Hvis det er en plan, er den usynlig

Denne kommentaren ble publisert før avspark mot Østerrike.

Norge er ute av EM etter en skrekkelig oppvisning mot Østerrike.

De gode resultatene under Sjögren er blitt reddet av enkeltspillere. De gode lagprestasjonene bør ikke være langt unna med disse enkeltspillerne.

Men jeg har ikke sett dem.

Langt fra tilfeldig

8-0-tapet for England var på mange måter et varslet mageplask. Ikke at det skulle bli så stygt, selvsagt, men at Norge som lag ikke skulle henge sammen. Landslagssjefen gjorde vondt verre da han ble stående og se på uten å justere. Plasket ble enda større.

Gang på gang valset England gjennom et lag som posisjonerte seg feil, droppet soneforsvar og inviterte ballfører til å gjøre som hun ville. Enkeltspillere ble isolerte mot flere engelskmenn. Norge forsvarte seg én og én.

Jo, det var også personlige feil, og spillerne må ta sin del av ansvaret. Men de personlige feilene kommer som oftest når strukturen ikke er på plass. Det er landslagssjefens ansvar.

Vi må ikke glemme at Norges nest verste tap gjennom historien kom for bare ett år siden mot Nederland (7-0). Vondt for Sjögren, men langt fra tilfeldig.

Hva er planen?

Mellom 7-0 og 8-0 var det ingenting som tydet på at Norge hadde blitt bedre som lag. Kvalikkampene var for enkle. Algarve Cup endte med tap for både Portugal og Italia. Landslagsledelsen brukte heller ikke privatlandskampene til å teste seg mot de beste nasjonene.

Det absurde etter 7-0-tapet for Nederland, 3-1-tapet for Tyskland og 1-0-tapet for Sverige i fjor, er at Sjögren prøvde å legge om til en fembackslinje fra og med neste kamp mot Armenia – og i de sju påfølgende kampene. Kanskje det ville gjøre at Norge stod sterkere mot bedre nasjoner?

Svaret var det motsatte. Fembackslinja ble kastet over bord. Likevel endret han til nettopp dette da det til slutt ble tatt grep mot England.

Det virker så lite bestemt, så tilfeldig. Hvis det er en plan, er den usynlig.

Da Sjögren forklarte hvorfor Frida Maanum var satt ut av laget, trakk han frem hvor god hun hadde vært i forrige kamp. En helgardering, igjen. Jeg savner at landslagsledelsen tar valg og står for dem.

Bak resultatene

Flere spillere har beviselig tatt store steg i klubbhverdagen. Vi har mange som presterer på et høyt, høyt nivå internasjonalt. Likevel fortsetter Sjögren å bruke flere av disse spillerne ute av sine vante posisjoner.

Hvis du lar alle 11 få forutsetninger til å vise seg fra sin beste side, blir laget åpenbart bedre. Så hvor langt er egentlig Sjögrens lag kommet?

4-0-seieren hjemme mot Belgia i fjor var et godt resultat mot en motstander i fremmarsj, men heller ikke der var Norge så imponerende som resultatet tilsier. Belgia hadde overraskende nok mest ballbesittelse, og Norge hadde 1,86 i forventede mål kontra Belgias 1,31.

2-1-seieren hjemme mot Nederland er uten tvil det sterkeste resultatet. Presset var stort. Seieren sikret VM-spill.

Men det var likevel en kamp Norge alt i alt var heldige med. Etter to raske mål, en corner og en soloprestasjon fra Isabell Herlovsen, handlet alt om Nederland. Norge var underlegne, og hvis kampen ble spilt mange ganger, hadde et fåtall endt 2-1.

Nå er det ingen vei tilbake

For å vurdere prosjekt Sjögren må du ta noen steg tilbake og se det som en helhet. Du kan ikke bare studere England-kampen eller en eventuell brakseier mot Østerrike.

Du må se på hvilken retning landslaget har tatt, og hvilken utvikling det har hatt. Svaret er ganske enkelt: Ingen. Etter et godt 2019 har laget i beste fall stått stille samtidig som stadig flere av spillerne tar større plass i Europa.

De store nasjonene er blitt enda bedre. Nasjonene bak nærmer seg betraktelig. Norge henger ikke med.

Derfor hjelper det ikke at det er ett år til VM-start i Australia og New Zealand.

Det handler om hva som er riktig for landslaget på sikt.

Det vil uansett være en ny kurs – uten Sjögren.