Skiskytterparet sliter med å motivere løperne, og nå begynner de å få fryktelig dårlig tid

I verdenscupen i Le Grand Bornand fikk riktignok skiskytterparet en hyggelig førjulspresang. På jaktstarten klatret Chu Yuanmeng haugevis av plasser og gikk inn til karrierebeste.

For trenerne smakte 23.-plassen hennes som en seier, og smilene var umulig å ikke legge merke til, selv bak munnbindene.

– Det var en opptur for oss. Hun gikk et veldig bra løp og skjøt fire ganger null, sier Ole Einar Bjørndalen.

Han står på standplass sammen med kona, begge i hver sin lange boblejakke med «China» i store bokstaver på ryggen. Dette er siste konkurransedag før turen går videre til Anterselva der de skal tilbringe julen sammen med løperne.

Men om de klarer å la julefreden senke seg er på ingen måte sikkert. For i OL i februar er ikke en 23. plass godt nok. OL-målet er hårete, noen vil kanskje si urealistisk, og nå har Bjørndalen og Domratsjeva fryktelig dårlig tid.

Mangler lidenskap

Det er ikke fysikken og teknikken det står på. Mange av de kinesiske løperne er usedvanlig gode skyttere, og flere av dem holder et ok tempo i langrennssporet.

Hovedutfordringen til trenerduoen er å endre løpernes mentalitet.

For den kjærligheten Bjørndalen og Domratsjeva alltid har hatt til idretten, og den indre motivasjonen og lidenskapen som har gjort at de gang etter gang har hentet frem det siste lille av krefter i konkurranse og slått alle, den mangler de kinesiske skiskytterne.

– Som profesjonelle utøvere var vi ekstremt motiverte for hver trening, og hver dag våknet vi og tenkte på hvor deilig det var å gå på ski. Vi gjorde det med hjerte og kjærlighet, sier Domratsjeva.

Når hun og ektemannen er på skitur i fin natur ser de på omgivelsene rundt seg og glemmer nesten at de trener. De kan gjerne komme inn etter å ha vært ute i to-tre timer og føle seg like «freshe».

– Det gjør ikke utøverne våre. De har trent i to timer og ser ikke det som har vært rundt dem. Vi elsker det vi driver med og det er vanskelig å få dem til å skjønne, sier Bjørndalen.

– For de fleste av våre utøvere er det en jobb, det er ikke noe de gjør av hjertet sitt. Vi prøver å lære dem å se større på det. Vi ser at noen åpner ørene og lærer det steg for steg, spesielt yngre utøvere, men det er vanskelig med de eldre, fortsetter Domratsjeva.

Sprikende ambisjonsnivå

Det er ingen hemmelighet at vinteridrett er lite utbredt i Kina. Men de satser knallhardt mot lekene i Beijing, og nettopp derfor hentet de inn to skiskytterlegender som trenere.

Bjørndalen og Domratsjeva vet at de tok på seg en vanskelig oppgave, og pandemien har på ingen måte gjort det noe enklere for dem. I nesten to år har de vært isolert hjemme i Kina, uten mulighet for internasjonal matching.

Comebacket i verdenscupen denne sesongen ble derfor brutalt. I tillegg til nivåforskjellen er løypene mer isete og tekniske enn hjemme i Kina.

– Selv om vi prøver å simulere det, så får du aldri gjort det godt nok. Løperne tror ikke det er sånn nivået er i Europa. Det er ganske krevende for oss nå og vi får ordentlig grisebank, erkjenner nordmannen.

For flere av de kinesiske skiskytterne har ikke ambisjonsnivået vært høyere enn å være best på laget. Det opplever Domratsjeva som frustrerende, ettersom det overordnede målet er langt mer ambisiøst.

– Vi følte det var et av problemene for deres utvikling og de begrensningene de gir seg selv. Det kinesiske idrettssystemet er bygd opp på en måte der nasjonale mestere får økonomisk støtte. Vi ser at det funker med sommeridrettene, men i skiskyting er det ikke mer enn 20 utøvere som konkurrerer.

– Det blir det samme som at du sammenligner deg kun med de fra Simostranda. Det går hvis det er mange gode løpere der, men det er begrenset hvor mange gode du kan finne i Simostranda-klubben, supplerer ektemannen.

– Ikke så enkelt som for to år siden

I gul og rød trikot har Domratsjeva og Bjørndalen forsøkt å legge en plan før hvert verdenscuprenn denne vinteren.

De er gjerne blant de første som varmer opp i løypa før renn, lenge før de norske løperne kommer til innskyting. På hver arena går de runde etter runde sammen med løperne, ofte med Bjørndalen først som veiviser, løperen i midten og Domratsjeva bakerst.

Skiskytterparet demonstrerer hvordan man skal angripe utforkjøringene, hvor det er taktisk smart å legge seg i svingene, og de bruker store armbevegelser og kroppsspråk for å forklare.

Løperne følger dem etter beste evne. Men de helt store resultatene har foreløpig uteblitt.

– Det er medalje på stafett som er målet, sa Bjørndalen da NRK møtte ham i Beijing i mars.

Nå, etter fire verdenscuprunder, er Kina rangert som den 15. beste nasjonen på kvinnesiden, og åtte plasser dårligere på herresiden.

– Det som har blitt en stor endring siden sist vi konkurrerte er at veldig mange har sett åpninga på stafetten for kvinner. Alle har trodd det var den enkleste måten å ta medalje på, og nå er seks-sju lag på ekstremt høyt nivå. Det er ikke så enkelt som det var for to år siden, forklarer han.

I tillegg skal Kina kvalifisere seg til alle øvelsene, også fellesstartene, noe 47-åringen mener er «grisevanskelig».

Vil ikke gi opp medaljemålet

Likevel, kort tid før lekene på hjemmebane, nekter trenerduoen å gi opp. Bjørndalen forklarer at de «hele tiden» får spørsmål om de har justert målsettingen, særlig etter den litt trøblete sesongstarten.

Men det har de ikke. Det kan de ikke.

– Vi ser det er veldig langt fram. Vi har fryktelig dårlig tid. Nå må vi bare jobbe knallhardt. Skiskyting er en sport hvor nesten alt er mulig, selv om akkurat nå ser det fryktelig vanskelig ut.

Heldigvis har de en fordel, en ganske betydelig en også. For de kinesiske løperne er de eneste skiskytterne i hele verden som kjenner OL-arenaen som sin egen bukselomme.

Det er tross alt det eneste stedet de har hatt mulighet til å trene under pandemien.

– Hadde det vært OL i Europa hadde vi ikke hatt mulighet. Jeg tror vår eneste sjansen er der borte, sier Bjørndalen.