Den norske forbannelsen i verdens farligste utforløype

Hahnenkamm-rennet i Kitzbühel er alpinsportens svar på Holmenkollsøndagen. Forskjellen er bare at alpint er en mye større idrett enn langrenn.

Dette er ikke en nasjonal festdag for nordmenn eller østerrikere alene. Når det er utfor i Kitzbühel, følger også resten av verden med.

Hele byen Kitzbühel yrer av liv gjennom flere døgn i strekk. The New York Times har beskrevet stemningen som en dose Mardi Gras og en dose Super Bowl, blandet med adrenalinet fra Indy 500, og med en stor porsjon gatefest som aller mest minner om spring break på snø.

Den idylliske alpebyen forvandles til et eneste stort diskotek med klaustrofobiske dansegulv og liveopptredener fra Scooter.

Rennet omtales som Formel 1 uten bil. Delvis fordi løperne kjører i over 130 kilometer i timen nedover den stupbratte og speilblanke isen, men også delvis på grunn av det store sirkuset rundt.

Mens løperne ofrer liv og lemmer i bakken er det full fest nede i byen. Passende nok pleier Formel 1-legenden Niki Lauda å være trygt plassert på VIP-tribunen sammen med David Alaba, Arnold Schwarzenegger og resten av Østerrikes kjendiselite. Og langs løypa står flere titalls tusen andre.

De som ikke får plass på tribunene, lager sine egne orkesterplasser i snøen. De hvite jordene blir omgjort til et stort stadion som strekker seg flere hundre meter oppover fra målområdet. Utforrennet i Kitzbühel samler flere tilskuere enn mange store kamper i internasjonalt fotball.

Samtidig sitter millioner av mennesker og følger rennet fra TV-skjermen.

• Følg utforrennet i Kitzbühel fra 11.10.

Det livsfarlige løpet

Det sies gjerne at halvparten av tilskuerne i Kitzbühel er der for å feste, mens den andre halvparten har dyp kunnskap om alpint. En fantastisk kombinasjon, med andre ord. Når rennet begynner følger uansett alle med, og hver gang en løper er i ferd med å falle, går det et stort gisp gjennom publikum.

Hvert år er det i gjennomsnitt syv løpere som ikke klarer å fullføre Kitzbühel-utforen. Aller verst var det i 1956, da 36 løpere ikke kom i mål.

Mange mener at alkohol ville vært forbudt hvis det hadde blitt introdusert i dag. Det samme kan kanskje sies om utforen i Kitzbühel. Hahnenkamm-rennet er en institusjon med lange tradisjoner som går foran hensynet til helsen.

Rennet ble arrangert for første gang i 1931 og har vært fast innslag i verdenscupen helt siden starten. I begynnelsen hadde man ikke engang sikkerhetsnett langs løypa. Da var løypa omgitt av små tregjerder som tilskuerne kunne lene seg på – og som løperne kunne krasje i.

I 1987 hadde de heldigvis bygget sikkerhetsnett der hvor canadieren Todd Brooker landet etter å ha blitt kastet 50 meter gjennom luften med enorm kraft.

To år senere var imidlertid sikkerhetsnettet til liten hjelp for Brian Stemmle (se video), også han fra Canada.

I utgangen av Steilhang-henget ble Stemmle så filleristet at han lenge ble liggende livløs der han først stanset opp. Han pådro seg store indre blødninger og svevde mellom liv og død. Heldigvis kom han seg på beina igjen og fortsatte karrieren.

Etter to år var han tilbake i Kitzbühel og fullførte rennet med utlagt tarm.

Saken fortsetter under video

Bedre gikk det ikke for amerikaneren Scott Macartney i 2008.

Han hadde gode mellomtider og lå an til å feire sin egen 30-årsdag med en plassering blant de ti beste. Med en fart på 141,2 kilometer i timen kom han imidlertid skjevt ut over målhoppet. Han landet sidelengs med hodet mot snøen så hjelmen sprakk.

Den store farten gjorde at han skled over målstreken og kom inn på en 33. plass, men han fikk ikke deltatt på premieutdelingen. Isteden ble han sendt med helikopter til sykehuset i Innsbruck, hvor han ble lagt i koma og først fikk igjen bevisstheten dagen derpå.

Det er ikke alle som husker like mye fra sin egen 30-årsdag, men Macartney hadde en noe uvanlig begrunnelse for hukommelsestapet.

Året etter, i 2009, skulle sveitseren Daniel Albrecht falle på samme måte.

Også han mistet kontrollen over målhoppet. Albrecht fløy mer enn 70 meter før han landet på ryggen og ble kastet fremover med ansiktet først. I motsetning til Macartney kom han seg aldri over målstreken, men han kom seg til sykehuset i Innsbruck, hvor også Albrecht ble lagt i koma.

Først etter to dager kunne legene bekrefte at skadene likevel ikke var livstruende.

Sveitseren Didier Cuche er den mestvinnende utforkjøreren i Kitzbühel med sine fem seire. Cuche har fortalt om galgenhumoren blant løperne før rennet.

Han har for eksempel fått beskjed om å pakke bagen på hotellrommet før han skulle kjøre, sånn at lagkameratene kunne ta med seg den ferdigpakkede bagen når de skulle besøke ham på sykehuset.

Utfor er alltid farlig, og noen utforløyper er farligere enn andre. Den farligste løypa i verden er utforløypa i Kitzbühel, bedre kjent som «Die Streif».

Starthuset på toppen av Hahnenkamm-fjellet blir kalt for «likhuset». Navnet refererer til den tause og anspente stemningen før start. Løperne vet at de snart skal sette seg selv i livsfare. Den østerrikske eksalpinisten Werner Grissmann har satt ord på opplevelsen: «Det begynner med fritt fall, og så blir det bare enda brattere.»

Allerede i løpet av noen få sekunder er løperne oppe i så høye hastigheter at mange moderne biler hadde slitt med å holde følge. Plutselig kommer det første hoppet, Mausefalle. Det blir feil å kalle dette partiet for et heng.

Med en helning på 85 % er det mer passende å bruke betegnelsen fjellvegg. Her kommer løperne i full fart rett over kanten av stupet og hopper oppimot 80 meter. Landingen er så brå og brutal at mange løpere bokstavelig talt blir slått i bakken.

Derav navnet Mausefalle, som er tysk for musefelle.

Deretter går det bokstavelig talt slag i slag nedover den stupbratte fjellsiden. Arrangøren pleier å vanne løypa så den skal bli mest mulig hard og isete, noe som både øker farten og gjør at løperne blir utsatt for store slag under skiene. Når man ser TV-bilder i sakte film får man et inntrykk av hvor store krefter som er i sving.

De lange og tunge utforskiene vibrerer så mye at de ligner på bambuspinner som kan knekke hvert sekund, og oppå disse pinnene skal løperne både beholde balansen og holde seg i sporet.

Kjetil André Aamodt har sammenliknet det med å befinne seg i en tørketrommel.

De norske nedturene

Det er også mange norske løpere som har hatt stygge fall i Kitzbühel.

I 1991 hadde Lasse Arnesen en av de beste tidene i den første treningsrunden. Før den andre treningsrunden følte han at han hadde enda mer å gå på. Da han kom i full fart mot Mausefalle la han inn et lite forhopp.

Poenget var å hoppe over hoppkanten sånn at flyturen ble kortest mulig, men Arnesen feilberegnet forhoppet fullstendig. Han landet isteden med full tyngde midt oppå hoppkanten, som dermed fungerte som en trampoline.

Heming-løperen fløy så langt at han ikke landet før i bunnen av henget.

Han klarte å fortsette litt til, men i neste sving sviktet kneet. Det endte både med kuttskader, armbrudd og ødelagt korsbånd. Arrangøren spurte pent om Arnesen kunne bli liggende ved siden av løypa til treningen var ferdig, men det var han lite lysten på. Ifølge ham selv har han aldri svart på så perfekt tysk.

Noen minutter senere var helikopteret på plass.

Året etter, i 1992, var det Tom Stiansens tur. 21-åringen fra Asker hadde debutert i verdenscupen bare noen få dager tidligere, og nå skulle han kjøre sitt aller første utforrenn på øverste nivå – i den farligste bakken av dem alle. Stiansen ville egentlig ikke starte rennet, men treneren hadde insistert på at han måtte.

Like etter start havnet han selvfølgelig i sikkerhetsnettet, og der ble han hengende en god stund før noen klarte å få ham løs. Deretter la han utforskiene på hylla og satset på slalåm isteden.

Senere har det blitt vanlig at de yngste og minst erfarne løperne ikke får starte i Kitzbühel. De kan enten være for redde eller for overmodige. Begge deler er like farlig.

I 1996 hadde Lasse Kjus etablert seg som utforløper i verdenstoppen. Men utforrennet i Kitzbühel ble det aldri noe av. Under trening klarte ikke Lasse og omstille seg før kompresjonen i bunnen av henget etter Hausberg-kanten. Motkreftene kom så fort at han ble kastet i en kollbøtte gjennom luften. Det endte med blodig ansikt, store kuttskader, hjernerystelse og hukommelsestap.

I tillegg gjorde nok ikke fallet at «Kjuser’n» ble mindre nervøs neste gang han kom til Kitzbühel. Men nervøsitet kan også være positivt. Selv har han sagt det slik:

«Når du står ved start og kikker ut, og løypa går rett ned som et stup ... Og langt der nede i dalen ser du sykehuset som lyser opp ... Da kjenner man dødsangsten. Den som ikke er redd da, er en fare for seg selv. Da er man ikke modig, men idiot.»

De norske oppturene – og forbannelsen

Lasse Kjus var heldigvis ingen av delene. Han vant Kitzbühel-utforen både i 1999 og 2004.

Før han hadde også Atle Skårdal vunnet utforrennet i Kitzbühel. Det skjedde i 1990, året da Hahnenkamm-rennet feiret sitt 50-årsjubileum.

På denne tiden hadde de norske alpinistene så vidt begynt å slå gjennom internasjonalt, etter over 30 år uten én eneste OL-medalje.

Skårdals seier i Kitzbühel i 1990 var den mest prestisjetunge verdenscupseieren som noen norsk alpinist hadde vunnet til da, men den var likevel ikke helt fullkommen.

Hver gang en nordmann har vunnet utforen i Kitzbühel – enten det var Skårdal i 1990, Kjus i 1999 og 2004 eller Kjetil Jansrud i 2015 – har det nemlig vært noe å utsette på prestisjen, i hvert fall hvis man skal være pirkete.

Da Lasse vant i 2004 var det «bare» snakk om et ekstrarenn som var utsatt fra tidligere i sesongen, mens seieren i 1999 kom i en såkalt «sprintutfor» over to omganger med nedsatt start. Det samme var tilfellet da Skårdal tok sin seier. Også Jansrud vant i en nedkortet versjon av løypa. Og muligheten til å vinne i rennet i full lengde glipper i år. Under en Kitzbühel-trening denne uken brakk han to fingre, og havnet på operasjonsbordet.

Sånn sett har utforløypa i Kitzbühel vært som en forbannelse for de norske alpinistene. Ingen nordmenn har klart å vinne det offisielle Hahnenkamm-rennet når løypa har vært i sin fulle lengde.

Ingen ny sjanse for Svindal

Ikke engang Aksel Lund Svindal har klart dette.

I år 2000, da Svindal for første gang var i Alpene for å kjøre renn, kjørte han gjennom Kitzbühel på vei til en annen destinasjon. Den 18 år gamle gutten som da gikk på skigymnas stirret storøyd opp på den beryktede utforløypa. «Jeg håper jeg aldri skal kjøre ned der», tenkte han.

Senere har Aksel kjørt «ned der» mange ganger.

I 2016 hadde han et av tidenes mest spektakulære fall i Die Streif. Før start hadde han lagt merke til de mørke skyene på himmelen. Det var dårlig lys og dermed vanskelig å se konturene i løypa, men samtidig følte Svindal at han var i god form og i stand til å vinne hvis han ga full gass.

I den skarpe svingen etter Hausberg-kanten mistet han imidlertid kontrollen. Skiene ble slått til siden med så stor kraft at han roterte som en satellitt gjennom luften. Han rakk å slå sidelengs salto før han endte i sikkerhetsnettet:

I målområdet like nedenfor stod pappa Bjørn Svindal og «hadde det helt jævlig». Resultatet ble et røket korsbånd.

Men tradisjonen tro var Aksel tilbake i verdenscupen sesongen etter. Senere har han også brutt en av de største forbannelsene i norsk alpinsport, da han vant OL-gull i utfor i Pyeongchang i 2018.

Selv om de norske alpinistene gjerne er best når det gjelder, og selv om de hadde vunnet OL-gull i slalåm, storslalåm og super-G, var det ennå ikke noen som hadde tatt gull i den aller raskeste disiplinen.

Ikke før Aksel Lund Svindal i 2018.

I år kunne Aksel brutt enda en forbannelse for norsk alpinsport. Han kunne blitt den første nordmannen til å vinne alpinsirkusets mest prestisjetunge renn. Men, torsdag kom den tunge beskjeden. Superveteranen må kaste inn håndkleet og stiller ikke til start i Kitzbühel-utforen. Som han sa selv på onsdag:

– Jeg kom i mål på den første treningen og opplevde noe jeg nesten ikke har opplevd før – at dette var å strekke strikken lengre enn jeg har gjort noen gang før, og kanskje i meste laget.

Aksel Lund Svindal har allerede vunnet mer enn nok til å sikre seg en plass i alpinsportens «hall of fame», men flere meritterte alpinister trekker frem en seier i Kitzbühel som noe helt spesielt. Med en seier her ville han blitt husket ekstra godt. Nå blir det ikke sånn.

Østerrikeren Hans Knauss vant syv verdenscupseire mellom 1995 og 2003. Han rasket også med seg tre mesterskapsmedaljer, to sølv og en bronse. I 1999 var det bare ørsmå marginer som gjorde at han ikke vant VM-gull i super-G.

Han kjørte i mål bare ett hundredel bak Lasse Kjus og Hermann Maier, som delte førsteplassen. Likevel var ikke Knaus misfornøyd da han ble slått med så liten margin i et VM. Han trakk bare på skuldrene.

Uken i forveien hadde han nemlig opplevd karrierens høydepunkt da han vant sitt eneste utforrenn i verdenscupen: I Kitzbühel, ned Die Streif, fra topp til bunn på Hahnenkamm-lørdagen.

• Kitzbühel-utforen ser du på NRK 1 fredag fra klokken 11.10.