Foreldrene fryktet ME-syke Emilie skulle dø – nå skal hun til OL

At hun som 24-åring skal reise på sine første olympiske leker kan ikke beskrives som noe annet enn en stor bragd.

Les også: Golberg får OL-billett – Amundsen vrakes

Som ung hadde Kalkenberg tidlig funnet gleden med skiskyting, men fra våren 2007 var ikke jenta fra Mo i Rana til å kjenne igjen.

Det begynte med kyssesyken, men i det den unge kroppen så ut til å bli frisk, meldte cytomegaloviruset sin ankomst. Et virus med liknende symptomer som kyssesyken.

– Det slo henne helt ut og hun kom seg aldri. Hun ble syk så lenge, så kroppen gikk helt i dvale og hun ble mer og mer tappa for energi, forteller moren Trude Kalkenberg.

Det var starten på et to år langt mareritt.

Den snart ti år gamle jenta var i tiden som kom inn og ut av sykehuset uten at noen fant en forklaring på hennes stadig sviktende helse.

Ved nyttår 2008 ble hun lagt inn på et langtidsopphold ved barneavdelingen på Nordlandssykehuset. Emilie sluttet å spise og måtte få næring gjennom en sonde.

Kroppen begynte å svikte og det hastet for å få bedret ernæringssituasjonen.

– Vi ble desperate

Hun ble fløyet med ambulansefly til Rikshospitalet. Og der fikk hun diagnosen ME.

– For oss spilte ikke diagnosen noen rolle, vi visste at hun var helt utslitt. Hun var så sliten at hun sluttet å prate og sa ikke ett ord på syv måneder, forteller moren Trude.

Ifølge foreldrene var tilstanden til Emilie da så dårlig at legene på Rikshospitalet vurderte at det var begrenset de kunne gjøre, og sendte henne hjem i håp om at det ville gi henne noe styrke.

Hjemme i Skonseng, utenfor Mo i Rana ble hun fulgt opp av leger og sykepleiere hver dag. Med sonde til næring og blendingsgardiner foran vinduene lå hun helt i ro.

Foreldrene måtte snu datteren annenhver time for å unngå at liggesårene skulle bli for store. Emilie hadde nemlig ikke nok muskler igjen i kroppen til å snu seg selv.

– Vi ble desperate og så at livet hennes holdt på å ebbe ut. Legen som fulgte henne opp hjemme måtte ta en alvorsprat med oss om hvor lang tid hun hadde igjen, forteller moren og stopper opp.

Det blir stille over telefonen i et par sekunder. Stemmen sprekker litt opp.

– Det er litt tøft å rippe opp i dette kjenner jeg.

Vil vise at alt er mulig

ME-sykdommen er ikke noe de ofte prater om i familien. Emilie har selv ikke hatt lyst til å se seg tilbake og er opptatt av at hun vil bli huska for den hun er i dag, en OL-uttatt skiskytter for Norge, og ikke for en som har vært syk.

Men på familieråd i jula bestemte de seg for at de hadde lyst til å vise at alt er mulig, også for barn og unge med slike alvorlige sykdommer.

– Sett i ettertid er jeg glad for at jeg ikke visste hvor alvorlig situasjonen var, reflekterer Emilie den dag i dag.

Det er først når hun ble eldre at hun fikk vite hvor alvorlig situasjonen faktisk var.

– Det var to veldig tøffe år, men jeg tror de var enda tøffere for foreldrene mine som ikke visste sin arme råd for hvordan de skulle få datteren sin frisk igjen. Det var mye frustrasjon på en gang for hvordan man skulle klare å leve et normalt liv igjen, forteller hun.

På sitt verste klarte ikke Emilie å ta imot næring gjennom sonde, og foreldrene måtte være med henne døgnet rundt og mate henne med most mat i sprøyter.

Sammen byttet de på å pleie Emilie og være med sine to andre barn, Simen og Casper.

– Det var veldig frustrerende. Av og til satt jeg og ønska at hun hadde kreft i stedet. Da fantes det kanskje en medisin, men dette var det ikke en medisin for, innrømmer Trude Kalkenberg.

Sammen med mannen og Emilies far, André, begynte de å se for seg det verste.

– Hun var så innmari syk. Du klarer ikke å forberede deg på å miste ungen din, men vi trodde vi kom til å gjøre det.

Fant redningen på nett

Legene var bekymra og foreldrene var desperate. I desperasjonen saumfarte moren Trude nettet etter suksesshistorier om barn som ble friske fra ME.

Høsten 2008, godt inn i det andre året med sykdom for Emilie, kom moren over Live Landmark - en norsk kvinne som gjennomfører kurs i Lightning Process, som av flere regnes som en alternativ behandlingsform.

Med hjelp av hele bygda fikk de betalt for det dyre kurset og fløyet Landmark hjem til familien sent den samme høsten.

Emilie opplevde at hun ble bedre, og plutselig orket hun å se på TV og spise fast føde igjen. Emilie var klar for å ta tilbake livet igjen. Men jenta som hadde ligget i ro i halvannet år hadde en lang vei foran seg.

– Jeg hadde nesten ikke en muskel igjen i kroppen. Man må starte å lære seg nesten alt igjen. Å ligge så lenge i ro var veldig forfallende for kroppen, forteller Emilie Kalkenberg.

Idretten ble veien tilbake

Familien fikk en fysioterapeut til å komme hjem til seg for at Emilie skulle lære seg å gå og bygge opp kroppen igjen. En liten periode fikk hun også hjemmeskole, men fremskrittene var store uke for uke.

Men å ta livet tilbake er ikke enkelt når man har vært borte fra venner og skole i nesten to år.

– Når man har vært borte fra skolen i nesten to år er det mer enn nok å komme inn i det sosiale miljøet igjen. Bare det var en påkjenning i seg selv, forklarer Emilie som fant veien tilbake sosialt gjennom idretten.

– Idretten var en veldig lett måte å komme tilbake sosialt for det er et veldig inkluderende miljø. Det var en plass jeg trivdes ekstremt godt og hadde trygge rammer. Vi trente sammen og gjorde noe alle synes var artig. Det var en veldig fin måte å bli kjent med folk igjen på.

Og idretten ble ikke bare veien tilbake fra ME-sykdommen, det ble også en lidenskap og jobb. I 2018 ble hun tatt ut på elitelandslaget og fikk verdenscupdebuten.

Fjorårets sesong avsluttet hun med en sterk femteplass i Østersund, og denne sesongen har hun vist landslagsledelsen at hun fortjener en billett til Beijing-OL.

Og for å beskrive den reisen avslutter vi med mor Trude:

– Vet du hva? Det er så fantastisk. Det kommer til å bli veldig spesielt.