– Skal språket overleve, må det også være aktuelt og kult

Vi ser kanskje ikke så veldig annerledes ut, der vi går igjennom Oslos gater, men de små tegnene er der.

Det er noen små plagg og utsmykninger vi har på oss, som vi også vet vi kan se etter i andre. Ser vi en «ulloliidni», altså et samisk ullsjal, vet vi at det er «en av våre».

Vi er kulturjournalister fra hver vår kant av Sápmi, eller Saepmie, som Jonna ville skrevet. Hun er sørsame og jeg er nordsame.

Vi er i Oslo for å følge en umesamisk artist og låtskriver vi har stor respekt for. Ikke bare musikalsk.

Nå revitaliseres språket, det blomstrer, og Katarina er en del av det. Det merkes. Hun brenner for det.

Jeg setter opp kamera slik at vi får med oss Akerselva og trærne i bakgrunnen.

Av en eller annen grunn, følte vi det var viktig å få med seg naturen. Selv midt i Oslo.

Jonna, som snakker sørsamisk, går igjennom notatene. Sør- og umesamisk står såpass nært hverandre at hun kan gjøre intervjuet på samisk.

Arven

Selv om vi kommer fra tre forskjellige steder i Sápmi, og snakker tre forskjellige språk, blir det ganske fort klart at vi tre har noe til felles.

Vi er oppvokst i et flerspråklig hjem, med en samisk og en norsk eller svensk forelder.

Samtalen blir plutselig mer personlig. Vi kjenner oss igjen i det hun snakker om.

Bevisstheten om at ikke alle fikk muligheten til å lære samisk i barndommen, har alltid vært der.

Vi er blant de som var så heldige å få lære det da vi var små.

Hvor og når man er født, og hvem dine foreldre er, bestemmer om du kan samisk. Det er tanke som stadig vender tilbake.

Katarina tenker mye på språket. Kanskje ikke så rart, siden familien hennes har jobbet for språket gjennom hele livet hennes.

– Jeg har sett hvordan far har jobbet hardt hver dag siden barndommen. Så det har blitt viktig for meg, sier hun.

Faren hennes, språklæreren Henrik Barruk, har kjempet hardt for språket og er blant de som sørget for at umesamisk fikk et eget offisielt skriftspråk i 2016.

En gang i tiden var umesamisk stort. Et ledende samisk språk. Men etter en lang prosess, der norske og svenske myndigheter forsøkte å utrydde samisk språk og kultur, lever enda språket.

– Det har stor verdi for meg fordi de ikke har klart å ta det fra oss, sier Katarina.

Verdien av språket blir ikke mindre av at det finnes få som kan gjøre det hun gjør. Bruke umesamisk i musikken sin.

For at språket skal leve, mener hun at det også må være aktuelt og kult. Da må det brukes der det er kult. På film, i bøker og musikk. Over alt.

– Jeg kjenner at jeg løfter språket når det er i musikken, sier hun.

Det gjør at hun føler seg sterkere. Det er en arv Katarina er veldig takknemlig for.

Et privilegium og et ansvar

Arven Katarina bærer er både et privilegium og et ansvar, mener hun. Hun kommer fra en familie som har snakket umesamisk hjemme siden hun var liten.

Katarina forteller noe som vi kjenner oss igjen. Vi har en del slekt som ikke kan samisk fordi de er oppvokst på feil sted og feil tid.

Hun har pratet samisk med sin far og bror, og dermed hatt en fordel. Derfor føler hun et ansvar.

– Det er et ansvar jeg kommer til a å ta hver eneste dag. Igjen og igjen. Jeg kommer aldri til å slutte med det, sier hun.

Det er noe eget ved det der. Å se opp til noen i ditt eget lokalsamfunn, fordi de løfter språket og kulturen din. Det blir mye mer personlig.

Den innsatsen de gjør for språket kan ende med heve dem opp til et nivå med sterke samiske kvinner som Elsa Laula Renberg, Kathrine Johnsen og Mari Boine.

Der hun og en del andre samiske artister kommer fra familier som har klart å beholde språk og kultur, er ikke alle like heldige.

– De har ikke klart det, det har ikke vært mulig å bære kulturen fordi det har vært så hardt press mot oss, sier hun.

Det trengs mange stemmer. Alle må få være med å vise hvordan det er i Saepmie nå og hvordan det har vært, mener Katarina.

– Det skal ikke være sånn at bare et fåtall artister skal kunne jobbe som det og komme opp og være sterke. Dette er ikke rett etter min mening, sier hun.

Kan ikke disconnecte

Som artist reiser Katarina mye, noe hun fikk kjenne på bussen mellom Luleå og Umeå for ett år siden.

– Jeg så ut vinduet og oppdaget blomstene. Jeg begynte å gråte fordi jeg merket at jeg ikke har sett blomstene de siste årene, forteller hun.

Et slikt liv ville hun ikke ha. Hun bestemte seg for å stoppe opp å ta annenhver sommer hjemme i Saepmie.

Hun vil nyte av sommeren, nyte det å møte familien, nyte fra livet. Eller dra på kalvemerking eller til fjells.

Nå har hun også flyttet til Oslo for å jobbe med musikken. Hun kjenner savnet. Hun savner Saepmie. Savnet blir noen ganger så stort at hun gråter.

– Folk sier til meg «Du er så hjemmekjær, har aldri møtt noen som er så hjemmekjær.». Men da sier jeg at det ikke handler om at jeg er hjemmekjær, jeg kjenner at jeg har en tilhørighet til naturen og landet.

Vil vise seg frem

Vi har forflyttet oss til Rockefeller. Vi er her av samme grunn, Katarina og vi. Eller, i hvert fall nesten.

Vi er i Oslo for å følge henne. Før og under konsertene på Rockefeller og Krøsset, på øving og når hun snakker om samisk pop til bransjen.

Hittil har hun også tatt seg av all booking i Norge selv, og hun har ikke bare gode erfaringer.

– Jeg tror det er slik når man skal jobbe med musikk og som artist, og kanskje spesielt som samisk artist, sier hun.

Hun har opplevd flere ganger at noen fra majoritetssamfunnet inviterer henne til å spille og ønsker at hun skal spille a cappella, fordi det er samisk musikk.

– Jeg føler at de gjør dette fordi det vil ha et samisk alibi slik at de kan «checke» av den boksen.

De har gjort den samme feilen som mange ofte gjør, å tro at samisk musikk er én sjanger. De kan i hvert fall ikke ha hørt musikken hennes, som er popmusikk med stor produksjon.

I en bransje som allerede er vanskelig å komme inn i, hadde det vært fint å ha noen som kan forklare hva hun trenger.

For selv om hun allerede har beskrevet musikken som pop, er den ikke alltid det. Den er ikke alltid lett å plassere. Så er den samisk i tillegg.

– Men jeg ønsker bare å si at slik opplever jeg det å være samisk artist. At det er vanskelig å forklare konsept osv. til folk, sier hun.

Kvalitet uten eksotifisering

Laura Salokoski jobber med å booke Katarina Barruk internasjonalt. Hun er en dreven booking agent som jobber for Saura Booking Agency i Helsinki.

De har jobbet med samiske artister som Solju, VILDÁ og Niilas Holmberg fra Finland i 10 år og holder alltid radaren åpen for nye talenter.

– Fra første gang jeg hørte Katarina, skjønte jeg at jeg ville jobbe med henne, forteller Laura.

Hun forteller at det er stor interesse for samisk musikk i verden.

Hun forklarer det med at samene er det eneste urfolket i Europa slik urfolk blir beskrevet nå. Dermed blir det spørsmål om hvordan vi gjør det.

– Hvordan er urfolksmusikken? Hvor mye handler om tradisjon og hvor mye handler bare om den fantastiske musikken?, forklarer hun.

Laura har opparbeidet seg en god forståelse av, og ikke minst en god dose kjærlighet for, de samiske tradisjonene som joik.

– MEN jeg vil ikke jobbe med en artist som jeg ikke synes lager fantastisk og fin musikk. Vi trenger ikke å ha lavere musikalsk standard for å finne like interessant, og kanskje mer interessant, musikk fra urfolksmusikere, avslutter hun.

Må eksponeres

Katarina mener det lages veldig mye bra samisk musikk som kunne vært spilt på nasjonal radio.

Norsk og svensk folkemusikk blandet inn i forskjellige sjangere kommer oftere igjennom enn samisk folkemusikk fordi folk er vant til lyden av det.

– Så det er veldig viktig og det er faktisk et ansvar synes jeg som storsamfunnet må ta. Ikke bare NRK Sápmi, for der er vi allerede, men at vi får være med på de kommersielle kanalene også, legger hun til.

Det er eksponering som må til, mener hun. Den samiske musikken er bred og kommer i alle sjangere. Den er også god nok til å spilles på hvilken som helst kanal.

– Og det er faktisk de kanalene vi må få være med i for at folk skal bli vant og at det skal bli en selvfølgelighet at vi er med liksom, legger hun til.

Som samisk musikkjournalist, tenker jeg at det er selve drømmen. Samisk musikk på P3 som en selvfølge, uten at jeg får klump i halsen.

Veien dit er nok enda lang, men vi har i hvert fall startet den. Vi ser samiske artister på Lindmo og Sámi Grand Prix vises på påskeaften i beste sendetid. Vi hører også samisk musikk på NRK Radio.

Men hva med utenfor NRK? Hvem skal slippe til i de kommersielle kanalene?

Vi er her

For Katarina er det svært viktig at samisk musikk blir mer synlig.

– Slik er det ikke i dag. I Saepmie er det så mye bra musikk og vi må få være med, sier hun.

Hun blir mer ivrig og sier at flere må ta det ansvaret for at samiske artister inviteres inn.

– Vi er her, det går ikke å «skylle ifra seg». Vi er her, og dere kan komme å høre på det vi sier. Det ansvaret må folk ta, sier hun og lener seg frem med pekefingeren.

Hvor mye av sin egen kultur må en samisk artist legge ifra seg før de slipper igjennom nåløyet?

Hun sikter også til en panelsamtale hun var med på litt tidligere.

Hvem sine premisser skal urfolksartister få slå igjennom på?

Katarina er ikke i tvil. Det er helt klart at det bør jobbes ut fra samiske premisser.

– Jeg bruker å si slik, i Norge finnes verdens beste samiske musikk. Tenk på det. Og Norge kan få være med på å eksportere denne musikken sammen med oss. Og dette er spesielt, det er unikt, sier hun.