EM-bommen holdt henne søvnløs: – Det er den største nedturen

– 20 år i toppfotballen taler for seg, jeg har en kropp som har hanglet i mange år, sier Trine Rønning til NRK.

Det er en av norsk kvinnefotballs store profiler som nå gir seg etter en lang og innholdsrik karriere. Kroppen orker ikke mer.

– Enkelte dager ruller jeg ut av senga. Det er sjelden jeg spretter ut av sengen, men det er ikke fordi jeg ikke er noen morgenfugl. Det tar på for kroppen å være i toppen, forklarer hun.

Siste kamp for Stabæk-spilleren blir mot Trondheims-Ørn førstkommende lørdag. Deretter skal en sliten kropp få etterlengtet hvile.

– Jeg har hatt seks operasjoner i samme kne og det påvirker resten av kroppen. Jeg har i tillegg en rygg som jeg har slitt med nesten hele livet, forklarer hun og legger til at legen har sagt at alternativet er kneproteser.

Hun flirer litt av forslaget. Men det er ikke bare kroppen som gjør at det nå er slutt.

– Jeg har kommet til et stadie der jeg ikke klarer å utvikle meg selv lenger. Da er det på tide å si stopp. Det begynner å bli tungt, forteller 35-åringen.

I desember i fjor valgte hun også å si nei til landslaget etter 164 kamper og 22 mål for Norge.

Høydepunkt mot Sverige

Men spør du Rønning om hvor mange kamper hun har spilt, ler hun bare. Hun aner ikke.

Kanskje ikke så rart. Hun ble tatt opp i A-stallen til Trondheims-Ørn allerede som 15-åring.

Det unge talentet gikk rett inn i startelleveren og som 16-åring opplevde hun et av karrierens mest skjellsettende øyeblikk da hun scoret under cupfinalen i 1998 mot Kolbotn. Rønning ble Norges yngste målscorer i en cupfinale, og gikk fra å være en ukjent tenåring til å få medias interesse.

– Realitetene slo meg i veggen. Det som bare var 4–5 journalister føltes som 35 stykker for en 16-åring som ikke ante hva hun gikk til, husker hun da hun som fersk cupmester måtte svare på spørsmål fra pressen.

– Cupgullet med Kolbotn i 2007 henger også veldig høyt. Da var jeg kaptein og kunne være med å dra lasset.

I tillegg har Rønning vært med på å vinne både cup- og seriegull med Stabæk.

– Skal jeg trekke frem et høydepunkt med landslaget må det være min 100. landskamp i kvartfinalen i EM. Vi var underdogs mot favorittene Sverige og vant 3–1. Det var brasiliansk samba på norsk, sier hun og smiler.

• Les også: Norge slo Sverige i kvartfinalen

Men det har også vært noen nedturer i en så lang karriere. Det må det nødvendigvis være. Men noen nedturer er vanskeligere å glemme enn andre.

– Det er straffebommen i EM-finalen i 2013. Det er den største nedturen «what so ever», svarer hun kontant.

Saken fortsetter under video

– Våkner ikke om natten lenger

Det er kanskje forståelig at Rønning fortsatt tenker på den kampen. Norge var i EM-finale mot selveste Tyskland, men tapte 0–1 etter to skjebnesvangre straffemisser av Trine Rønning og Solveig Gulbrandsen.

Mesterskapet ble både hennes beste prestasjon med landslaget og hennes største personlige nederlag.

– Det var den siste og den største muligheten til å ta den gjeveste pokalen i et mesterskap. Men jeg våkner ikke om natten lenger, det er noen år siden. Men når jeg ser Maren Mjelde bomme på straffe mot Nederland, føler jeg med henne. Jeg vet litt om hvordan man har det når man bommer på en viktig straffe, forteller hun.

– Man føler at man ikke bare har sviktet seg selv, men hele laget.

Men alt det er historie.

Nå ser Trine Rønning fremover. Hun er levende opptatt av norsk kvinnefotballs fremtid og er derfor bekymret over at landslaget er blitt hengende etter i utviklingen, mens nasjoner som England og Nederland stormer frem.

– Det er litt bekymringsfullt at man håner San Marino når laget spiller mot herrelandslaget. Det laget består av elektrikere, snekkere og bakere. Men det er oss, det er vår hverdag. Vi går på skole, vi er lærere, vi er legestudenter. Hvis man kan flire av San Marino, så kan man flire av oss. Og sånn skal det ikke være, sier hun.

Fra 2018 får imidlertid begge de norske landslagene helt like økonomiske betingelser for første gang.

– Det er kjempeviktig. Og det var jaggu på tide, også, kommenterer Rønning.

– Det er veldig avgjørende at vi har et landslag som hevder seg. Vi er jo fremdeles med, selv om EM ikke var bra nok. Men vi er der og internasjonalt vet vi at det er marginale forskjeller. Det er ikke sånn at landslaget ble dårligere over natta.

– Du sier fortsatt vi?

– Ja, det er vi, ler Rønning.

For etter 164 kamper med det norske flagget på brystet er det en vane som er vanskelig å endre.

Saken fortsetter under video

– Annen fotball i dag

I løpet av disse kampene og de 20 sesongene hun har holdt på har hun opplevd store endringer i fotballen. Først og fremst på det tekniske planet.

– Det er en helt annen fotball som spilles i dag. Det går mye fortere og det er en helt annen type teknisk fotball. Det er en grunn til at jeg har spilt midtstopper de siste årene i stedet for angrepsspiller. Det er helt andre tekniske ferdigheter som kreves fremover på banen, påpeker hun.

Lørdag sluttes ringen mot laget der eventyret begynte for 35-åringen, Trondheims-Ørn. Og selv om Rønning har mistet oversikten over hvor mange kamper hun har spilt, har Norges Fotballforbund (NFF) holdt sånn noenlunde telling.

Ifølge statistikken, har hun faktisk spilt over 550 kamper på toppnivå (landslaget, Toppserien og cupen).

– Man skulle nesten tro at jeg hadde planlagt det. Trondheims-Ørn og Trondheim har betydd veldig mye for meg, men vi skal ikke bare gå ut på banen for å si ha det til meg, presiserer hun.

– Vi skal gå ut på banen for å vinne kampen.

– Jeg er evig takknemlig for at jeg har fått være med på dette racet sammen med gode venner, avslutter Trine Rønning.

PS: Det er siste serierunde i Toppserien i helga og Stabæk kjemper for å sikre tredjeplassen og «seriebronsen». Laget ligger på tredjeplass, ett poeng foran Klepp. LSK Kvinner er allerede seriemestere, mens Avaldsnes tar andreplassen.