En stemme for det sørsamiske

Lohkh åarjelsaemiengïelesne.

Øynene fylles opp av tårer når Anna skal snakke om skolegangen sin. Det er tungt.

Hun må ta en pause. Etter en liten stund fortsetter hun.

Anna Joma Granefjell er 87 år. Hun ble født i en tid der staten drev en aktiv politikk for å fornorske samene.

Selv om det ikke alltid var enkelt å være same på den tiden, har hun aldri gitt slipp på språket sitt, tradisjonene og kulturen.

Etter mange år under radaren får hun en pris for sin innsats.

Men hvem er egentlig denne kvinnen?

Å leve på «den gamle måten»

Anna blir født en vårdag i 1936. Hun er den nest yngste i en søskenflokk på fem.

De første årene av livet bor familien i en gamme på Heia i Grong om vinteren, mens på sommeren flytter de til sommerboplassen i Namsvatnet i Røyrvik.

Morsmålet er sørsamisk.

– Åh, det var en fin tid. Og bestandig varmt i en gamme. Når man tente opp så var det varmt, sier hun mens hun smiler.

I gamma sover de to og to. Søsknene må bestandig krangle om hvem som skal sove med Anna, hun sparket så fælt på natta.

Som 11-åring møter Anna et eldre barnløst samisk ektepar.

De bor på Høylandet, og spør om Anna kunne tenkt seg å tilbringe litt tid hos dem.

Det vil hun.

De lever på den gamle måten. Ekteparet bor i en gamme, slik som Anna er vant med hjemmefra, og reindrift er en stor del av hverdagen.

Reinene er tamme, og distriktet strekker seg til deler av grensen mellom Trøndelag og Nordland. De må flytte reinen til fots.

Reinbeitedistriktet til ekteparet består av fem kvinner og én mann.

Derfor er alle, både unge og eldre, viktige for å holde hjulene i gang, også 11-årige Anna.

Det er ikke alltid lett å være borte fra familien. Hos ekteparet hjelper hun til mye og jobber hardt.

Planen er egentlig ikke å bli der så lenge, men Anna blir værende i nesten ti år.

Hadde hun bare fortalt sin mor at hun ville flytte hjem igjen, så hadde hun fått lov til det.

Men det gjør hun ikke.

Når Anna er 12 år gammel skjer en alvorlig ulykke. Denne ulykken kommer til å prege familien og hele det sørsamiske samfunnet.

I 1948 kjører et busslass med 21 sørsamer hjem fra et landsmøte i Norske Reindriftsamers Landsforbund.

I Dunderlandsdalen, omtrent 45 km nord for Mo i Rana, skjer ulykken der bussen velter og ender opp i elva.

Kun fem av 21 overlever.

Både Annas mor og far er blant passasjerene på bussen. Kun moren kommer levende hjem.

Skole der hjertespråket er forbudt

Etter ulykken fortsetter Anna å bo hos det gamle ekteparet, og etter hvert begynner hun på internatskole i Havika ved Namsos.

Barna får ikke snakke samisk med hverandre på skolen. Undervisningen foregår på norsk.

Elevene bor på internat, og får kun dra hjem to ganger i året.

– For min del er jeg jo så heldig at jeg kan si at det gikk bra. Antagelig hadde jeg lett for å lære. Men den som måtte stave litt fikk problemer, sier Anna.

Hun tar en pause. Dette er vanskelig å snakke om.

Anna husker hvordan kameratene hennes ble behandlet. Øynene hennes fylles av tårer når hun tenker på det.

– Det skulle ikke ha vært lov. Men det var ingen som kom og undersøkte hvordan vi hadde det, sier hun.

Anna vil ikke snakke mer om skolegangen i Havika, men Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport forteller om hvordan barna kunne bli behandlet på skolen.

Et eksempel som er trukket frem i rapporten, er en mann som forteller at han som elev ved skolen ble tvunget til å ligge i sengen sin i tre dager fordi han ikke spiste opp grøten sin.

I rapporten fortelles det om ulike straffemetoder som var både krenkende og brutale.

Kjærlighet på Hurtigruten

Selv om skolegangen til tider er tøff, kommer hun seg igjennom det.

Etter nesten ti år hos ekteparet bestemmer Anna seg for å dra hjem til mor.

Der søker hun til en folkehøyskole for samer i Karasjok. Søknaden blir godkjent.

Som 17 åring reiser hun alene til Karasjok.

– Jeg måtte ta hurtigruten nordover på den tida. Og da var det tre gutter som sto der. De hadde hørt at det skulle komme på en jente, forteller Anna.

Guttene er også på tur til Karasjok for å gå på den samme skolen.

Når de går i land i Tromsø for noen timer, spør de om Anna vil gå med dem.

– Nei sa jeg. Jeg skulle handle, så jeg ville ikke gå sammen med dem, sier hun og ler.

En av de tre guttene heter Ole. Han lar seg sjarmere av den unge jenta som gikk om bord på Hurtigruten straks etter dem.

Til de andre guttene sier han: «hun skal jeg bli skikkelig kjent med».

– Og han ble min mann, sier Anna mens hun smiler.

– Har jeg allerede kommet til himmelen?

Anna og Ole blir kjærester mens de er i Karasjok. Men Anna vil mer etter skolegangen i nord.

– Så da tok jeg bare et ark og så søkte jeg på sykepleien. Jeg fikk svar ganske raskt om at jeg var velkommen. I ettertid så fant jeg ut at man måtte sende inn søknad via skjema for å komme inn. Men jeg kom inn, sier hun.

Anna trives med studiet. Hun begynner å jobbe som sykepleier etter endt studie.

Det er det ikke snakk om samiske pasienters rettigheter i begynnelsen av hennes karriere som sykepleier.

Likevel har Anna et brennende hjerte for de sørsamiske pasientene, og hun er tidlig ute med å bruke morsmålet sitt i jobben.

En dag kommer hun inn til en syk pasient. De andre sykepleierne som allerede er der, tror at pasienten er bevisstløs.

– Og så hører jeg pasienten si «gadtjedh», sier Anna.

Gadtjedh betyr «å tisse» på sørsamisk.

Anna går bort til pasienten og spør «sïjhth gadtjedh?», som betyr «vil du tisse?». Pasienten nikker.

De andre sykepeilerne ser på henne med et overrasket blikk.

Pasienten er jo bevisstløs, men det virker som Anna har kontakt med han?

Senere spør pasienten om han kan få vann på sørsamisk, og Anna henter vann. Kollegaene hennes blir like sjokkert igjen.

Pasienten virker også overrasket.

– Da sier pasienten på sørsamisk «har jeg allerede kommet til himmelen? Du forstår jo alt», forteller Anna.

Det viser seg at pasienten ikke er bevisstløs, han har bare mistet det norske språket.

Den første sørsamiske reporteren

Anna har mange baller i luften samtidig, og sier sjeldent nei til noe.

Med to barn og fulltidsjobb som sykepleier, lager hun i 1973 den aller første sørsamiske radiosendinga på NRK. I åtte år lager hun sørsamisk radioprogram som går én gang i måneden.

Sykepleierkollegaene stiller opp og tar vaktene til Anna mens hun er ute og lager radioprogram.

For henne er det viktig at folk får høre at sørsamisk faktisk er et språk.

Hun reiser rundt i hele det sørsamiske området for å snakke med sørsamer, også på svensk side.

Programmene handler om alt mulig, de snakker ofte om det som skjer der og da.

– Det var veldig artig. Når man plukket ut de eldste gjestene så kunne jo de samisk, helt sikkert, sier hun.

Med kun ett sørsamisk radioprogram på lufta, regner både Anna og datteren med at nesten alle sørsamer lyttet til programmet på den tiden.

Annas to barn får stutt og stadig bli med på reportasjereiser.

I dag kan datteren Aasta huske en mor som var mye til stede, selv om Anna var mye på reisefoten.

– Jeg merka som sagt ikke så mye at hun var borte. Tjidtje var antagelig veldig mye til stede når hun var til stede. Og da vi var små så tok hun jo på seg nattevakter. Så vi merket ikke så mye at hun var på jobb, sier Aasta.

Et langt liv på noen få timer

Det er vanskelig å oppsummere et helt liv på noen timer.

Men Anna brenner for det samiske. Samisk språk, tradisjoner, matkultur, sløyd og samiske rettigheter.

Hun ga det sørsamiske språket videre til barna sine, slik at de igjen kunne føre det videre til sine barn.

Flere oppgir at Anna alltid har stilt opp for å dele sin kunnskap.

Hun har oversatt barnebøker til sørsamisk, hjulpet til med uttale, sydd til kjente og kjære, gitt den sørsamiske befolkninga mulighet til å høre sitt morsmål på radio og vært viktig innenfor det sørsamisk helsetilbudet.

– Det er utrolig hva jeg har rukket å være med på, sier Anna.

Den sørsamiske kulturprisvinneren

Når juryen for den sørsamiske kulturprisen 2023 leser opp begrunnelsen for årets vinner, sier de:

«Årets kulturprisvinner er en person som ikke gjøre mye vesen av seg. Samtidig har vedkommende hatt stor betydning som språk-, kultur- og kunnskapsbærer i både sitt lokalsamfunn, men også i det sørsamiske samfunnet som helhet.»

Den sørsamiske kulturprisen 2023 tildeles Anna Joma Granefjell.

– Dette her kom som en overraskelse, sier Anna når hun går opp for å ta imot prisen. Man kan se at hun er veldig glad for den anerkjennelsen hun nå har fått.

– Åh, det var artig.

– Men når jeg tenker tilbake på den tiden, så var det veldig artig, sier hun.