– Å lese går greit, på den gamle skriftmåten, vel og merke. Men å skrive på samisk har alltid vært vanskelig, da jeg aldri har fått opplæring i det. På skolen lærte vi jo ingenting på samisk.
Slik er situasjonen for Dagny Larsen (78) fra Igeldas i Porsanger, og mange andre i generasjonen hennes.
- LES OGSÅ:
– Jeg bærer på så mye kunnskap som skulle vært skrevet mens jeg enda husker. Det er nesten så jeg kunne ha skrevet en hel Bibel om alt jeg har lært og hørt av fortellinger opp igjennom årene.
Norsk dokumentering ikke et alternativ
Larsen mener det er helt essensielt at slik samisk kunnskap skrives på samisk, og ikke på norsk.
– Det samiske i budskapet mitt, dét jeg vil formidle, forsvinner og ødelegges dersom jeg skulle skrevet på norsk. Det blir ikke det samme, og er derfor ikke et alternativ.
Da NRK Sápmi er på besøk holder hun på med dagligdagse sysler. Hun viser frem et trestykke, på samisk "vikšamuorra" som for hvermansen kan se nokså alminnelig ut. Det er den imidlertid ikke, den har sin funksjon som et redskap brukt for å oppbevare garn.
(Artikkelen fortsetter under)
Dagny Larsen har sysler.
Foto: Torgeir Varsi / NRK Sápmi– Det er slike begrep jeg kan, som jeg er redd for at forsvinner med meg, slik begrep har forsvunnet med tidligere generasjoner. Det er jo mye som allerede har gått tapt.
Dagny har ikke bare kunnskap om samisk håndverk, duodji, men også om fiske og annet utearbeid.
– Det er mange som har ytret at jeg kan mye om hvordan vi hadde det før, og hva vi arbeidet med. Men det nytter fint lite, når jeg ikke kan foredle det ved å skrive det ned.
Forsker: –Som å miste et helt bibliotek
Inger Marie Gaup Eira.
Foto: NRKEn som har forsket på samisk språk, nærmere bestemt samisk snøterminologi, er 1. amanuens Inger Marie Gaup Eira. Hun deler Dagnys bekymring.
- LES OGSÅ:
– Det er svært beklagelig for hele den samiske befolkningen dersom slik kunnskap, som er vel så viktig som vitenskapelig kunnskap, går tapt. Det blir som å miste et helt bibliotek hver gang noen fra den eldre garde dør.
Eira prater av erfaring. Under arbeidet med doktorgraden gikk hennes viktigste informant bort, som var av den eldre garde.
– Jeg hadde fått på plass det meste, men hadde fortsatt noen spørsmål jeg gikk og ruget på. Spørsmålene kom for sent, og det var ingen andre jeg kunne spørre, sier 1. amanuensen.
Haster å få i gang dokumentering
– Vi skal ikke kimse av hvor verdigfull slik tradisjonell kunnskap er, det er jo med slik kunnskap, nemlig hvordan benytte seg av naturen og leve i pakt med den på best mulig måte, at samene har overlevd også i værharde områder, fortsetter Eira.
Hun mener det haster med å få i gang dokumentering, de eldre blir jo tross alt bare eldre.
– Vi har sett en tendens nå som går på at vi skal lære de som ikke kan samisk både å skrive og lese på samisk. Nå er det kanskje på tide i å lære de som kan flytende samisk muntlig, også å skrive, på denne måten kan de foredle den dyrebare tradisjonelle kunnskapen de bærer på. Et annet alternativ er å gjøre opptak, for så å skrive på grunnlag av disse.
Mindre samvær med de eldre
Grunnen til hvorfor det er blitt slik, at de eldre har en langt større muntlig kunnskap enn de yngre, har Eira reflektert over.
– Det er kanskje en sammenheng i dét at de yngre og de eldre tilbringer mindre tid sammen. De har ikke det samværet i like stor grad som før, som jo er en forutsetning for at muntlig kunnskap skal overleveres.
I fremtiden mener Eira det vil være annerledes.
– Tidene har endret seg, og er i stadig endring. Dagens eldre bærer på en muntlig kunnskapsskatt. I fremtiden vil det være slik at de eldre vil være mer avhengig av bøker og dokumenter som tidligere generasjoner har skrevet. Dette fordi vi i dagens samfunn ikke lenger lærer oss slike naturbegrep, eventuelt glemmer disse, da vi ikke benytter oss av disse i like stor grad som før, avslutter hun.
