SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
På østsiden av Likka demning er fjellet Ánanassevárri. Før i tiden kunne folk fortelle at der var det en sølvskatt. Den ville folk selvfølgelig finne så de kunne bli rike. Men det var ikke bare å ta den, selv om man skulle finne den.
En midtsommeraften dro en mann, Rámso-áddjá, for å lete etter det såkalte Ánanasse-sølvet.
Han hadde gått lenge, og han ble trøtt og stoppet for å fŧre bål og koke kaffe. Når han hadde drukket kaffen så la han seg for å hvile litt. Da hører han en lys pen jentestemme like i nærheten. Han satte seg opp og da så han en ung jente med rød kofte på. Jenta satt og husket på en grein og ser på han med lyse øyne. Ung og vakker var hun.
Så forteller jenta at hun vet hvor Ánanasse-sølvet er gjemt. Og at hun kan fortelle det til Rámso også. «Men,» sier jenta, «hvis du skal få tak i Ánanasse-rikdommene så kan du ikke bli redd, ikke litt engang».
Nå må Ramso vise jenta at han ikke er en som blir redd, og han lover jenta det. «Hvis jeg kommer i prøvelser, så skal jeg klare meg gjennom dem», sier Ramso.
Da gir jenta råd til Ramso, hvordan han skal oppføre seg. «Du må», sier jenta, «lage fire bål, og du skal selv sette deg mellom dem. Der er du trygg, ikke andre steder»
Da starter Ramso, han går til toppen av Ananassefjellet og lager fire bål. Og han setter seg mellom dem. Han sitter der en stund, lytter og venter. Han hører ingen ting. Det er allerede sent på kvelden og akkurat når Ramso holder på å falle i søvn, så begynner det.
Det blir plutselig et fryktelig spetakkel. Som om alle onde underjordiske har kommet løs og omringet ham. De underjordiskes eldste kjerring kommer løpende mot han.
Det var skremmende å se henne og hun var fryktelig forbannet. Men hun løp forbi Ramso, rørte bare såvidt borti han, og forsvant. Og det kom en gammel forbannet gubbe, og han gjorde det samme. Og Ramso hadde klart seg hitill. Når de to hadde forsvunnet så roet skogen seg og Ramso pustet lettet ut.
Da hørtes en fryktelig slamring. Ramso så alle mulige slags dyr komme mot seg. Først kom det småkryp og mus. De rant som en bølge mot han, men de gjorde ikke skade, de dro bare forbi, på begge sider av bålene fór de.
Da kom det større dyr. Rever, ulver, gauper og alle dyr som måtte finnes i Sápmi kom de i flokker. Noen av dem var fæle å se til, men alle dyrene unngikk bålene og for forbi.
Mellom bålene satt Ramso fredelig, som om ingenting hadde hendt.
Men dyrene var veldig store, hodene var høyt oppe, oppe i trekronene. De trampet, hylte og brølte så hele skogen ga gjenlyd. Som om det skulle være tordenvær.
Men Ramso satt uredd mellom bålene.
Da de store dyrene forsvant så kom det slanger og snoker, så mange at de ikke kunne telles.
De krøyp og rørte seg rundt bålene, men ingen rørte ved han. De dro bare forbi.
Uten frykt satt Ramso ved bålene.
Da så han en utrolig stor slange. Den var like tykk som den største furulegg, og hadde enda pels. Med åpen munn kom den mot Ramso. Med vesende lyd pustet den og det virket som den tenkte å sluke Ramso hel.
Da tålte ikke Ramso å se mer. Han reiste seg og løp så fort han klarte vekk derifra.
Og etter det så mistet han en stund forstanden, men etter hvert så ble han frisk igjen.
Da fortalte han alle at de ikke skal prøve å lete etter Ananasses sølv.
Han sa: «Det finnes ingen som er så sterk og fryktløs at de får med sølvet derfra.»