Kollektivets kollaps

Den nær mytiske seieren over Brasil i fotball-VM i Marseille sankthansaften 1998 er selve mesterverket innen norsk lagbyggingskunst.

Det var det endelige bevis på hvor mye større totalsummen av et lag kunne bli enn den kvalitative verdien av enkeltspillerne.

Sagt litt tydeligere:

Norge skulle aldri kunne slå Brasil. Norge slo Brasil.

Mannen bak mirakelet

Mannen bak fotballmirakelet heter, som de fleste nok er klar over, Egil Olsen og blir i det store og hele kalt Drillo.

Mannen som var så glad i å drible da han selv var spiller at han aldri ga fra seg ballen frivillig – men som hadde utviklet en ren aversjon mot alt av unødvendig ballkjæling da han selv var blitt trener.

Drillo ville at ballen skulle spilles fremover – og det skulle skje fortest mulig.

Ved hjelp av en filosofi skapt gjennom årevis med intens analyse av tall, statistikk og kampbilder hadde Egil Olsen utviklet sin brutalt direkte spillestil, som han kombinerte med dyktige målvakter og et solid, meget velorganisert forsvar.

Det var kynisk, men det var mest av alt klokt og kreativt.

Drillo ble mistrodd, Drillo ble hatet. Og Drillo brydde seg ikke.

For han fikk spillerne til å tro på prosjektet.

Den virkelige stjernen

Det var ikke slik at det var en amorf eller anonym forsamling spillere Drillo hadde til rådighet. Ingen vil kalle Erik Thorstvedt, Kjetil Rekdal, Rune Bratseth, Erik Mykland, Jan Åge Fjørtoft eller Mini Jakobsen for annet enn markante personligheter, også på fotballbanen. Men de var ikke i nærheten av å være verdensstjerner hver for seg.

Til sammen var de likevel med å skape noe mye større.

Den eneste virkelige stjernen var nemlig Kollektivet.

Med det som utgangspunkt skapte Norge fotballmirakler, intet mindre.

Norge tok seg til VM i 1994 som vinner av en kvalifiseringspulje som inkluderte Nederland, England, Polen og Tyrkia.

Norge var oppe på en utrolig 2. plass på FIFAs verdensstatistikk. Kun Brasil var rangert foran.

Vi må ha folk foran mål

Men heller ikke verdens beste landslag kunne stoppe Drillos maskineri denne hete sommerkvelden på Stade Vélodrome i Marseille, 23. juni 1998.

Takket være ett genialt grep.

Et bytte som skulle endre den norske idrettshistorien.

Og Egil Olsen hadde for en gangs skyld ingenting med dette å gjøre.

For Norge måtte vinne mot Brasil for å gå videre i VM.

Brasil hadde verdens beste fotballspillere, Ronaldo, Bebeto, Roberto Carlos.

Brasil hadde ikke tapt en gruppespillkamp siden 1966. Og ingenting tydet på at de kom til å gjøre det da de etter 78 minutter tok ledelsen. Den norske lagledelsen gikk inn i en form for apati. Det var kort tid igjen, og Norge måtte plutselig skåre to mål. Uten at noen skjønte hvordan.

Med ett unntak.

For på sidelinjen hadde en norsk spiller stått klar til å bli byttet inn en stund, rogalendingen Egil Østenstad. Østenstad var en rask og teknisk god angrepsspiller.

Men da Brasil skåret fikk en annen av innbyttere en umiddelbar innskytelse og ropte på Jostein Flo. Giganten fra Stryn var verken rask, bevegelig eller ferdig oppvarmet. Men han hadde en kraft og styrke i lufta som hadde rystet motstandere i en årrekke. Som var det Norge trengte i det som nå var en desperat situasjon.

Det geniale grep

Så gikk innbytteren til en villrådig Drillo og sa at Flo måtte inn i stedet for Østenstad. Drillo sa ja til forslaget fra Ståle Solbakken.

Grepet skulle endre ikke bare kampen og den norske fotballhistorien, men hele det norske selvbildet.

For grensene for hva vinternasjonen i nord kunne utrette på en idrettsarena var med ett utvisket.

Jeg var selv på jobb inne på gresset på Stade Vélodrome og trodde jeg var en del av en opplevelse som ikke var mulig å overgå innen norsk idrettsglede. Jeg tok feil. For den helt unike euforien utspilte seg hjemme i Norge, der jubelscenene landet rundt overgikk alt annet Norge har opplevd siden fredsdagene i 1945.

Og ga nordmenn som opplevde denne kvelden et felles paradigmeskifte.

Jubelen skulle likevel ikke vare. Selv om vi kvalifiserte oss til vårt første EM to år senere. Det er nemlig også fortsatt det siste. Vi har heller ikke spilt VM siden.

For på merkelig vis mistet norsk fotball seg selv på veien hjem fra Marseille. 25 år etter er det ingen som instinktivt ser grepene som kan heve landslaget – som kan styrke Kollektivet, uavhengig av hvilke brikker man spiller ut.

Norge har blitt en idrettsnasjon som dyrker frem enerne, og det på et nivå vi aldri tidligere har vært i nærheten av.

Arven etter Marseille har blitt en total mangel på respekt for noe, om det dreier seg om navn eller nasjon.

Dette har gitt oss verdensstjerner i sporter som golf, friidrett, tennis og sandvolleyball.

Og i fotball. Vi har aldri tidligere hatt fiksstjerner som Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard og Ada Stolsmo Hegerberg.

Men i en verden som dyrker og belønner individuell suksess, har Norge gradvis mistet forståelsen av å skape de unike kollektiv, også innen idretten.

Instinkt, individualisme og ironi

Utviklingen startet mye tidligere enn med Haaland og Ødegaard, men det har aldri vært tydeligere. For disse stjernene, uansett hvor mye de selv prøver, bidrar mest av alt til å kamuflere et kollektiv som svikter hver eneste gang det virkelig betyr noe.

Og der forsøkene på å ta grep fra han som nå styrer landslaget i norsk mannefotball ikke lenger fungerer. Innbytteren fra Marseille i 1998 har blitt til den mektige landslagssjef Ståle Solbakken. Ingen tviler på at Solbakken gjør alt han kan for å skape en enhet av et lag med store avstander i kvalitet. Det lykkes bare ikke.

Heller ikke når han bytter. For der historie ble skapt gjennom et genialt innfall i 1998, blir fort byttene mot slutten av hjemmekampen mot Skottland stående igjen som fortellingen om EM-kvalifiseringen i 2023.

Øyeblikket da kollektivet man så konturene av plutselig sluttet å fungere. Reelt eller ei. Symbolikken er overtydelig.

25 år etter Solbakken endret fotballhistorien, har Norge glemt hva som skulle til.

Idrettsnasjonen Norge er i 2023 skapt for individualisme, ikke kollektiv kraft.

Innbytteren som aldri ble byttet inn i kollektivet i 1998, Egil Østenstad, er i 2023 naturligvis økonomisk rådgiver for den største av alle våre individuelle stjerner, Erling Braut Haaland.

Og enda litt mer ironisk symbolikk til slutt.

Norsk fotballs store jubileumsdag ble markert av at ministeren med ansvaret for idretten måtte gå av. Heller ikke hun hadde den instinktive forståelse av hvordan man skal skape et best mulig kollektiv – eller hvilke spillere det er lurest å sette inn.