Fytti Qatar

Mens diskusjonene om Qatar-boikott bølger i offentligheten, er det i disse dager også ett år siden Jahn Teigen ble bisatt. Teigen fra Tønsberg var ikke bare en ekte poplegende. Han var også en ektefødt fotballentusiast.

En av den typen som de siste ukene har samlet seg til et grasrotopprør i norsk fotball vi aldri har sett maken til. I den forbindelse skal jeg driste meg til å skrive om noen linjer av hans hit Glasnost til nåtid.

Glasnost var betegnelsen på en åpenhet man aldri tidligere hadde sett under det styrende kommunistregimet i Sovjetunionen- og skulle lede til regimets fall mindre enn to år senere.

Kan vi tro at glasnost/ Ikke er ett spill, men/ Noe vi kan tro på/ Noe som er fint

Slik lyder refrenget Teigen skrev i 1988.

På et tidspunkt hvor den kalde krigens fastlåste fronter altså var på vei til å smuldre. Og hvor det plutselig var håp om en fremtid hvor troen på det gode faktisk hadde en plass.

Spørsmålet om Norge faktisk skal boikotte VM i Qatar neste år har elementer av det samme - som en av disse strømningene man aldri trodde man skulle oppleve.

Fordi man egentlig hadde gitt opp håpet og troen etter over 10 år hvor verden har sittet sedert og observert ørkensanden renne ut av timeglasset.

Fotballens nye verdensorden

Vissheten om at noe har vært galt har vært der siden den skandaløse tildelingen av VM til Qatar i 2010.

De som har villet gjøre noe med det, har ikke evnet.

De som ikke har ønsket det, som i praksis er alle verdens fotballforbund, har klart å avlede oppmerksomheten i mer enn tilstrekkelig grad.

Tildelingen av VM var også det blå stempelet for Qatar og Emiratene når det gjaldt å virkelig pøse statlige penger inn i det ypperste av fotballklubber.

Det var signalet om at man kunne skape en ny verdensorden innen klodens mest populære sport.

Dette har gitt oss en forskyvning av maktbalansen i internasjonal fotball vi sannsynligvis bare har sett starten av.

Symbolet på fotballens nye maktsentrum er VM-sluttspillet neste år.

Det gryende opprør

Mot dette ser man plutselig en motstand fra den gruppen man det siste året nesten har blitt tvunget til å glemme eksisterer, nemlig fotballens egne supportere.

Det startet i Tromsø og i Brann, spredte seg til flere av klubbene og har fått en slik umiddelbar kraft og støtte at det åpenbart har ført til bekymringer i fotballens styrende organer her hjemme.

Å påstå det har ført til en reell internasjonal bevegelse så langt vil likevel være å overdrive. Men nyere historie tilsier at slike opprør kan spre seg eksplosivt under de rette omstendighetene.

Her kommer det neppe til å skje.

For med søndagens forbundsting kjøles opprøret ned.

Det er allerede mer enn antydet et ekstraordinært ting som et kompromiss begge sider i diskusjonen kan leve med. Dette er nå tidfestet til 20. juni.

På det tidspunkt har Solbakkens Norge allerede spilt tre kvalifiseringskamper. Har vi mislyktes, er kraften i en boikott allerede på vei til å avta.

Har Norge 9 poeng, er viljen til å boikotte allerede ubevisst svekket.

Og ideelt sett vil vi alle bare glede oss over et norsk landslag som lykkes under Ståle Solbakkens ledelse. Bare ikke akkurat nå.

Fotballforbundets egen frelser

Paradoksalt er samme Solbakken den som i realiteten har avgjort hvordan dette går – han som var den man faktisk håpet kunne bidra til å gi norsk fotball en troverdig moral. Og allerede har gjort det. Det ender bare ikke i boikott.

Men Ståle Solbakken har altså endelig blitt landslagssjef i Norge. Mange har fått med seg akkurat det. Det har vært en plan siden 2009, ett år før Qatar fikk VM.

Det mange også har fått med seg, er at Solbakken er en mann som for det første har velfunderte meninger – og som i tillegg vet å uttrykke dem med varierende grader av brutal ærlighet.

Hans skepsis mot golfstatenes innflytelse på verdensfotballen var en kraft man kunne se et håp i. Solbakken nektet eksempelvis FC København å dra på treningsleir til Dubai da han var trener der.

Ståle Solbakken har ikke bare vist moralsk ryggrad. Han forlanger også å bli trodd- og målt på sin ærlighet. Solbakkens tydelige motstand de siste dagene mot boikott som virkemiddel, kombinert med en fordømmelse av tildelingen i utgangspunktet, gjør derfor inntrykk.

I den grad at det meget vel kan ha vært avgjørende for hva som ender med å bli vedtatt.

For et fotballforbund som har ønsket å trenere hele debatten til det på alle måter er for sent, har dette vært en velsignelse de aldri hadde sett – eller for den del hadde fortjent.

Desperasjonens kreativitet fra NFF

Fotballpresident Terje Svendsens dialoglinje er like troverdig i sin potensielle virkning som en hvilken som helst norsk politikers insistering på at menneskerettighetsspørsmålet skal bli tatt opp når man skal på besøk til kinesiske myndigheter.

Det er bare fraser. Alle vet det, og alle vil egentlig ha det sånn.

Svendsen henviser ellers til forpliktelsene Norge har til å stille opp i VM-kvalifiseringen etter FIFAs reglement. Det samme forbund har faktisk også et reglement når det gjelder menneskerettigheter.

Selv om den delen er betydelig underkommunisert de siste mange år.

For Norges Fotballforbund har én verdi de jobber for i denne sammenheng- og det er penger.

Alt annet er skuespill.

Katastrofescenarioene rent økonomisk som generalsekretær Pål Bjerketvedt har presentert overfor dels VG og dels på Debatten her på NRK har steget med imponerende 100 prosent bare på en drøy uke. Fra 100 millioner kroner i stipulert tap ved en boikott den 4. mars, er det en uke senere oppe på 200 millioner.

Desperasjon gjør noe med kreativiteten.

Også når det gjelder måter å omgå boikott-marerittet. De drøye 10 årene man har hatt på å abstrahere hva et VM i Qatar faktisk innebærer er åpenbart ikke nok. Derfor har NFF rakt ut en forsonende hånd til opprørende i forkant av tinget. Og kommet med regnvær til det som kunne blitt en helt sjelden fyrverkeriaften.

Mye, men for sent

Likevel er det her vi kommer til det positive i sammenhengen. Den nye supporter-aktivismen i norsk fotball ender i beste fall i et ekstraordinært ting. Men det er oppdaget en kraft som kan overstyre NFF-klubbledere. Og den makten er det nå viktig at man tar med seg videre.

VM i Qatar kunne vært flyttet hvis man ønsket det. Men nå er det for sent.

For alt er egentlig feil med VM i Qatar, uansett hvor mange som egentlig har omkommet under forberedelsene. Om det er 30 eller 6500 er ikke vesentlig.

Det hele dreier seg om menneskeverd. Og om forholdene for fremmedarbeidere i et land hvor de like gjerne kan kalles arbeidere. Fordi det er bare de som bedriver den type aktivitet i golfstaten.

Det blir sagt at debattene rundt situasjonen i Qatar kommer til å skremme de ansvarlige til en form for fornuft. Denne uka har de bedt IOC holde de informert om utviklingen i søkerprosessen for sommer-OL i 2032. De fleste tror Australia og Brisbane skal være verter. Det er ingen grunn til å føle seg for sikker, når Qatar har vist verden med sin fotballfest i 2022.

Gjør som Jahn

Hva så med Jahn Teigen?

Jeg skal selvsagt ikke spekulere i hva han ville ment om dette.

Men Teigen var fra Tønsberg. Han var en ekte fotballsupporter. Og skrev i tillegg fantastisk popmusikk. Måten han i tilsynelatende enkle vers tar tidsånden på slutten av 1980-tallet er derfor verdt å overføre til dagens debatt

Kan vi tro at boikott /Ikke er et spill, men/ Noe vi kan tro på/ Noe som er fint

Svaret er dessverre nei. Denne gang. Dessverre, fordi fotballen virkelig hadde trengt en moralsk vekker. Kanskje også resten av idretten. For blir det ingen boikott av VM i Qatar, vil også diskusjonene rundt OL i Beijing tidligere på året raskt stilne.

Men la oss i hvert fall håpe dette kan gi et signal til maktmenneskene i fotballen om at de blir sett av dem fotballen faktisk er til for, som er supporterne.

De siste ukene har vist oss konturene av hva medlemsmakt faktisk kan bety i fotballen- hvis den blir utøvet i tide.

Teigens MGP-bidrag Glasnost endte til slutt som nummer 2 i den norske finalen i 1988. Den samme plasseringen drømmer Norge om når kvalifiseringen starter om to uker, den for VM i Qatar i 2022.