Sportsvaskingens død

Ifølge Amnesty ble 196 mennesker henrettet i Saudi-Arabia i 2022, det høyeste antall på over 30 år. Hittil i år har man også rundet et tresifret antall.

Dette er én av de sidene ved styret i kongedømmet som mange av oss har ment de bruker sport som et middel for å kamuflere.

Ved å kjøpe fotballstjerner eller tiltrekke seg tennisturneringer eller store boksekamper, avleder de oppmerksomhet fra rettighetssituasjonen for minoriteter og systematiske brudd på de universelle menneskerettigheter.

Siden 2015 har vi kalt dette fenomenet «sportsvasking».

Nå har det for første gang blitt brukt av Saudi-Arabias de facto leder, kronprins Mohammed bin Salman, selv.

I et ganske så oppsiktsvekkende intervju med amerikanske Fox News, omtaler han sportsvaskingen med en blanding av omfavnelse og ren latterliggjøring.

Og med dét har han i realiteten tappet hele begrepet for kraft og fossil energi.

BNP for MBS

Det er mye det ikke er veldig enkelt å tro den mektige kronprins på, inkludert hans beklagelse over kongedømmets strenge lover, etter at en pensjonert lærer nå er dømt til døden i Saudi-Arabia for en regimekritisk tweet («jeg skammer meg») eller hans manglende involvering i drapet på den opposisjonelle journalist Jamal Khashoggi i 2018 («Drapet var en tabbe. Det var smertefullt»).

Men det er faktisk mulig å tro at han snakker sant når han sier at han overhodet ikke bryr seg om anklagene om sportsvasking. Eller om begrepet fortsetter å bli brukt.

I den grad at han nærmest overbærende sier han med glede vil fortsette med det. Fordi alt det innebærer er med på å øke inntektene til kongedømmet.

«Hvis sportsvasking fortsetter å øke vårt BNP med 1 prosent, så kommer vi til å fortsette med sportsvasking. Jeg bryr meg overhodet ikke. Vi sikter mot ytterligere 1,5 prosent. Kall det hva du vil. Det er de 1,5 prosentene som betyr noe».

Om dette er gjennom kjøp av enda flere sporter som golf, enda flere fotballstjerner som Ronaldo, Benzema eller Neymar, eller om det er enda flere store mesterskap som klubb-VM i fotball i desember eller de asiatiske vinterlekene i 2029.

Når løven går ut på jakt

Veldig mye mer er uansett i vente, i landet med høyest økonomisk vekst i hele verden det siste året.

Tennisens ledere har allerede vært på lett siklende besøk til Saudi-Arabia for å prøve å få sin del av de enorme summene nasjonen investerer i sport.

Og i den stadig mindre fjerne fremtid ligger muligheter som VM i fotball eller et OL.

For Mohammed bin Salman, eller MBS, som han gjerne omtales, er åpenbart langt forbi stadiet hvor han bryr seg om å skulle bruke tid på å vaske alt vi i Vesten mener er skittent.

Qatar, Bahrain og Emiratene var hyenene som løp foran i denne sammenheng – og på mange måter lokket frem byttet.

Selv Kina og Russland er ikke i nærheten av å bruke sport med en slik kraft som den gigantiske løven som nå er på jakt, nemlig Saudi-Arabia.

Sport er et medium blant mange, for et regime med en bratt stigende selvtillit. Og med god grunn.

I kronprinsens første hele intervju på engelsk noensinne snakker han nemlig stort sett om viktigere ting enn sport. Inkludert en pågående normalisering av forholdet til erkefienden Israel, om Iran og atomvåpen – og om forholdet til USA. Hvor Joe Biden i løpet av sine tre år som president har snudd fullstendig, fra å kalle nasjonen en paria til å fremstå nærmest logrende.

Vi som ble parkert

Da er det også lett for MBS og hans landsmenn å latterliggjøre sportsvaskingen.

Og mye verre for alle oss andre å fortsette på å insistere på å bruke begrepet og tro det har noen reell kraft.

Det føles som et bittert nederlag.

Fordi strategien disse statene har brukt har virket så kynisk, men samtidig så åpenbar, at den har vært lett å angripe og kritisere. Og forsøksvis avkle.

Men mistanken om at verden har beveget seg videre har vært gryende. Ikke fordi noe reelt har endret seg i positiv retning.

Det er mer en følelse av økende irrelevans. Den av å ha parkert i en blindvei.

Det er følelsen av å ende i en flokk av maktesløse tilskuere til at Qatar blir bejublet for sitt VM, at golfsporten villig lar seg kjøpe i sin helhet og at færre og færre og enda færre er i nærheten av å kritisere at fotballstjernene bruker sine sosiale medier til å lovprise livet i den saudiarabiske overflod.

Intervjuet med bin Salman bekreftet dessverre mistanken.

Jeg tror på bin Salman. Og det gjør meg nesten litt lettet.

Vår ære og vår makt

For det gir et riktigere bilde av verden som den er å se på dette som rene, finansielle investeringer enn utlegg for å bedre et image. Dette er utgifter til inntekts ervervelse, som det vel en gang het.

Saudi-Arabia vil ikke bare øke sin makt og internasjonale posisjon. De vil bruke sport til å skape ny næring, nye inntektskilder, nye arbeidsplasser- og tiltrekke seg enorme mengder turister i årene som kommer.

Det var som om den sensasjonelle seieren over den senere verdensmester Argentina i deres åpningskamp i VM i Qatar i 2022 gjorde noe med hele det saudiarabiske selvbildet som fotballnasjon.

Bin Salman snakker engasjert om denne kampen til Fox.

Om redselen for en total ydmykelse mot de argentinske verdensstjerner – som i stedet endte opp med en nasjonal fotballeufori på et nivå Saudi-Arabia aldri tidligere har opplevd.

Kun uker senere hadde en av tidenes største idrettsstjerner, Cristiano Ronaldo, høyst overraskende underskrevet for Al-Nassr, en klubb ytterst få utenfor Saudi-Arabia hadde hørt om.

Det ble den gang, som faktisk bare er måneder siden, kalt så vel desperat som grådig og uverdig for en falmende legende. Men skulle i stedet vise seg å være et reelt vendepunkt for hele verdensfotballen.

Og altså for vår oppfattelse av hva hensiktene bak de nærmest surrealistiske investeringene innen sport fra gulf-statene faktisk dreier seg.

Råd til å eksperimentere

Saudi-Arabia har så mye penger at de har råd til å eksperimentere.

De har råd til å la sitt oljefond, PIF, bruke en mengde milliarder på å investere i fotballspillere og fasiliteter. Rett og slett for å se om det er mulig å skape en finansielt bærekraft industri av dette, i et land som dels har en fotballgal befolkning.

Og hvor man kan gi sin egen, unge befolkning muligheter i hjemlandet man så langt har vært nødt til å reise utenlands for å oppleve.

Og gjennom det holde større deler av pengestrømmen internt i Saudi-Arabia.

Utenfor landet har de kjøpt Newcastle i Premier League og gjennom det fått et strategisk fotfeste nordvest i England.

De har slått sammen sin egen golfliga, LIV, med PGA og gjennom dette fått et strategisk fotfeste i amerikansk sport. Hvor de, tross kongresshøringer, vil fortsette denne ekspansjonen, om det er i basketligaen NBA eller den amerikanske fotballigaen NFL. Også her sender de lillebror Qatar foran seg, for å berede grunnen for den virkelige jakten.

Henrettelsens edle kunst

Dette er en logikk som ikke bryr seg om kritikk mot forholdene for homofile, om antall henrettelser eller om hvor mange uskyldige etiopiske flyktninger som blir drept av saudiarabiske grensevakter.

Vi andre kan fortsette å prøve å minne oss selv og andre om alt vi overser. Men det føles mer og mer som en tapt kamp.

Alle som tviler, kan bare bevitne selvtilliten kronprins bin Salman utstråler i Fox-intervjuet som raskt ble spredt over hele verden.

Samtidig sendte Amnesty her hjemme ut et av sine bekymrede varsler om en situasjon de mener krever verdens oppmerksomhet.

Denne gang dreier det seg om et rop om hjelp og støtte på vegne av den nevnte pensjonerte lærer i Saudi-Arabia, Mohammad bin Nasser al-Ghamdi. Han som er dømt til døden for fredelig å ha spredd regimekritikk til sine 10 følgere på Twitter.

Inntil videre er det bare diskusjonene om den saudiarabiske sportsvaskingen kronprins bin Salman i praksis har tatt livet av.

Eller mer presist «henrettet» – for å fortsette å holde oss til et språk bin Salman virkelig har vist han behersker.