Granlund skyter Dalhöfer

Det ryker fra Colt-pistolen Granlund har i hånden. Han har akkurat tømt magasinet. Den tungt bevæpna tyskeren rakk aldri gjøre motstand.

Satset livet for Norge

23 år gamle Sverre Granlund skydde ingen midler for å stoppe Hitlers krigsplaner. Men heltene i den ukjente sabotasjeaksjonen måtte betale en høy pris.

Sverre Granlund ser ned på den tyske vakten. Gerhard Dalhöfer. Han ligger der i en pøl av blod.

Det ryker fra Colt-pistolen Granlund har i hånden. Han har akkurat tømt magasinet. Den tungt bevæpna tyskeren rakk aldri gjøre motstand.

23 år gamle Granlund er forbannet. Noen minutter tidligere hadde han truende og med tydelig røst spurt den norske vakten:

– Er det tyskere her?

– Nei, lød svaret.

Men nå ligger en tysk soldat død på det glatte gulvet inne på kraftstasjonen innerst i Glomfjord i Nordland. En tysk familiefar. Året er 1942. Korporal Granlund har blitt lurt, og det attpåtil av en nordmann.

Det Granlund ikke vet er at dette bare er starten på det som skal ende med et blodbad.

Sverre Granlund

Sverre Granlund

Sabotørene forlater ubåten

Seks dager tidligere. Det er sjeldent klarvær på nordnorske kysten, og blikkstille hav. Det er september, men i Bjærangfjorden har sommeren ennå ikke sluppet taket. Lukten av furutrær henger i luften. Midt ute i fjorden er det en båt med en fisker. Han stirrer på noe. Hva er det?

Periskopet forsvinner under havoverflaten, men flere timer senere bryter den svarte stangen igjen vannskorpa. Snart er ubåten «Junon» hevet.

Granlund og Erling Djupdræt – en annen norsk soldat i det friville britiske Linge-kompaniet, en kanadisk og ni engelske kommandosoldater er på et dristig oppdrag.

Målet er kraftstasjonen innerst i Glomfjorden, nabofjorden på andre siden av fjellet. Vannkraftressursene der gir energi til tyskernes produksjonen av krigsfly. Aksjonen har fått navnet Operasjon Muskedunder.

Året er 1942 og Hitler har nå stor framgang mot verdensherredømme. Norge er invadert og under tysk kontroll. Hitler er rasende på alle som ødelegger for hans planer. Der Fürer utformer en hemmelig ordre om at også uniformerte sabotører skal henrettes. Dette er i så fall en krigsforbrytelse.

The Victor om Muskedunder

Det finnes ingen Hollywood-film om operasjon Muskedunder, slik som med Tungtvannsaksjonen, men i 1962 ble denne britiske tegneserien laget. Her tok serieskaperen seg imidlertid en del kunstneriske friheter, og gjorde slutten på historien om til en lykkelig slutt.

Det er denne formidable motstanderen som Granlund og de andre sabotørene, går til kamp mot. Men historien du nå leser er det ingen Hollywood-stjerner som har laget spillefilm om. Selv om motet, styrken og utholdenheten er den samme som i den verdensberømte tungtvannsaksjonen i Telemark.

En viktig avgjørelse

Tolv soldater står på dekket av ubåten «Junon» og blåser opp en gummibåt. Mannskapet på ubåten sier farvel til soldatene, til flere av dem for siste gang. «Junon» forsvinner igjen under vannskorpa.

Starten

De tolv sabotørene padler mot land. En sykkelbjelle og et bjeff fra en hund er det eneste som bryter stillheten.

Det er midnatt innerst i Bjærangfjorden. De tolv sabotørene sleper gummibåten i land, de få lokalbeboerne må ikke oppdage dem. Kvalmen fra den hasardiøse ubåt-ferden sitter ennå i. Gummibåten, flytevester og årene må gjemmes godt. Blir utstyret oppdaget kan det avsløre sabotasjeplanene.

Bak dem, i mørket, skimtes den stupbratte fjellrekka som de tolv kommandosoldatene må bestige for å komme seg til Glomfjord og målet for aksjonen.

Sabotørene skulle egentlig ikke i land her, men den egenrådige norske korporalen Sverre Granlund har overbevist befalet.

Opprinnelig var planen å bli satt av helt på den andre siden, nord for Glomfjord, og ta seg til kraftstasjonen derfra, i et lettere terreng, men da hadde gruppen gått rett forbi det tyske forsvarsanlegget på Neverdalsneset ved innseilinga til Glomfjord. Granlund hadde vært i dette området noen måneder tidligere og spionert.

Heldigvis var kanadiske kaptein Graeme Black enig i Granlunds dristige plan: Å gå inn i Bjærangfjorden, klatre over bratte fjell og Svartisen. Tyskerne vil aldri tenke på at noen vil angripe kraftstasjonen i Glomfjord fra denne siden.

Hvem hadde trodd at Sverre Granlund, jernbanearbeideren fra Sauherad i Telemark, skulle foreta en slik genistrek? Å hindre sabotørene i å vandre rett inn i den tyske maskingeværilden på Neverdalsneset?

«Virker ikke til å ha mye selvkontroll».

«En heller svak og grunn karakter».

Dette er ikke beskrivelser av en målløs, skoletaper på en engelsk kostskole, men av det som skulle ende opp med å bli en norsk krigshelt. Engelskmennene hadde under krigen en mappe på Granlund, og levnet 23-åringen lite ære. Samtidig hadde Granlund uvurderlig lokalkjennskap til terrenget rundt Glomfjord. Han hadde til og med vært inne på kraftstasjonen og spionert under dekke som «jobbsøker».

Festet til mappa er et bilde av Granlund i uniform. Militærlua på snei. Han ser bekymret ut, nesten redd. Samtidig så normal og vanlig.

Men denne jernbanearbeideren var eksepsjonell. Han skulle, tilsynelatende uten frykt, konfrontere fienden, og bli avgjørende når gruppa på tolv nå starter på oppdraget med å sprenge kraftstasjonen i Glomfjord.

Første del av Operasjon Muskedunder

Over fjellet

Granlund er fysisk sterk og utholdende, og leder an når gruppa på tolv nå tar til å bestige de stupbratte fjellene opp mot Svartisen. På ryggen bærer hver og en av dem 35 kilo med sprengstoff og utstyr.

Granlund er blant få i følget som har erfaring med å gå i terreng som dette.

«Det var veldig tøft», skriver en av de engelske overlevende i sin rapport.

Men de stupbratte fjellene virker ikke til å påvirke Granlund. 23-åringen hjelper ofte de andre sabotørene når de sliter. Granlund er også den som går i forveien og rekognoserer, finner ruta gjennom is, stein og stup.

Dette er Granlunds gode egenskaper, men engelskmennene var ikke helt på bærtur da de beskrev mannen i mindre flatterende ordelag. 23-åringen gjør nemlig en alvorlig tabbe i fjellheimen. Han presterer å miste pistolen. Langt på vei utilgivelig som soldat, desto verre når soldaten er på vei til å sprenge en tyskkontrollert kraftstasjon i lufta.

Men kaptein Joe Houghton rekker ham sin pistol. Selv sverger Houghton til sitt Stengun maskingevær med lyddemper. Den engelske kommandosoldaten og Granlund har et spesielt bånd. Houghton prater nemlig norsk, som den eneste av de utenlandske soldatene. Granlund kan ikke engelsk, og prater derfor lite under aksjonen.

Granlund rekognoserer videre innover fjellet for å finne en rute mot kraftstasjonen. Han kommer tilbake og får med seg gruppa. Etter å ha forsert Svartisen får følget øye på målet der nederst i dalen: Et grått bygg med det eventyraktige, middelalderske tårnet i midten.

Sabotørene slår leir ved fjelltoppen som gir skjul mot kraftstasjonen. De overvåker aktiviteten nedenfor i dagevis. De venter på det rette øyeblikket. Nede på kraftverket er det mye aktivitet. Sabotørene kan se flere blinkende lys fra lommelykter. De blir bekymret.

Er fienden på sporet av dem? Har tyskerne funnet gummibåten?

Det har nå gått seks dager siden sabotørene padlet bort fra ubåten i Bjærangfjorden. Det klare september-været er borte. Sabotørene ligger rolig hele dagen, men det kraftige regnværet gjør dem våte og kalde. Dette går ikke. De kan ikke overnatte én natt til: Angrepet må starte i natt.

Rykker mot kraftstasjonen

Vi vet lite om hva som gikk gjennom hodene på Granlund og de elleve andre sabotørene da de gikk ned fjellet mot kraftstasjonen. Var de redde? Var de klare for å gjøre det ultimate offer, sitt eget liv? Tenkte de på familien? Flere av dem ville aldri komme hjem igjen.

Rapportene til dem som overlevde er skrevet med et nøkternt språk, rett på sak.

«Snart var de nede ved kraftstasjonen. De ble ikke oppdaget. Gruppen splittet seg».

Tre av sabotørene går mot rørgaten – som er tre rør som leder vannet fra Svartisen ned til generatorene i kraftstasjonen. Rørene slynger seg oppover den bratte fjellskråningen.

Granlund og resten tar selve kraftstasjonen i bunn av dalen. To menn stiller seg i vaktposisjon på utsiden. De ser ingen tyske soldater. De syv andre prøver å finne en vei inn i den solide murbygningen. Kraftstasjonen er under utbygging. Bak et stillas og en presenning finner de en stor ulåst dør som leder rett inn i maskinhallen. Granlund og kanadiske kaptein Black og engelske kaptein Trigg går først inn i den fullt opplyste hallen.

Heller ikke inne i generatorhallen er det noen vakter. En nesten øredøvende summing kan høres fra de tre generatorene. Dette er selve kjernen i kraftstasjonen, og et viktig mål for aksjonen. Men hvor er alle sammen? Hvor er fienden?

Der! I andre etasje.

Vakten har ennå ikke sett dem. Granlund og kaptein Houghton løper over gulvet i det sterkt opplyste rommet. Opp en trapp, inn en dør.

Inne på kraftstasjonen

Sabotørene møter en norsk vakt.

– Er det tyskere her?

Granlund er bestemt i stemmen.

– Nei

Granlund fører vakten ned. De vil ikke at det skal være sivile på kraftstasjonen når den skal sprenges.

Ved utgangen sitter en tysk soldat. Den norske vakten har med andre ord løyet.

Den tyske soldaten er ikke beredt, og blir fullstendig tatt på senga av Granlund, som er raskt oppe med pistolen sin.

Pang, pang, pang!

Hele magasinet tømmes i tyskeren.

Raskeste og beste død en soldat kan ha.

Brevet som ble sendt fra nazistene til den tyske soldaten Gerhard Dalhöfers enke

Familien i tårnet

Granlund har akkurat drept en mann og er forbannet. Han føler seg lurt, og snur seg mot den norske vakten:

– Hvorfor sa du ikke at det var tyskere her?

– Vet du hvilken fare du utsetter deg selv for ved å narre oss på denne måten?

Den norske vakten er taus.

Granlund spør igjen:

– Er det flere tyskere på stasjonen?!

– Ja, det er én til, men han har antageligvis rømt inn i tunnelen og videre til Glomfjord, svarer vakten.

Den norske vakten er mer samarbeidsvillig nå, og avslører nok en «hemmelighet» til Granlund og de engelske kapteinene: En norsk familie – en mann og kone – bor i tårnet på kraftstasjonen.

Granlund blir igjen irritert, og lar vakten få høre hvor feig han har vært.

Men Granlund har dårlig tid. 23-åringen haster opp trappene og river opp en dør.

– Sett opp farten! kommanderer Granlund til familien, som raskt forstår hva som er i ferd med å skje.

Samtidig er det full aktivitet i generatorhallen. Kaptein Houghton og en gruppe sabotører plasserer sprengladningene på de tre massive generatorene, som dag og natt produserer strøm til smelteovnene i Glomfjord.

Ti minutter. Klokka tikker.

«Fryktelig eksplosjon»

Granlund, menig Fred Trigg og kaptein Black har nå fått kontroll på de sivile arbeiderne i stasjonen. De og jager dem inn i den 1500 meter lange tunnelen som leder til bygda Glomfjord. I 1942 er det nemlig ingen vei mellom Glomfjord og kraftstasjonen. Folk må kjøre båt eller gå til fots gjennom kabeltunnelen.

Etter at de sivile har kommet seg gjennom tunnelen, kaster sabotørene inn røykgranater for å hindre at tyske soldater kommer den andre veien, fra Glomfjord, og angriper gjennom den samme tunnelen.

Fortsatt er det ingen i Glomfjord som har oppdaget sabotasjeaksjonen. Heller ikke Johannes Ellingsen, som er på vei til båten «Storegut» hvor han jobber som maskinist. Nå skal han endelig legge seg der for natten. Men så ser Johannes et lysglimt innerst i fjorden.

«Fryktelig eksplosjon», tenker Granlund, i det han og de andre sabotørene går opp trappene langs rørgata.

Sprengladningene har gått av og flammene brer om seg inni generatorhallen. Kraftstasjonen «rister og skjelver», ifølge en rapport. 23-åringen fra Telemark er fornøyd. Men det han og sabotørene ikke vet, er at maskinene bare har fått mindre skader. Eksplosjonen har gått mest utover vinduene i bygningen.

Og snart skal Granlund gjøre en ny alvorlig feil.

Vannet slippes løs

Samtidig oppe i rørgata, høyt over flammehavet i kraftstasjonen, står sersjant Richard O`Brien og de to andre sabotørene. Sprengladningene er allerede rigget og festet til rørene. De fyrer opp tennstavene (en slags lunte, journ.anm.) samtidig.

Ny nedtelling.

Denne eksplosjonen er kolossal og lager et kraftig ekko i de bratte fjellene.

Enorme krefter er sluppet løs.

Vannet tar med seg store steiner og grus nedover fjellsiden. En buldrende masse nærmer seg kraftstasjonen. Det lille kraftverket blir først oversvømt. Snart klarer ikke veggene i hovedstasjonen å stå imot trykket lenger. Generatorhallen fylles med vann og slam. Ødeleggelsene er voldsomme. Over 12.000 kubikkmeter med stein og grus blir liggende foran og inni stasjonen.

Tilførselen av aluminium til Hitlers fly er stoppet. Aksjonen er en suksess, men sabotørene er i livsfare.

Alarmen går i Glomfjord. Jakten er i gang.

Sikker på å dø

De tyske soldatene i Glomfjord stormer mot tunnelen som fører til kraftstasjonen, men må snu, sabotørenes røykgranater gjør det umulig å gå gjennom. Tyskerne haster derfor til kaia og beordrer Johannes Ellingsen til å starte opp maskineriet i «Storegut».

Båten er snart fullastet med væpna tyske soldater. De er oppskaket. Tyskerne krever å bli fraktet til kraftstasjonen. Også Johannes er skremt av alle eksplosjonene, og er sikker på at han snart vil få en håndgranat i båten og dø.

Men kort tid etter puster Johannes lettet ut. Han får dra med båten tilbake til Glomfjord.

Verre er det for sabotørene. De må flykte, men er i en dal omringet av bratte fjell. Tyskerne er i hælene på dem, og stadig flere blir med på jakten. Sabotørene går mot noen trapper langs en taubane innerst i dalen. Det er veien ut, og over fjellet til sikkerhet, til Sverige. Arbeidere bruker taubanen til å frakte sement og andre byggematerialer.

Men hvor er den fordømte brua?

Granlund er gruppas guide og må finne hengebrua som går over elva til taubanen. Det haster. Tolv liv står på spill.

Brakka

I ei brakke nedenfor taubanen bor arbeiderne som jobber med en ny stor demning i området. Utrolig nok ligger de og sover. Elva lager så mye støy at de ikke har hørt eksplosjonen.

En av arbeiderne heter Ole Ellingsen.

Hvem der?

Et svartmalt ansikt kommer til syne. Og en pistol. Sverre Granlund kikker på Ellingsen som har satt seg opp i senga.

– Hvor er broen? spør Granlund.

Han får ikke noe skikkelig svar. Nok en nordmann som ikke samarbeider. Granlund spør igjen, og blir mer truende, men nei. Han får like «kjølig» mottakelse denne gangen.

Dette er Granlund sin versjon av møtet.

Ole Ellingsen selv mener det var noe helt annet som skjedde i brakka. Ellingsen har i ettertid forklart at han tegnet et kart til Granlund. En enkel strektegning med hengebrua tydelig plassert nedenfor taubanen. Kartet lagde merker på blokka. Dette fant tyskerne. Straffen var brutal. Tre harde år i fangeleirer i Norge og Tyskland, alt på grunn av kartet med hengebroen.

Men kart eller ikke: Granlund finner ingen bro. Flukten blir forsinket. Dette skal få fatale konsekvenser for gruppa. De begynner å få trøbbel nå. Tiden går.

Granlund har, ifølge hans egen versjon, gitt opp å finne hengebroen og foreslår overfor Houghton at de skal finne en annen vei over fjellet.

Men Houghton vil finne broen. Han tar derfor med seg den andre nordmannen, Erling Djupdræt, bort til brakka for å ta en ny prat med Ola Ellingsen.

Men i mellomtiden har det kommet tyskere. En av dem sitter ved siden av senga til Ellingsen. Han har tatt ut ammunisjonen, men fortsatt er geværet et dødelig våpen: En sylskarp bajonett er festet ved geværmunningen.

Erling Djupdræt kommer inn.

Klikk!

Den tyske soldaten prøver å skyte Djupdræt, men magasinet er tomt.

Han kaster geværet med den sylskarpe bajonetten mot Djupdræt.

Bajonetten treffer Erling Djupdræt i magen.

Djupdræt segner om. Det er blod overalt. Han blir liggende alvorlig skadet ved brakka.

– Morfin! roper kaptein Houghton.

Flukten

Det er kaos nå, og flere tyskere er på vei. Fiendens maskingevær høres. Granlund får beskjed av kaptein Black om å ta med seg mennene og finne en vei ut herfra, men i forvirringen er det bare tre engelskmenn som følger etter oppover elvedalen. Hva med resten av gruppa?

Vannføringen er høy i elva mot Storglomvann-demningen, som var under bygging i 1942. Granlund bestemmer seg for å prøve å krysse elva, men sliter i den iskalde og strie strømmen.

Granlund vil ha de tre engelske soldatene til å være med over, men 23-åringen kan ikke engelsk. Kapteinene John Fairclough, Fred Trigg og Richard O'Brien tror Granlund prøver å advare dem mot å følge ham over. Misforståelsen gjør at Granlund og gruppen på tre skilles.

Engelskmennene er utslitte og konstaterer at Granlund er i mye bedre form enn dem.

«Han var smidig som en geit og i full fart da vi sist så ham», står det i en rapport.

Granlund er tydeligvis full av overskudd, for han går en lang omvei for å prøve å finne de andre sabotørene. Granlund tror nemlig at de har flyktet en annen vei.

Men det har de ikke.

I stedet for å bli med på flukten mot Sverige, forskanset de sju soldatene seg bak noen steiner i den bratte fjellsiden. Sabotørene skyter på tyskerne som strømmer til, men de bare fortsetter å komme. Til slutt er sabotørene tomme for ammunisjon. For dem er aksjonen over.

Overgivelsen

De sju kommandosoldatene og en alvorlig skadet Djupdræt blir tatt av tyskerne og fraktes til Glomfjord. En grusom skjebne venter.

Tyske fly

Når Granlund ikke finner noen spor etter dem setter han kursen østover, mot Sverige og sikkerhet. Gruppa med de tre engelskmennene har krysset elva lenger oppe i dalen og er allerede på vei.

Men vil de klare det?

Ikke har de mat, ikke har de sovepose. Skal de overleve det røffe fjellterrenget, er de helt avhengig av hjelp.

Det er dag, og lavt over hodet på Granlund suser tyske fly på jakt etter ham og de tre andre sabotørene. Granlund skal nå flykte 100 km uten mat.

– Noen må dø

Granlund angrer på at han gikk fra de tre engelske med-sabotørene nede ved elva. Granlund bestemmer seg derfor for å snu, for å finne de tre. Ved Storglomvann finner han spor etter engelskmennene. Granlund snur derfor igjen, og går østover. De har tydeligvis gått forbi hverandre.

Engelskmennene ligger nå foran Granlund. De er utslitte og utsulta, og har med seg tabletter med amfetamin som de bruker for å hente ut de siste kreftene. I Beiardalen går mot det første huset de ser. Her får de mat og varme. Men de må komme seg videre. Tyskerne har trappet opp jakten på sabotørene og patruljerer i området.

O`Brien har magesmerter og er totalt utmattet. Han ber derfor de to andre gå i forveien. Det er siste gang Fairclough og Trigg ser O`Brien.

Sersjant O`Brien kommer seg etter hvert til hektene og fortsetter østover alene. Han og de andre engelskmennene har fremdeles flere mil med beinhardt, nordnorsk terreng igjen før Sverige og trygghet.

Noen dager senere har Granlund kommet seg til Saltdalen, cirka tre mil fra svenskegrensen. Her oppsøker han motstandsmannen Knut Furebotten som driver butikk i området.

Furubotten har viktig informasjon. Han forteller at to engelskmenn har klart å komme seg i sikkerhet i Sverige og at en tredje er på vei over fjellet mot Sverige. Furubotten forteller også om de sju som er tatt til fange. Og Djupdræt. 22-åringen døde kort tid i forveien, på Bodø sykehus, av bajonettskaden.

– Skal en nasjon leve, må noen dø, skal Djupdrætt ha sagt på dødsleiet.

Granlund likte godt Djupdræt. Vi vet ingenting om hvordan Granlund reagerte på nyheten, men 23-åringen lot seg i alle fall ikke knekke.

Erling Djupdræt

Erling Magnus Djupdræt 1920–1942: Etter å ha blitt livstruende såret av bajonettstikk ble han fraktet til Bodø sykehus hvor han døde to dager senere.

Foto: Hjemmefrontmuseet

Granlund fortsetter mot grensa. På en gård på Pettermoen får han for siste gang mat og husly på et hemmelig rom på loftet. Tyskerne har vært på gården tidligere.

Tyskland

Mens Granlund og sersjant O`Brien nærmer seg tryggheten, er situasjonen motsatt for de sju pågrepne Glomfjord-sabotørene.

I fengselet på Akershus festning i Oslo ber en av sabotørene fangevokteren om å få låne en bibel. Det får han. Snart kommer det tyske skipet «Donau» og henter ham og resten av sabotørene.

De sju fangene fra Glomfjord ankommer Tyskland og blir først ført videre ned til nazistenes sikreste fengsel. Et slott i Colditz ved Dresden. Etter noen dager der går turen videre til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen litt nord for Berlin.

Hitler har nettopp gitt ordre om at også uniformerte sabotører skal henrettes. Dette er i så fall en krigsforbrytelse. Nazistene gjør derfor sitt ytterste for å skjule det som snart skal skje.

Sverige

På det 1200 meter høye Storfjell har det lagt seg nysnø. Etter en siste hvil går Granlund over grensa til Sverige. Det har nå gått cirka to uker siden sprengladningen gikk av på kraftstasjonen i Glomfjord.

Granlund har nådd målet, men selve grensekryssingen kan ikke ha gått veldig inn på 23-åringen. I rapporten nevner han ikke engang øyeblikket.

For O`Brien var det nok mer dramatisk. Engelskmannen var så utkjørt at han etter flukten ikke husket klart hvor han hadde vært, eller hva han hadde gjort. Men 3. oktober 1942. krysset han trolig grensa som den siste av de overlevende etter aksjonen i Glomfjord.

Operasjon Muskedunder

SS-legen

Mange mil lenger sør i Europa er håpet i ferd med å svinne hen for de sju pågrepne sabotørene.

SS-mannen i hvit legefrakt ber de sju fangene om å gape opp en etter en. «Legen» er mest interessert i gulltenner, og registrerer hvis han finner noe i munnene til sabotørene. Deretter ble fangene beordret inn i et annet rom.

Hva som videre skjedde med de sju er litt usikkert. Men skal vi tro rapporter fra medfanger får en og en av de sju sabotørene beskjed om å stille seg opp med ryggen mot veggen. For å måles.

Men skjult bak veggen står SS-bøddelen klar. Gjennom et hull kan bøddelen peke våpenet direkte mot nakken til den intetanende fangen.

Det er over på sekunder.

Det blir spilt høy musikk. De fangene som fortsatt lever får ikke med seg hva som skjer med dem som blir «målt», og venter derfor stille og rolig på tur.

14 minutter etter er de sju Glomfjord-sabotørene døde. Likene blir fjernet og rommet rengjort for blod. Krigsforbrytelsen må skjules.

Dette var en vanlig henrettelsesmetode i Sachsenhausen, og er det historikerne tror at skjedde med de sju sabotørene som ikke ble med Granlund østover.

Operasjon Muskedunder, kraftstasjonen i Glomfjord
Foto: Nordlandsmuseet

«Mannfolkarbeid»

Men Sverre Granlunds historie endte ikke i Sverige. Bare fire måneder etter er han tilbake i farvannet ved Glomfjord, denne gang i ubåten «Uredd». Han og fem andre Linge-soldater skal sabotere kraftforsyningen til Sulitjelmagruven.

Men ikke langt fra målet treffer ubåten en tysk mine. «Uredd» blir Sverre Granlund og 41 medsoldaters grav.

Heldigvis rakk Granlund å skrive rapport om Operasjon Muskedunder. 23-åringen avslutter rapporten sin slik:

«Det ble en ganske god stemning blant folk i Salten etter at Glomfjord ble sprengt. De beundret den måten det var utført på og syntes det var mannfolkarbeid. Det de likte best var at alle soldatene hadde uniform.»