Kroghs nervedrama - var ett sekund (!) fra å gi opp forspranget

– Han der, han er den kaldeste fisken i hele Finnmark. Den kaldeste jeg kjenner.

Niklas Dyrhaug nikker i retning av lagkameraten som står ved siden av ham. Det er selvsagt Finn-Hågen Krogh han mener, Norges ankermann som holdt hodet så kaldt og avgjorde stafetten foran Russlands stjerneløper Sergej Ustjugov.

De norske løperne har nettopp opplevd det som må være en av tidenes mest nervepirrende og spennende langrennsstafetter.

Den som derimot fremstår helt uberørt, er faktisk Krogh. Han smiler hele tiden, spøker med russerne som har tatt plass ved siden av ham på pressekonferansen og ler hjertelig da oversetteren sliter med å få frem budskapet fra Ustjugov.

Det var noe annet ute i løypa.

Krogh avslører at han på et tidspunkt ble så grepet av tvil at han vurderte å gi opp hele den intense sekundkampen mot Ustjugov.

– Forferdelig

Den norske ankermannen fremsto kanskje kontrollert og målrettet for publikum som så på, men det var ikke bare slik.

Det begynte med at Sundby hadde «lovet» at Krogh skulle få et halvt minutts forsprang før den siste etappen. Det greide han ikke å få til. Sundby sendte Krogh ut med et forsprang på 17,7 sekunder - og forbannet seg selv for dette etterpå.

– Takket være Martin måtte jeg gå alt jeg hadde. Han gjorde etappen tøff for meg, sier Krogh og kikker humrende bort på Sundby, som sitter på stolen ved siden av ham på pressekonferansen.

Når det er Ustjugov som kommer bak, er nemlig 17,7 sekunder ikke mye. Russeren har til tider vært overlegen denne sesongen. Og det ble som forventet. Ustjugov slukte sekund etter sekund allerede på den første kilometeren.

– Det er verst tenkelig motstand du kan ha i ryggen. Det var forferdelig og jeg ble litt skremt, sier Krogh.

Men det var først etter omtrent seks kilometer Krogh virkelig måtte ta et oppgjør med seg selv - og bestemme seg for hvordan han ville at stafetten skulle avgjøres. Da hadde han kjempet og kjempet for å holde Ustjugov bak seg. I perioder hadde de gått helt likt, andre ganger hadde Krogh dratt litt fra.

Men nå nærmet russeren seg fryktinngytende. Og Krogh var så langt nede i kjelleren at han ikke ante hvordan han skulle hente mer krefter.

Til slutt hadde Ustjugov kjempet seg så nært at Krogh kunne høre pusten hans.

Det var da Krogh tenkte følgende:

– Nå må jeg kanskje gi opp denne kampen.

Beskjeden som endret alt

Helt konkret var Krogh ett sekund unna å gi tapt for å holde Usjugov bak seg. Redningen kom i form av en sekundering. Fra sidelinjen hørte Krogh noen brøle at Ustjugov var fem sekunder bak. En beskjed som kan ha avgjort hele stafetten i Norges favør.

Krogh hadde nemlig gitt opp sekundstriden dersom beskjeden hadde vært fire sekunder.

– Hadde jeg hørt fire i stedet for fem, så hadde det vært reelt. Så små marginer er det, forteller han, og utdyper:

– Da var det ikke langt unna at jeg hadde tenkt å gi opp og la ham komme, sånn at det skulle avgjøres på slutten. Heldigvis gjorde jeg ikke det.

26-åringen priser seg lykkelig for at han ikke tok det valget. I stedet bestemte han seg for å fortsette å gå så fort som beina kunne ta ham.

Krogh begynte i tilllegg å overbevise seg selv om at Ustjugov hadde det minst like tøft som ham, kanskje til og med tøffere.

– Jeg prøvde å tenke på at Ustjugov hadde åpnet hardt, og da må han jo merke det utover. Det motiverte meg underveis, sier Krogh.

Kastet planene «i søpla»

Det er denne egenskapen som gjør at lagkameratene knapt kan få fullrost det de kaller Kroghs vinnerskalle etter stafetten.

Men det var også et annet nervedrama som pågikk for Krogh underveis. Han hadde nemlig vært helt sikker på at det hele skulle avgjøres med spurt. Det er dette han har sett for seg og visualisert i mange, mange måneder.

Da han bestemte seg for å ikke la Ustjugov komme helt opp til ham, måtte han legge nye planer.

– Jeg har forberedt meg på spurt i mange måneder. Så alt jeg har visualisert på forhånd måtte jeg bare kaste i søpla underveis i dag, sier han.

– Men helt ærlig, jeg bryr meg ikke om hvordan det ble avgjort. Vi skulle bare vinne, sier han.

Krogh greide å hente kreftene som holdt Russlands ankermann bak ham hele veien inn til mål. Men det føltes aldri helt trygt, noe Sundby kan skrive under på.

– Altså, jeg var ikke sikker på at det skulle bli seier før han var ti meter foran målstreken! Så du hvor fort Ustjugov kom bak der, eller?, sier han.

Sundby forteller at han var så nervøs da han så Krogh gå sisteetappen at han knapt visste hvor han skulle gjøre av seg. Det samme sier Didrik Tønseth og Dyrhaug. De tre sto sammen foran en liten skjerm og hoiet og ropte mens de så lagkameraten gå for livet med Ustjugov jagende bare noen få sekunder bak.

– Jeg har aldri vært så nervøs som da, sier Dyrhaug.

Da Krogh omsider krysset målstreken med et rungende brøl, kom de tre løpende mot ham og kastet seg over ham.

– Er noe med skallen hans

Etterpå er det én ting alle lagkameratene sier, og det er at Krogh har et konkurransehode helt utenom det vanlige.

– Finn er en veldig avslappet type. Samtidig har han et vinnerinnstinkt og en vinnerskalle som ingen andre har. Det er kanskje bare Petter av de jeg kjenner som har den skallen, sier Dyrhaug.

Tønseth sier at han kan ikke annet enn å ta av seg hatten.

– Det er så imponerende. Jeg tror å gå ut 17 sekunder før Ustjugov er så hardt fysisk og psykisk, og å høre at han tar inn sekunder på første kilometeren og likevel klare å holde ham på avstand... Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Det er noe med skallen hans, sier han.

På pressekonferansen forklarer Ustjugov via tolken sin at han hadde overhodet ikke mer å gi i duellen mot Krogh. Han ga absolutt alt.

– Norge var det beste laget i dag, sier han og kikker bort på Krogh, som smiler og nikker tilbake - tydelig helt enig.