SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
En gang dro en gammel mann på sjøen for å fiske. Da han hadde fisket båten full, så mente han å dra på land. Men han tenkte seg om: «Hei, hvorfor fisker jeg ikke enda kokfisk til meg selv, så jeg får ete når jeg kommer på land?» Han slapp ned juksasnøret til bunnen, og kjente at det beit noe på, en stor fisk, virket det som. Han drog opp og så: «Vuoi, gáfat! Du verden! Et nakent barn fast på kroken!» Han skyndte seg å slippe den i sjøen igjen, men da begynte barnet å snakke: «Ikke slipp meg i sjøen igjen! Du kommer ikke til å angre på at du dro meg opp fra bunnen, for duondaene hadde trykket meg ned dit, og så nå endelig kom jeg meg tilbake mennesker igjen.
Etter at han hadde satt gutten i bakskottet så rodde gubben mot land. Han rodde en liten stund, så kastet han et blikk mot gutten, og han hadde vokst mye og masse siden sist han hadde sett på han. Og da de kom på land så var allerede gutten større en en vanlig mann!
Stihka-Biera het han – som han selv forklarte navnet sitt for gubben. De to enige om at de skulle koke fisk, og gubben sa til Stihka-Biera: «Kan ikke du som er ung gå opp med fisken og koke ferskfisk til oss to?» Stihka-Biera gjorde det, han tok hele karet til gubben, med hele dagens fangst, og bærte det til huset og kokte alt sammen i storgryta. Så ropte han til gubben: «Kom du også å spis ferskfisk!» Da gubben kom, og så denne ugjerningen, så ble han forfær og tenkte: «Vuoi, at jeg skulle dræge opp den der!»
De begynte å spise og gubben stakkar rakk ikke å smake mer en to stykker, før Stihka-Biera hadde slukt all den fisken han hadde kokt! Gubben begynte forsiktig å si til Stihka-Biera: «Ellers hadde du vært en god kamerat, men jeg har ikke råd å stagge sulten din. Her var visst ikke fisk nok for deg til å bli mett av». Stihka-Biera sa til gubben: «Vi drar jo bare ut i kveld og fisker såpass med fisk igjen, men båten din er jo rent for liten! Hadde du hatt plank, så hadde jeg lagd meg en båt. Eller hvis du vet om noen her i nærheten med en stor fembøring så låner vi den, så det er verdt å ro på sjøen.» Stihka-Biera hengte et par og tyve kroker over pilken. Gubben spurte:«Hvor ska vi få tak i agn?» Stihka-Biera svarte: «Det er jo så masse fisk i sjøen at noen krøkes vel i pilken, da hadde vi fått oss agn.»
Så dro de ut på sjøen. Da de kom til mea, da begynte Stihka-Biera å fiske med agnløse krok. Han ba bare gubben å se på hvordan unge folk brukte å fiske. Han begynte å dra fisk ombord, ti og flere samtidig, og mens han slipper sniken ned så synes gubben det bare blir mer og mer fisk i båten. Det tok ikke lang tid før båten begynte å bli full og da de rodde mot land så ble det bare enda mer last i båten.
Stihka-Biera sa da de kom på land: «Denne båten var nu ganske knapp, jeg rakk ikke å bli svett en gang! Krokene mine skinner så klart at når fisken ser dem, så flyr de på dem fra lang avstand!» De gjentok dette et par ganger og snart hadde gubben så mye fisk at det svarte for et helt års arbeid.
Etterhvert fikk Stihka-Biera seg en båt, han hadde med gubbens hjelp fått tak i plank og med dem joiket han seg en båt. Mens han hadde spasert bortover fjæra så hadde han funnet en dregg som bare hadde en tann – av den joiket han seg et stort, skarpt sverd.
Han dro og rodde med båten langs land og han kom til en plass der det var mye god tørrfuru, og han så en mann rive greiner av tørrfurene med bare nevene. Han ropte der fra båten: «Hei, hei hvor sterk den mannen var!» «Stihka-Biera er sterkere en meg!» ,svarte mannen. «Kom i båten min!», ropte Stihka-Biera og slik ble de to.
De rodde videre og de så en mann som rev berg med bare nevene. «Hei, hei hvor sterk den mannen var!» «Stihka-Biera er enda sterkere en meg!», svarte mannen. «Kommer ikke du hit i båten, som kamerat til meg?» svarte Stihka-Biera. Og da ble de tre.
De rodde enda videre. Da så de en mann som strøk stål med nevene som om det var myk deig. «Hei, hei hvor sterk den mannen var, stålet er som deig mellom nevene dine!» «Stihka-Biera er enda sterkere en meg!», svarte mannen. «Kommer ikke du også i båten min?» spurte Stihka-Biera. Og slik ble de fire.
De rodde videre langs land, da kom de til en fjord. Det rant en stor elv ned i fjorden. De reiste oppover elva – fire svake stakkarer. «Det er ikke sikkert vi kommer oss opp elva i det hele tatt! Har dere noen form for våpen? Hvis for eksempel Gud hadde vist oss vei oppover her, så hadde vi kommet oss videre» sa Stihka-Biera. Da de hadde reist en liten stund så gikk båten på grunn. «Treffer dere ikke å ferdes oppover elva?», utbrøt Stihka-Biera. «Skyv båten løs så vi kan dra videre!» Mennene skøv det de klarte, men båten rikket seg ikke. «Kanskje en stein er kjørt fast i kjølen? Siden den ikke rikker på seg.» sa en av mennene. «Kikk over båtkanten hva det er vi sitter sånn fast i!» sa Stihka-Biera.
De så etter. Og hva så de: en stor gjedde hadde lagt seg for å sove i sola på en grunne, og de hadde rodd fast båten oppå nakken dens. «Den er kanskje sendt oss som mat?», sa Stihka-Biera. «Klarer noen av dere å drepe den?» De prøvde alle sammen, men den eneste som klarte det var Stihka-Biera. Han drepte den og dro den på land. «Skal vi koke oss kveldsmat?», spurte Stihka-Biera. Hvem skal sløye den, lurte de alle på. «Han som fikk den har de peneste hendene!», sa en av dem. Stihka-Biera skjærte gjedda å heiv i gryta, som han hadde joiket av en tann fra en av drengene. Alle spiste og ble mette.
Da de begynte å gå i båten igjen så la Stihka-Biera merke til gjeddehodet der på stranda. Han tok tak i kjevene på den og begynte å prate:« Mon tro hva det hadde blitt av denne, om den hadde den vært i et dyktig menneskes hender – en med fantasi og kunnskap? Det virker nesten som om det er et emne inni den, men det er ikke tatt ut enda.» «Det blir jo ingenting av fiskebein!» sa de andre. «Ikke så fort, jeg ser litt nøyere etter om ikke det kanskje kan bli noe av den», sa Stihka-Biera. Han snudde og vendte på den, så utbrøt han: «Åhå barn! Det her er et nydelig instrument, men dere ser ikke det!» sa han.
Han begynte å joike og når han hadde joiket litt så pluppet det ut en ny, vakker fiolin fra gjeddekjeften. «Se der! Var det ikke et emne i hauet?», sa Stihka-Biera. Da de begynte å se på hauet så hadde kjevene forsvunnet. «Prøv, mine venner, om dere kan spille på den?», sa Stihka-Biera. En etter en prøvde de, men de fikk bare grove og stygge lyder ut av den, som en sint kåt okse, men til slutt kom det ikke en eneste lyd lenger.
Stihka-Biera satte seg på en stein der han begynte å se på fingrene sine og tøye og bøye på dem, så de ble smidige og myke. Da han kjente at de var blitt så smidige som de skulle, så utbasunerte han: «Kom enhver for å høre! Den som ikke før har hørt instrumentets vakre musikk! Salmenes milde toner og sangens vakre klang!» Han tok fiolinen i hendene, la den skrått ned mot kneet, brettet kinnet over den og rettet øret mot strengene, så øret kunne ta i akt tonene som kom.
Han trengte ikke spille lenge før naturens rovdyr begynte å samle seg. Alle slags rovdyr kom. Reven måtte levne sine stier, ulven hadde ikke tid å jage bytte lenger, bjørnen levnet multemyra – men også rovfugler kom, som en tett snøbyge! Det hørtes helt til fiskenes boplasser. Fisken dro fra leiet sitt, den skøv villig fra med halen sin, så den skulle komme seg til stedet der den hørte den vakre lyden.
Stihka-Biera spillte og han sparte ikke på tonene. Gjeddekjeven spillte, gjeddetennene ristet, fiskehalen sprellet, ryggvirvlene vibrerte. Ingen hadde noen gang sett et menneske som spillte vakrere, sang klarere eller broderte bedre med ordene en Stihka-Biera. Det gikk ikke lang tid før tårene begynte å renne på Stihka-Biera, da han gjennom sangen fortalte om den fortvilte tiden under vann, før gubben hadde dratt han opp.
Han sluttet fort å spille og sverget med ordene:« Nu skal jeg dra å betale lønna! Gi tilbake lånet! Jeg skal la han som sendte meg i fortvilelsen og satte meg blant fiskene få den samme godheten som han ga meg!» Han levnet spillesteinen og levnet alle dyrene som hadde kommet for å høre på den vakre musikken.
Stihka-Biera så opp mot himmelen, han så seg rundt på fjellene, og han lurte: «Er det ikke vind fra en eneste retning?» Han begynte å joike seilingsvind til seg. Han trengte ikke joike lenge før det begynte å blåse en vind fra en høvelig retning, som kunne føre han dit han en ville, uten at han trengte å ro. Da det blåste så mye som han ønsket, så dro han seilende i vei og han ble borte.
Og siden har ingen sett noe til han.