Mari Boine håper å ta sitt siste åndedrag på scenen

Loga ášši sámegillii.

– Jeg ble spurt om når jeg skal pensjonere meg, og da svarte jeg at det skal jeg aldri, sier Mari Boine.

Hun ble nylig ferdig med TV-opptakene til «Hver gang vi møtes» og er noen dager nordpå for å slappe av.

Men det tar ikke lang tid før hun er uthvilt.

Årene etter sin forrige samiske utgivelse «Idjagieđas» har hun prioritert samvær med sine barnebarn samt skriving og turnering. Det har resultert i ny musikk.

De to profilerte musikerne Mari Boine og Bugge Wesseltoft har gått sammen igjen og laget hennes tolvte album «Amame».

Flere har beskrevet albumet som så intimt at det til tider kan føles som man sitter i stuen hennes.

– Jeg tror verden trenger det, spesielt den samiske verdenen hvor vi ofte kan være ganske harde mot hverandre. Vi har måttet være tøffe for å overleve, sier hun.

Kampånd

Boine vokste opp i et hjem der joiking ble omtalt som djevelens verk, men ute i den store verden hylles hun for sin samiske musikk.

Det har lenge vært viktig for henne å kjempe i en verden der urfolksrettigheter og områder stadig er under press.

Derfor ville hun vise sin støtte til de unge aksjonistene i Oslo som i februar aksjonerte i forbindelse med Fosen-saken.

– Jeg vet at mine sanger også er medisin. Derfor ville jeg være der og vise min støtte, forteller hun.

Hun fikk sitt store gjennombrudd med kampsangen «Gula Gula» for over 30 år siden. Fremdeles er joiken som hun spilte inn på 90-tallet, «Máze», som ble laget i forbindelse med Alta-saken et symbol på miljøbevegelsen og samisk rettighetskamp.

Bort fra sinnet

Nå formidler hun igjen sin bekymring og kjærlighet for naturen, men tilnærmingen er annerledes.

– Jeg har allerede laget de sangene hvor jeg uttrykker sinne og de er fortsatt aktuelle. I det neste albumet mitt kommer sinnet mer frem igjen, men akkurat nå tror jeg verden trenger sanger som de kan finne trøst i.

Denne gangen bruker hun sin meditative joik og myke nordsamiske strofer akkompagnert av Bugge Wesseltoft på piano.

– Jeg tror naturfolk i hele verden føler en sorg og lider når vi ser at penger og makt ødelegger, og at disse ødeleggelsene virker ustanselige.

Amame kan oversettes til «så ikke vi to» fra nordsamisk og vitner om en samisk tankegang, men betyr også «elsk meg» på spansk.

– Jeg prøver å lage sanger som gir oss krefter, så ikke vi gir opp. Det er det verden trenger, så ikke alt går skeis, så ikke naturen ødelegges, mener hun.

Større enn folk tror

Musikkjournalist Arne Berg mener at Mari Boine er en av Norges fremste musikalske ambassadører i verden.

Han har fulgt henne siden begynnelsen av hennes karriere og berømmer henne for å prøve noe nytt.

– Det er så fint å se en voksen artist, hun er jo i 60-årene, som tør å gjøre noe helt annet og som gjøre det så overbevisende og til de grader med integriteten i behold, sier Berg.

Til tross for at hun synger på et språk få forstår, har hun oppnådd stor suksess.

– Stemmen hennes når helt inn i sjelen til folk, selv om du ikke skjønner språket, sier Berg.

At Mari og Bugge skal spille åpningskonsertene på blant annet Oslo World og Bergen Internasjonale Musikkfestival overrasker derfor ikke musikkjournalisten.

– Hun spiller jo over hele verden og er et navn som alle vil ha og som sikkert ikke er billig å få tak i, fordi hun har jo stort navn men samtidig så er jeg ganske sikker på at alle de konsertene kommer til å bli utsolgt.

Kommet hjem

Siden hun som 24-åring begynte med musikken har hun stått på scener over hele verden og fått priser og utmerkelser som bl.a. Spellemannspriser, Samerådets ærespris i 1992, Nordisk råds musikkpris i 2003.

Likevel er det ikke før det siste tiåret at hun har klart å høre på egen musikk, forteller hun.

– I mange år likte jeg ikke å høre min egen stemme. Albumene mine var for andre til å høre på, ikke for meg. Jeg kjenner på en trygghet som jeg ikke hadde før.

Med to kommende album er hun håpefull og energisk.

Om fremtidsplanene er Mari krystallklar. Hun har i hvert fall ingen planer om å gi seg.

– Jeg skal synge så lenge at jeg forhåpentligvis får ta mitt siste åndedrag på scenen. Det tror jeg hadde vært den vakreste bortgangen for en sanger, sier hun med et smil.