Eli Birkely Richardsen er tidligere sauebonde. Det er ikke noe hun har valgt, men blitt tvunget til.
Vi er på besøk på gården hennes i Igeldas i Porsanger. Vanligvis tar hun imot besøkende med et varmt smil. Velkomsten er der, men smilet er borte.
Sine 73 år til tross er den lille vevre kvinnen sprek til beins. Fjøsdøren åpnes. Der er det tomt. For ikke lenge siden var båsene fulle.
Hun trenger ikke si noe. Måten hun nærmest i saktefilm beveger seg på inne i fjøset forteller at innvendig er hun like tom som båsene, sauene som fylte hjertet hennes er borte.
Å gi slipp på sauene klarer hun ikke helt ennå.
Klart til vinteren
Nå blir disse rundballene solgt, bonden har ikke har bruk for dem lenger.
Foto: Ánne Inger T. Birkely / NRKI år som alle andre år, hadde bonden gjort klar rundballene som skulle være mat til sauene for vinteren. Ordne med vinterfor har hun gjort hele sitt liv. Planen var å fortsette sauedriften.
– Det skulle vært full drift nå, og som du ser så har vi mange rundballer som blir stående utenfor, sier hun oppgitt.
Bonden hadde spart 33 ungsauer som avlsdyr til vinteren, og sendt får som er for gamle og lammene til slakteriet.
Savner fjøsstellet
Denne våren skjedde noe som aldri før har hendt i fjøset hennes. Tre av sauene hennes fikk fem lam hver.
Ingen kunne da se for seg, hverken bonden selv eller andre, at samme høst var det slutt.
– Jeg savner det å gå i fjøset morgen og kveld. Det er det jeg savner mest.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Like stille som det er i fjøset, like stilt er det utenfor.
Foto: Ánne Inger T. Birkely / NRKFør var det fjøsarbeid og breking som fylte dagene. Nå er arbeidet på gården blitt historie og sauebreken like så. Dette er noe som Eli ikke er vant med:
– Ofte tenker jeg at når klokka blir halv seks på kveld så hadde det vært fjøstid, det samme tenker jeg mellom klokken sju og halvåtte på morgenen.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Dette var i vår - før Eli ble syk. Hun håper at en dag får hun sitte slik igjen.
Foto: Marit Sofie Holmestrand / NRKMange fine minner
Hun har alltid drevet med sau. I løpet av disse årene har det blitt mange minner. Hun liker å være ute. Hun liker å bevege på seg. Derfor opplevde Eli det som spesielt trivelig å dra ut å lete etter sauene på høsten.
Det kunne bli mange timer og kilometer før hele flokken var samlet.
– Det som jeg synes var artigst var å finne igjen alle sauene mine på høsten. Det samme med lammingstiden på våren. Det var en fin tid.
73- åringen nekter å gi opp
Det var sykdom som gjorde at bonden ikke orket mer, så i høst var fjøset tømt og sauene solgt. Dette hindrer ikke bonden i å se lyst på fremtiden:
Og da dukker kanskje smilet opp som da NRK Sápmi møtte Eli i vår:
