen merke, sier Hegerbergs mamma Gerd Stolsmo.

Moren tror det skyldes selvtilliten. Hegerberg både var og er trygg på seg selv. Hun mente tidlig at sine egne egenskaper var vel så bra som de som fikk spille hele kampen. Da fant stortalentet seg rett og slett ikke i å bli byttet ut.

I dag sier Hegerberg at det ikke handlet om temperament. Det handlet om vilje.

Alle ville snakke med Ada

Vi skrur tiden frem til forrige uke.

21 år gamle Ada Hegerbergs navn blir ropt opp i Monaco. Hun er Europas beste kvinnelige fotballspiller. Finalistene Amandine Henry og Dzsenifer Marozsan er sjanseløse mot den norske superspissen, som vinner kåringen med utklassingssifre.

Enorme mengder fysisk og mental trening, repetering og pirking ligger bak den prestisjetunge prisen. I salen sitter mamma Gerd Stolsmo.

– Under pressekonferansen og festen etterpå så følte jeg at jeg var med på å bringe idretten hennes framover. Det er kanskje en floskel, men jeg følte at vi var ambassadører for damefotball. Hun fikk enorm anerkjennelse. Det kom høye herrer i viktige stillinger og ville ha sin del. Alle ville snakke med Ada. Det var en fantastisk opplevelse, forteller en svært stolt Stolsmo.

– Jeg ble utladet etterpå. Det kom mye følelser. Responsen var fantastisk, sier hovedpersonen selv.

Men hvordan, og ikke minst hvorfor, endte hun opp her?

Satt på trappa og spiste kanelboller

For å få svar på det, må vi til Sunndal og familien som består av Gerd Stolsmo, Stein Erik Hegerberg og barna Silas, Andrine og Ada. Sistnevnte var mest allsidig i oppveksten. Dans, håndball, hest. Alt ble prøvd ut. Resten av familien var fotballidioter. Det var egentlig ikke lillesøster Ada.

– Jeg vet ikke når Ada «fikk det». Hun var den som satt på trappa og spiste kanelboller mens Andrine og broren spilte fotball, sier mamma Gerd.

Men fotballinteressen vokste. Unge Ada ble tidlig god, og det åpenbare talentet hennes kom tydelig til syne allerede før familien Stolsmo Hegerberg flyttet til hovedstaden i 2006.

– Det er litt sårt, men når man bor i en liten bygd, og du ser selv at du er like god som gutta, men likevel er det tøft å få være med de gutta.. Allerede da måtte hun krumme nakken, forklarer Gerd, og legger til:

– Kanskje det har vært med på å gjøre henne så beinhard?

Hegerberg selv mener hun ikke har brydd seg nevneverdig om hva andre har trodd og tenkt. Hun har gjort det som har vært riktig for seg selv, og i 13-årsalderen begynte fotball å ta stadig større plass. Familien drev med systematisk egentrening. Kartlegging av svakheter. Yngstemann i flokken forsto at hun hadde et talent, og treningsiveren har det aldri vært noe å si på.

Norsk fotballs lyspunkt

Det har fått henne langt. Nå sitter den 21 år gamle norske jenta på en buss til Montreux. Sesongoppkjøringen er i full gang, og det er klart for noen dager med treningsleir i Sveits, før hun og Lyon serieåpner mot Soyaux 11. september.

Hjemme i Norge hagler kritikken etter nedturer og skuffende prestasjoner fra både det norske herrelandslaget og de norske eliteserieklubbene, men i Sveits finner vi ei som har knekt koden. Målmaskin. Stjernespiss. Best i Europa.

– Det er så ufattelig morsomt å spille fotball, nærmest roper hun inn i telefonen.

Hun elsker det hun gjør, og det handler ikke om prisutdelinger, banketter og røde løpere. Det handler om hverdagen. Terping på detaljer. Konsentrasjon. Trening. Et genuint ønske om alltid å bli bedre, og en enorm vilje til å legge ned jobben som kreves.

– Jeg har en indre drivkraft, en glød som holder meg i gang. Motivasjonen er der. Jeg kjenner at jeg er skikkelig sulten på mer, forklarer hun i et tempo hvor hun nesten avbryter seg selv.

Overbeviste Eggen

Noen år etter at den lille jenta i Sunndal fant ut at fotball var det helt store, scoret hun som 15-åring sine første mål i den norske toppdivisjonen.

Daværende Kolbotn-trener Dan Eggen mente den purunge spissen var klar for oppgaven.

– Hun var relativt tidlig fysisk utviklet. Hun var også veldig klar på hva som skulle til, og hva som krevdes. Og jeg var ikke redd for det mentale. Noen ganger kan det være at man matcher folk for tidlig, og de får seg en trøkk – det blir overraskende hardt, men jeg var ikke redd for sånne ting da det gjaldt Ada, forteller Eggen, seks år senere.

– Og så var det åpenbart hennes fotballmessige kvaliteter som gjorde at jeg ønsket å bruke henne så tidlig, understreker han.

Eggen forteller om en 15-åring som visste hva hun ville. Hun ville bli best. Og hun ville gjøre jobben for å bli det.

– Jeg overbeviste Dan om å bruke meg i Kolbotn. Det var risikabelt, for jeg la samtidig press på meg selv. Fallhøyden ble stor. Da jeg slapp til, så måtte jeg levere, ettersom jeg hadde krevd en plass, minnes Hegerberg.

Hun husker hun var sint, men det handlet egentlig ikke om temperament.

– Det var bare det at jeg hadde så utrolig lyst. Jeg ville så mye, forklarer hun.

Presset hun la på seg selv, bar frukter. 2011-sesongen endte med et tosifret antall seriemål for jenta i konfirmasjonsalder. Flest i Kolbotn.

Ydmyk og lærevillig

– Grunnen til at de lykkes, er fordi de er oppdratt til å være opptatt av detaljer. Detaljene skal sitte. Det sitter i grunnstammen deres, sier mamma Gerd om sine to døtre.

Den yngste var bare 17 år da hun løftet cuptroféet for første gang. Stabæk vant 4-0 over Røa. 17-åringen scoret tre av dem. Likevel er det innsatsen på treningsfeltet hun huskes best for i dag.

– På den tiden var det først og fremst lærevilligheten jeg la merke til. Hun var ekstremt interessert i å ta til seg kunnskap, og hun lærte fort, trekker Stabæk-trener Øyvind Eide frem fire år senere.

Storscoreren omtales som en ydmyk jente som alltid gjorde sitt beste, og Stabæk-treneren er tydeligvis stolt over å ha vært med på å forme selveste Ada Hegerberg.

– Det er morsomt å se at hun fortsatt beveger seg på samme måte som det vi trente på i tiden hos oss, påpeker Eide.

Testet grensene i Tyskland

Den ekstreme jobbingen med detaljer førte raskt søstrene til en ny og større liga. Nytt land. 39 minutter ut i sin første kamp for Turbine Potsdam, sendte lillesøster Ada bortelaget opp i føringen. Drømmestart, altså, men oppholdet i Tyskland var absolutt ingen søndagstur.

– Den hverdagen de kom til i Turbine Potsdam, det var ikke bare kvalitet. De trente, trente og trente. De fikk testet grensene sine, husker moren, som understreker at søstrene er takknemlige for erfaringen.

– Vi så aldri tilbake og angret på at de dro dit. Vi så tilbake og tenkte «fantastisk at vi gjorde det».

Også familiens yngste er glad for at hun har opplevd så mye. Hun har lært noe nytt for hvert skritt hun har tatt. Nye språk. Nye kulturer. Og ikke minst: Nye folk. I dag består kontaktnettet av både sjåføren på lagbussen og Lyons klubbpresident. Alle mennesker er like interessante. Alle har egenskaper det går an å lære av, og som hun virkelig vil lære av.

– Jeg er heldig som har fått oppleve forskjellige kulturer. Det har vært med på å gjøre meg til den fotballspilleren jeg er i dag, konkluderer Hegerberg.

«De skulle klare det for Ada»

Og den fotballspilleren hun er i dag, er den typen som melder seg frivillig til å gå først frem til ellevemeteren i straffesparkkonkurransen i en mesterligafinale. Etter selv å ha scoret målet som tok laget til ekstraomganger.

– Hun sa at det føltes som at hun hadde truger på føttene, fordi hun var så sliten. Likevel meldte hun seg til å ta den første straffen. Typisk. Der fikk hun seg en liten nesestyver. Ada er veldig frempå. Det gjør henne god, men samtidig så får hun noen smeller av det, beskriver moren.

For Hegerberg brente straffen i finalen mot Wolfsburg, men Lyon vant likevel til slutt.

– Som hun sa: «Mamma, jeg greide å holde hodet mitt høyt. Det var bevisst at jeg gikk tilbake til de andre med rak rygg og klasket hendene sammen, og de sa at jeg skulle slappe av. De skulle fikse det». Slik er lagånden i Lyon. De betrygget henne om at de skulle klare det for Ada.

«Muttern, nå er jeg der igjen».

Men hva nå? Hegerberg har allerede vunnet alt med klubben. Forrige sesong var hun med og sikret tre av tre troféer. I tillegg ble hun toppscorer og kåret til Europas beste.

– Blir hun ikke mett?

– Jeg tror at Ada kommer til å bli enda bedre. Slik jeg kjenner henne, så tyder alt på at hun kommer til å holde trykket oppe. Det er det som kjennetegner de beste. De aller skarpeste holder koken, oppsummerer Eggen.

Mamma Gerd er enig. Hun forteller at 21-åringen jobber knallhardt videre. Det spiller ingen rolle om hun står på en hageflekk i Sunndal, eller om hun befinner seg på treningsfeltet til mesterligavinneren. Oppgavene er de samme.

– Hun var veldig sliten da hun kom hjem fra ferie. Hun hadde vunnet alt. Veldig sliten, var hun. Så gikk det et par uker, og så sa hun «muttern, nå er jeg der igjen». Så sa jeg: «Nei, nå må du slappe av. Du skal ikke være der ennå». Men allerede da hadde hun altså funnet ut hva hun skulle fokusere på. Hun har noe innebygd. Hun elsker det.

– Jeg trengte de ukene med ferie, men nå er jeg klar igjen. Sulten. Jeg har verdens beste jobb, avslutter Hegerberg.

Nye økter venter. Med laget. Med familien. Og alene. Avslutninger. Vendinger. Spenst. Hurtighet. Det er alltid noe som kan bli bedre. Noe som må trenes.

Det er visst sånn en norsk fotballspiller blir best i Europa.