Bare minner igjen i sauefjøset

Brekingen har stilnet. Lyden av det tomme ekkoet fra Elis skritt er det eneste som henger igjen.

Eli står i ett tomt fjøs med øynene igjen

Det var med tungt hjerte Eli Birkely Richardsen måtte selge og slakte sauene sine i høst. Nå er det bare minnene igjen.

Foto: Ánne Inger T. Birkely / NRK

Eli Birkely Richardsen er tidligere sauebonde. Det er ikke noe hun har valgt, men blitt tvunget til.

Vi er på besøk på gården hennes i Igeldas i Porsanger. Vanligvis tar hun imot besøkende med et varmt smil. Velkomsten er der, men smilet er borte.

Det skulle vært full drift nå, og som du ser så har vi mange rundballer som blir stående utenfor.

Eli Birkely Richardsen


Sine 73 år til tross er den lille vevre kvinnen sprek til beins. Fjøsdøren åpnes. Der er det tomt. For ikke lenge siden var båsene fulle.

Hun trenger ikke si noe. Måten hun nærmest i saktefilm beveger seg på inne i fjøset forteller at innvendig er hun like tom som båsene, sauene som fylte hjertet hennes er borte.

Å gi slipp på sauene klarer hun ikke helt ennå.

Eli Birkely Richardsen vandrer rundt i fjøset som nå er tomt

Klart til vinteren

Rundballer under snøen med trær i bakgrunnen

Nå blir disse rundballene solgt, bonden har ikke har bruk for dem lenger.

Foto: Ánne Inger T. Birkely / NRK

I år som alle andre år, hadde bonden gjort klar rundballene som skulle være mat til sauene for vinteren. Ordne med vinterfor har hun gjort hele sitt liv. Planen var å fortsette sauedriften.

– Det skulle vært full drift nå, og som du ser så har vi mange rundballer som blir stående utenfor, sier hun oppgitt.

Bonden hadde spart 33 ungsauer som avlsdyr til vinteren, og sendt får som er for gamle og lammene til slakteriet.

Savner fjøsstellet

Denne våren skjedde noe som aldri før har hendt i fjøset hennes. Tre av sauene hennes fikk fem lam hver.

Ingen kunne da se for seg, hverken bonden selv eller andre, at samme høst var det slutt.

– Jeg savner det å gå i fjøset morgen og kveld. Det er det jeg savner mest.

Får vel trøste meg med at jeg er såpass gammel at jeg likevel hadde måttet trappet ned drifta i framtiden, men ikke så brått som nå. Så det er klart at man har det tungt.

Eli Birkely Richardsen


(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Rødt fjøs i vinterlandskap

Like stille som det er i fjøset, like stilt er det utenfor.

Foto: Ánne Inger T. Birkely / NRK

Før var det fjøsarbeid og breking som fylte dagene. Nå er arbeidet på gården blitt historie og sauebreken like så. Dette er noe som Eli ikke er vant med:

– Ofte tenker jeg at når klokka blir halv seks på kveld så hadde det vært fjøstid, det samme tenker jeg mellom klokken sju og halvåtte på morgenen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Eli Birkely Richardsen

Dette var i vår - før Eli ble syk. Hun håper at en dag får hun sitte slik igjen.

Foto: Marit Sofie Holmestrand / NRK

Mange fine minner

Hun har alltid drevet med sau. I løpet av disse årene har det blitt mange minner. Hun liker å være ute. Hun liker å bevege på seg. Derfor opplevde Eli det som spesielt trivelig å dra ut å lete etter sauene på høsten.

Det kunne bli mange timer og kilometer før hele flokken var samlet.

– Det som jeg synes var artigst var å finne igjen alle sauene mine på høsten. Det samme med lammingstiden på våren. Det var en fin tid.

73- åringen nekter å gi opp

Det var sykdom som gjorde at bonden ikke orket mer, så i høst var fjøset tømt og sauene solgt. Dette hindrer ikke bonden i å se lyst på fremtiden:

Akkurat i det jeg sendte de siste lammene med slaktebilen, så sa jeg til lammene at nå kan mamma spikre igjen dørene. Men siden den gang har tiden gått. Nå er målet mitt å bli frisk så jeg kan kjøpe noen lam som jeg kan drive smått med.

Eli Birkely Richardsen

Og da dukker kanskje smilet opp som da NRK Sápmi møtte Eli i vår:

Lammingstid i Igeldas.