Det skumle livet etter idretten

I store deler av livet har de kjempet for å bli best i verden. Alt har handlet om å bli litt bedre, litt bedre og litt bedre, og til slutt kunne heve hende i været og motta hyllesten fra verden.

Så en dag er det over.

NRK har snakket med flere vinterutøvere som har gitt seg de siste to årene. De forteller at overgangen til et liv utenom idretten kan være tøff om man ikke er forberedt.

– Det er kjempeskremmende. Det er nok grunn til at mange ikke greier å gi seg selv om de bør, kanskje spesielt når det er snakk om skader i idrett. Det gjelder å legge stoltheten litt på hylla og være ærlig på at det kan være kjipt, forteller Helene Olafsen.

I 2009 var hun best i verden. Det synlige beviset fikk hun i VM i snøbrettcross, da hun sto øverst på pallen.

Selv om hun tok VM-sølv i 2013 og medaljer i X Games i 2009, 2010 og 2014, begynte nedturen etter gullsesongen. Det var første gang hun la seg under kniven, etter at en meniskskade hadde skapt problemer i noen år.

Hun kom seg tilbake i bakken, men i 2011 røk korsbåndet i høyre kne. Året etter var det venstre korsbåndet som delvis gikk av, før det i 2014 røk helt. Og i 2015 smalt det igjen i samme kne.

I august i år sa 26-åringen at nok fikk være nok.

– Denne sommeren var den første på mange år hvor jeg slapp å bruke krykker og kunne være aktiv. Jeg fant ut at det betyr mer for meg enn å satse alt mot et OL, forteller hun.

Laget var alt

Olafsen innrømmer at det er mye hun savner fra idrettskarrieren. Aller mest savner hun laget.

– Du må man nok være forberedt på at den lagfølelsen er noe helt spesielt. Å reise på tur sammen og jobbe hardt for et felles mål, det er noe av det idretten er best på. Så akkurat det har jeg ennå til gode å finne i like stor grad utenfor idretten. Akkurat den lagfølelsen, den stemningen, er vanskelig å finne utenfor idretten, mener hun.

Laget er også det viktigste stikkordet for den tidligere skihopperen Rune Velta.

I februar 2015 opplevde han det største han har gjort i idrettskarrieren, og det sammen med laget.

Da det var klart at han i sitt siste hopp sikret norsk laggull i VM i Falun, kastet lagkameratene seg om halsen på ham. En årelang kamp mot toppen kulminerte i sekundene med intens glede.

– Det å være en gjeng med utøvere som jobber sammen mot et felles mål, det savner jeg. Det synes jeg har vært en av de fineste tingene med hoppinga, sier 27-åringen.

Etter mesterskapet i Sverige sa det stopp for hopperen. Kroppen fungerte, men ikke hodet. Motivasjonen var borte, og han så ingen grunn til å fortsette.

– Jeg syntes nok var nok, følte ikke jeg var nok motivert til å fortsette på det nivået. Derfor ga jeg meg, forteller han.

For Velta har overgangen til det sivile livet stort sett vært problemfri. Selv om han pratet lite med venner og lagkamerater før han la opp, var det til syvende og sist en grei avgjørelse å ta. Det var noe han selv ville, ikke noe han ble tvunget til å gjøre.

Og i motsetning til Olafsen tror han det er fullt mulig å finne den lagfølelsen, den opplevelsen av å nå et mål man har jobbet lenge og hardt for sammen med andre, også utenfor toppidretten.

– Ja, absolutt, jeg tror virkelig at man greier å finne slike sammenhenger andre steder. Så det er nok noe jeg kommer til å søke etter, forteller han.

Må ikke klare seg selv

For Velta var det motivasjonen som knakk, for Olafsen var det knærne som ga etter. Selv om skadene er grunnen, er hun klar på at det var en avgjørelse hun selv tok, ikke noe hun ble tvunget til. Det mener hun har gjort overgangen enklere, og det gjør at hun i alle fall så langt ikke har angret.

Det å legge karrieren på hylla var heller ikke noe innfall. Lang tid gikk med, og hun pratet med mange rundt seg. Akkurat dét tror hun er en av nøklene for å skal takle overgangen best mulig.

– Det er veldig fort gjort å tenke at man skal klare alt selv, og det er ikke alltid man klarer det. Jeg tror det er viktig å ta imot all hjelp man kan få i en overgangsfase. Bare det å skjønne at man duger til andre ting, at de samme mekanismene også finnes i andre miljøer enn i idretten, kan hjelpe en til å skjønne at man kan ha en veldig givende hverdag, sier den tidligere snøbrettkjøreren som nå studerer til å bli lærer, jobber litt med TV og sitter i styret for BUA, en organisasjon som jobber for å gi barn og unge muligheten til å låne tur- og sportsutstyr.

Det rådet får full støtte fra karriererådgiver Tonje Hinze i Olympiatoppen. Hun har bistått mange toppidrettsutøvere som skal gå over til et sivilt liv.

– Vi ser, og det viser forskning, at om man har gjort noen forberedelser, snakket med noen, bygget noen nettverk og mentalt forberedt seg på hvilket liv de skal inn i nå, så blir det lettere, forteller hun.

Olympiatoppen tilbyr rådgivning til alle senior- rekrutt og landslagsutøvere, samt alle de som konkurrerer i den øverste divisjonen i lagidrettene i Norge. I løpet av sine drøye tre år i stillingen, har Hinze merket at flere og flere har blitt bevisste på de utfordringene det å legge opp kan gi.

Det har blitt mer åpenhet i miljøene, og mediene har blitt mer interessert i det.

Enklere når du bestemmer selv

Tidligere i måneden skrev Aftenposten at flere toppidrettsutøvere sliter med å finne seg til rette i sin nye tilværelse, når sporten ikke lenger gjennomsyrer hverdagen.

Det finnes ikke tall på hvor utbredt depresjoner og andre mentale lidelser er blant tidligere idrettsutøvere i Norge, og Hinze ønsker ikke å spekulere i hvor vanlig det er.

Hun er likevel ikke i tvil om at det for mange kan være vanskelig, spesielt om de er blitt tvunget til å legge opp.

– Det er tyngre å bli tvunget, for eksempel av skade eller fordi man blir vraket fra landslaget. Hvis man slutter ufrivillig, så er det ofte mer vondt enn å selv ta avgjørelsen om å gi seg. All forskning viser at en ufrivillig utgang av idretten er vanskeligere å håndtere enn en frivillig, forteller Hinze.

Det tror også Maria Strøm Nakstad, som i fjor var på rekruttlandslaget i langrenn. I april sa hun at nok fikk være nok. På tross av en god sesong, fant hun ut at nåløyet for å kvalifisere seg til fremtidige mesterskap var for trangt. Da var det andre ting hun heller ville bruke tid og krefter på.

Til sommeren er 24-åringen ferdig med en bachelorgrad i økonomi.

Nakstad tror avgjørelsen om å legge opp er enklere å ta når man tar den frivillig.

– Når du har satset alt på idrett i mange år og så gir deg frivillig, da tror jeg det er mye letter å være tilfreds med avgjørelsen enn om du blir tvunget til å gi deg. Jeg hadde alle muligheter til å fortsette, forteller hun.

Måtte velge mellom sport og helse

For Gyda Enger var ikke det å legge opp en avgjørelse hun tok selv. Legene ga henne to alternativ: Å slutte med skihopping eller risikere at helsen var ødelagt for livet.

I 2008, som 15-åring, falt hun stygt i Vikersund og ødela korsbånd og menisk i kneet. Legene trodde ikke hun ville kunne hoppe igjen, men Enger var innbitt: Hun skulle bevise at de tok feil. Det gjorde hun også, i alle fall i noen år.

I 2014 fikk hun sitt internasjonale gjennombrudd, men i 2015 viste det seg at kneet ikke var friskt.

Under et hopp på Lillehammer knakk kneet sammen i landingen. Det var ingen vei utenom operasjon. Da hun våknet opp var beskjeden fra kirurgen klar:

– Jeg fikk beskjed om at tilstanden i kneet var så dårlig at de anbefalte meg å slutte om jeg skulle være i stand til å leke med barna, om jeg får det i fremtiden, forteller 23-åringen.

Enger opplevde det Hinze ved Olympiatoppen beskriver som den tyngste måten å forlate idretten: I ung alder grunnet skade, mens hun fremdeles føler at hun har mer å vise.

– Det var på en måte en sorgprosess. Det er på en måte det du gjør hver dag, og det er jo drømmer som blir knust. Det var veldig hardt å bearbeide det, sier den tidligere hopperen som nå studerer idrett i Sogndal.

– Man føler at man har så mye uoppgjort med idretten. Man føler at man ikke har fått ut potensialet sitt, legger hun til.

– Var ung og ville hoppe

Hadde Enger kunne gå tilbake i tid og gjort ting annerledes, hadde hoppet som ødela kneet hennes i 2008 vært hennes siste.

– Etter at jeg ødela meg i 2008, burde jeg ikke hoppet i det hele tatt. Jeg hadde vondt i kneet før hoppet da jeg ødela meg som verst. Jeg hadde sannsynligvis en liten skade i kneet fra før, men var ung og ville hoppe på ski, forteller hun.

Hun kommer aldri til å bli helt bra igjen.

Nå venter isteden det skumle, sivile livet. Idrettsstudenten Enger drømmer om å kunne fortsette i hoppmiljøet, på samme måte som idrettsstudenten Rune Velta.

For Helene Olafsen er det sannsynligvis læreryrket som venter i den andre enden av utdanningen.

Det viktigste er uansett at de finner noe meningsfylt å gjøre, noe som kan fylle livet etter idrettskarrieren.

– Bare det å skjønne at jeg kan noe utenfor den lille idrettsbobla, kan være en veldig god start. Det å vite du har noe å bidra med, at du er noe, sier Olafsen.