Vi kan ikke være stille

Vi kommer inn i kultursalen der Ozas forestillingen «Etniid Ulloliinnit» snart begynner på Riddu Riđđu festivalen. På veggen vises en video av en eldre dame som vever et Ullsjal.

Forteller med kroppen

Forestillingen begynner med dans. På scenen er kun musikerne og danseren Rebekka Andresen, som har tolket historien gjennom dans.

– De har jo forklart masse om tekstene og joikene, hva det joikes rundt, og budskapet der. Så er det jo opp til meg å tolke det i bevegelser og uttrykk som sårhet og det å ha det vondt, men også det å være sterk og det å være kvinne, sier Andersen.

Videre forteller hun at de har hatt et samarbeid med Gunnhild Bjørngård om koreografien og at det er en del improvisasjon. Hun har ikke et klart svar på hvordan hun gjør det, men det handler om å finne stemningen.

– Jeg setter meg veldig inn i budskapet i det som skal joikes og fortelles, så snakker jeg selv med min egen kropp, forteller Andersen.

Vi kan ikke være stille

Historien fortelles av søstrene Risten Anine og Sara Marielle Gaup. De har valgt å fortelle en historie som er vanskelig å fortelle. Temaet kommer fra MeeToo og SápmiToo bølgene.

– Målet vårt er å prøve å røre ved noe. Vi ønsker at folk skal føle de forskjellige følelsene og at vi på den måten kan begynne å snakke om det igjen, forteller Sara Marielle.

Etter disse bølgene, der det var mye som skjedde, synes søstrene det ble litt stille. Det var ikke sånn det skulle være, synes de. Risten Anine legger til at det ikke bare gjelder det samiske samfunnet.

– Dette er ikke ukjent tema for publikum, uansett om du er same eller ikke. Du kjenner til temaet, sier Risten Anine.

Sara Marielle fortsetter med at nesten alle i Sápmi kjenner noen som har hatt ganske grusomme opplevelser. For søstrene er dette en begynnelse og de sier at de kommer til å fortsette med dette.

Fikk bidrag fra datteren

Forestillingen «Etniid Ulloliinnit» har mange måter å fortelle sin historie. Dans, joik, musikk og sang. Sangeren heter Máret Áile Gaup Beaska og er Sara Marielle sin datter.

Hun har skrevet to av sangene i stykket, men hadde egentlig ikke skrevet dem til forestillingen. Sara Marielle hadde hørt sangene og syntes de passet bra.

– Jeg har egentlig hatt lyst å ha dem med og heldigvis ble hun med, sier Sara Marielle.

Og heldigvis er det riktige ordet her, om du spør journalisten. For Máret Áile Gaup Beaskas stemme er virkelig en gave til publikum.

Ullsjalet

Den røde tråden i forestillingen er, som navnet tilsier, ullsjalet. «Etniid Ulloliinnit» betyr nemlig mødrenes ullsjal. Det er ett plagg som tradisjonelt er vevd i hjemmet.

– Du kan arve det fra bestemor eller mamma. Det følger deg gjennom hele livet. Når du er spedbarn brukes ullsjalet for å stelle deg av mor eller familie, forteller Risten Anine.

Hun viser med hendene hvordan sjalet legges ut før stell, før hun forteller hvordan det brukes for å beskytte barnet når man reiser. Etterhvert som man blir eldre, brukes ullsjalet på andre måter.

Det er også plagget som binder alle kvinnene i Sápmi sammen. Det brukes ikke bare i nord. Det brukes over hele Sápmi.

– Hvis du er i byen og ser noen med ullsjal rundt seg, så vet du at de tilhører ditt folk, sier Risten Anine.

En fortelling for alle

Utenfor kultursalen møter jeg Inga Berzina, som nettopp har sett forestillingen. Hun er fornøyd og kan fortelle at selv om hun ikke forstår samisk, så føler hun at hun fikk med seg historien.

– Jeg opplevde det som vondt, men samtidig også veldig fint. Jeg skjønte bare noen få ord, men det kroppslige og det visuelle ga jo støtte til det jeg tror de ville uttrykke, sier Berina.

Når man jobber med et slikt tema, må man velge hvordan man skal jobbe med det og hvordan man skal vise det. Det er noen sterke scener der det brukes teaterblod, sterk musikk og bevegelser.

– Men vi ønsker å bruke det positive også, som samhold. Og, som søster sa, så styrker sjalet samholdet og identiteten. Den leger oss. Den skal være det gode, sier Sara Marielle.

Dette er dessverre noe kvinner i alle samfunn opplever.

– Historien er for alle, men den er fortalt fra et samisk perspektiv, avslutter Sara Marielle.