Aili Keskitalo tar på seg «áhkku-sjal» for kvinnene i Ukraina

Det er 8. mars og komiteen med samme navn som selve dagen står som arrangør for dagens tog.

Stortorget i Tromsø er fullt av mennesker og det ligger en følelse av kamp i luften. En kamp som i dag kjempes rundt om i hele verden.

Tidligere sametingspresident, og nå politisk rådgiver for Amnesty International, Aili Keskitalo, skal holde tale for de som er kommet for å markere dagen.

Når toget vandrer gjennom byen, runger lyden fra trommer mellom bygningene og folkemassen strekker seg som en orm gjennom hele Storgata.

Dette er det første 8. mars-toget i Tromsø siden pandemien startet. Det merkes godt på oppslutningen.

Tog utendørs byttes mot feiring innendørs

Inne på Storgata Camping blir man møtt av et varmt rødt lys. Madonnas «Material girl» høres i høyttalerne.

Det er ingen aldersgrense. Her er alt fra barn, som holder pappa i hånden, til pensjonister med rødvin i hånden. Noen stiller spørsmål om hvor mange som er i lokalet. 300 kanskje?

Julie Alapnes og Kine Kjær var to av dem som gikk i toget.

– Vi er her fordi det er en viktig dag og vi vil vise vårt engasjement. Vi har også laget egne paroler! Min er en livmor inni en penis.

Klar tale fra den tidligere sametingspresidenten

Det føles som om lufta står stille når Aili Keskitalo begynner sin tale for dagen. Hun taler om vold i nære relasjoner og om krigen i Ukraina.

Hun har lagt sjalet over skuldrene og forteller historien om en solidaritetsaksjon som foregår blant cree-kvinner i Nord-Amerika gjennom den såkalte «kokum-sjalet.

«Kokum» betyr «bestemor» på cree. Aili forteller at hun nå kaller det «áhkku-sjalet».

«Kokum-sjalet» ble brakt over til Kanada av Ukrainske og andre slaviske kvinner på 1890-tallet, da de første nybyggerne kom til landet.

Nå viser urfolk i Kanada deres solidaritet til Ukraina ved å poste bilder og videoer på sosiale medier, hvor de har på seg «kokum-sjal».

Keskitalo bruker talen til å sende en tanke til samene på Kolahalvøya, som også preges av krigen i Ukraina.

– I dag tenker jeg på mine samiske søstre og brødre på Kolahalvøya. På hvordan deres situasjon blir forverret av internasjonale sanksjoner og enda sterkere politisk kontroll.

Hele verden tar plass i lokalet

Etter Aili stiger Sofia Akbar opp på scenen.

Hun taler om hvordan hun bruker stemmen sin for kvinnene i landet som nå er overtatt av Taliban. Drømmen er å bli dommer.

– Det finnes nesten ingen dommere med samme bakgrunn som meg. Jeg kan bruke stemmen min for å gjøre verden oppmerksom på problemene som ellers hadde vært skjult.

Ved neste bord sitter en gruppe damer i sine beste år. Mange kvinnesaker fra deres ungdom er aktuelle i dag.

- Vi har ventet på forandring siden 70-tallet. Fremdeles tjener kvinner 87 kr for hver 100-lapp menn tjener. Det er en urettferdig utvikling, sier Randi Sælebakke.

Elen Ravna, Erle Bårdsdatter Sæther og Ane Margrethe Ugelvik er også på plass.

– Kvinnekampen er viktig, spesielt den samiske kvinnekampen. En av to samiske kvinner har opplevd vold. En av fem samiske kvinner har opplevd seksuell vold, sier Ane Margrethe.

Storfornøyde arrangører

Carina Sibe og Ann-Cecilie Mathisen, som er del av 8. Mars-komiteen, er storfornøyde med arrangementet.

- Det føles helt fantastisk at det er så mange som har kommet. Dette har vi lengtet etter og ventet på siden 2019 før pandemien, sier Carina Sibe.

I fjor var det kun 50 personer som fikk delta på en digital markering på Verdensteateret på grunn av pandemien. I år var dette tallet tidoblet.

Over 500 mennesker møtte opp i Tromsø for å markere kvinnedagen til tross for situasjonen i utlandet.

Det gir et lite håp om at det finnes en lysere framtid, bare rundt hjørnet av Storgata.