– Neste gang kan det være jeg som hviler her

– Jeg har mange bekjente og kamerater som hviler her. Når jeg kommer til deres gravstein så dukker det jo opp minner og tanker om hvordan livet var da de også levde.

Det sier Rolf Isaksen (56), som hadde stilt opp som en av de frivillige for å rydde kirkegården i Karasjok i Finnmark.

Dugnadsånden har vokst i Karasjok

Hvert år arrangeres det dugnad på kirkegården. Denne sommerdagen var det 12-13 stk som stilte opp. Dette er et tall som overrasker dem som har vært der tidligere år. Folk har blitt veldig flinke til å rydde opp.

– Jeg husker at jeg et år fylte hele 13-14 søppelsekker alene. Nå er det ikke like mye rot her, sier Karen Marie Strømeng, som i mange år har deltatt på dugnadsarbeid.

Koselig på kirkegård

Karasjok Kirkegård er en såkalt naturkirkegård der det ikke er plantet noe, foruten om det pårørende planter rundt gravsteinene. Dermed vokser det fort skog.

– Se så lyst og fint det ble her. Nå er det jo koselig å være her, sier 56-åringen etter å ha sagd trær som hang ned på noen av de eldste gravplassene.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Dugnadsånden lever ikke i byen

Det er ingen selvfølge at frivillige stiller opp til dugnadsarbeid. Driftsleder på kirkegården i Lørenskog, Bent Salmelid, sier at de ansetter egne folk til å rydde på våren.

– Dugnadsånden finnes vel ikke i byer, som i bygdene, sier han.

Hva det kommer av er Salmelid ikke sikker på, men antar at det kan komme av at byfolk flytter på seg oftere, og dermed også får et distansert forhold til gravplassene.

– Det kan også rett og slett være at byfolk er mer selvopptatte, og at de ikke kjenner til kirkens kulturhistorie på samme måte som de som bor i bygdene.

Til og med myggen er snill

Karen Marie synes det er veldig fint å jobbe på kirkegården. – Det er så fredelig her. Ingen som maser, og man kan gå rundt i sine egne tanker, om man ønsker det. Til og med myggen lar meg være i fred her, avslutter hun før hun fortsetter med ryddearbeidet.