Hun skulle aldri gått på den festen

Pia blar i det slitte albumet. Det hun hadde med seg fra barnehjemmet i India da hun var 11 måneder gammel.

Den lille jenta, tigerbamsen og albumet kom til Norge i 1991.

Til en familie på tre i Rogaland.

I dag er hun 32 år gammel og det er nesten et under.

For selv om hun ble adoptert føltes det som å være på besøk.

Hun pleide å spørre før hun tok seg et glass vann.

32-åringen beskriver uroen hun kjente på i hele oppveksten.

I dag forstår hun hva den var, men da gjorde den henne sint.

Så sint at hun ba barnevernet omplassere henne.

Kanskje det var et forsøk på å døyve følelsen av å ikke høre til, eller kanskje hun prøvde å flykte fra den ubehagelige magefølelsen.

Men det hjalp ikke å be om nye foreldre. Eller å sette fyr på biler mens byen sov.

For hele tiden lå nøkkelen i albumet.

Den lille jenta er 15 dager gammel da hun blir funnet ved togskinnene i byen Pune vest i India. Det er en politimann som finner henne en høstdag i 1990.

Hun er en av de heldige. I India er ikke jenter like mye verdt som gutter. Mange jentefostre aborteres. Det er dyrt med døtre.

Og flere av de som blir født, settes bort.

For eksempel på en togskinne.

Politimannen løfter opp den lille, lyse jenta. Hun er tynn, så han tar henne med til et sykehus.

Så blir hun flyttet til et barnehjem. Så til et fosterhjem. Og så tilbake til barnehjemmet.

Den lyse jenta får navnet Shamli. Det betyr skumring. For hun er den lyseste jenta på barnehjemmet.

Dette skal hun bruke mye tid på å tenke på senere i livet. Det at hun er så lys. Betyr det at hun har en indisk mor og en far fra et annet land? Hvor kommer hun egentlig fra? Og har hun søsken? Finnes det besteforeldre?

Da Shamli er 11 måneder gammel blir hun adoptert til en familie i Rogaland.

Fra nå av heter hun Pia.

Foreldrene har en jente fra før, men tror ikke de kan få flere barn.

Tre år senere får de en sønn.

I opposisjon

Fire år gamle Pia liker ikke lillebror. Han får altfor mye oppmerksomhet, synes hun.

Mindre til henne.

Den lille jenta går rundt på sykehuset og spør om noen vil ta ham med seg hjem. Hun vil i alle fall ikke ha ham.

Når de er eldre, dytter hun broren ned trappen. Og får ham til å tilstå ugagn hun selv står bak.

Én dag har hun vondt i et kne. En annen forteller hun om oppkast som aldri har skjedd.

Når hun er åtte år, stjeler hun en snopepose på butikken og synes det er fint å bli tatt.

– Det høres jo teit ut, men jeg fikk jo en type oppmerksomhet av det også.

Det er ikke det at foreldrene ikke er til stede for henne, men det holder ikke. Hun trenger mer bekreftelse.

På skolen sliter hun med konsentrasjonen.

Hjemme krangler hun med foreldrene.

Skolesekken skal settes på rommet. Hun vet jo det, men likevel legger hun den i gangen og tar krangelen som kommer. Nesten med glede.

Hun er så sint, men bak sinnet ligger tristhet, frustrasjon og smerte. Nyansene er vanskelige å uttrykke.

Alt kommer ut gjennom banning og ting som flyr rundt inne på jenterommet.

Følelsen et eller annet sted i magen vil ikke gå bort.

– Jeg tenkte vel at jeg ikke passet inn.

Hun snakker aldri med mamma eller pappa om biologiske foreldre, men hun tenker på det. Har jeg søsken? Er det noen jeg ligner på?

Men hun har det ikke vondt hjemme.

Likevel. I niende har hun fått nok. Alt føles urettferdig. Alle andre får lov til mer enn henne, mener hun.

Kanskje det bare er på trass. Kanskje hun bare vil sjekke hvor grenser går.

Ting som flyr vegg imellom, og skolesekker som legges i gangen for å provosere til krangel, er ingenting i forhold til det hun nå er i ferd med å gjøre.

Ber om nye foreldre

14 år gamle Pia går inn i et kontorbygg i byen.

– Enten flytter dere meg til en annen familie eller så sover jeg ute, sier hun til dem.

Så drar hun hjem igjen.

Pia husker ikke hvor lang tid det har gått den dagen hun sitter i kjellerstua. I hjørnet der nede har familien en skrivepult med en datamaskin oppå. Hun husker heller ikke hvilket spill hun spilte da mamma kom.

Men hun husker armene som slynget seg rundt henne og mammas gråt.

«Hva er det som skjer nå? tenker Pia.»

Så forteller mamma at barnevernet har ringt og at de har funnet et beredskapshjem. Nå må jenta flytte.

– Jeg var i sjokk. Det var egentlig ikke det jeg ville.

Men det blir sånn.

Pia sendes til en annen by. Her har hun to voksne for seg selv. Sammen med de nye foreldrene drar hun på bobiltur, fisketur og fottur.

Tenåringen elsker friluftslivet.

Den døyver uroen hun kjenner på, men den blir ikke borte.

Hun fullfører ungdomsskolen.

Seks måneder senere flytter hun til et fosterhjem på landet. Den nye familien har sauer, hunder, katter og ender.

Pia elsker dyr også.

På skolen får hun gode karakterer. Hun er aldri borte og har bestemt seg for hva hun skal bli når hun blir stor.

Hun får læreplass som kokk og egen leilighet.

18-åringen synes det er litt uvant å bo for seg selv, men det føles så fint å betale sin egen husleie.

Jobben er travel og hun liker den skikkelig godt.

Men snart skal en fest ødelegge alt.

Tortursaken

Ei venninne har vært på fest hos den 25 år gamle mannen i Haugesund før, men Pia kjenner ham ikke.

Venninnene drar. De koser seg, men når det er på tide å gå, får de ikke lov.

– Vi tenkte det bare var tull og blei litt til.

Så kommer den ekle følelsen av å være på et sted hun bare vil bort fra.

Pia blir holdt i leiligheten mot sin vilje. Den er full av ungdommer som ruser seg og spiller høy musikk.

Festen som skulle vare en kveld blir til tre måneder.

Hun klarer å rømme, men blir funnet og tatt med tilbake.

Hun får tunfisk og av og til litt fiskepinner. Men hun får ikke gå på do alene, og noen må alltid være med om hun skal ta seg en dusj.

Ifølge Pia er politiet innom for å be dem dempe musikken, men hun tør ikke si noe.

Et suksessfullt fluktforsøk skjer sammen med to av ungdommene inne i huset. Den ene er en 16 år gammel gutt som snart blir hovedpersonen i en rystende sak.

De tre drar til Pia sin leilighet i en annen by.

Endelig. De har kommet seg vekk, tenker Pia.

Så tar 25-åringen kontakt. De bør skvære opp, sier han. Møtes og sette strek.

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men samtidig kan de ikke leve i frykt for å bli tatt resten av livet. Det beste er nok å snakke ut, blir de enige om.

De har vært to dager i sikkerhet den kvelden de drar tilbake.

De tre vennene tar båt og taxi til Haugesund. Hun husker at de kjører forbi en kirkegård, og at hun stusser på at de svinger ned en gate som går mot sjøen. Vennene hopper ut av taxien og går den siste biten.

Det er litt rart å møtes der, tenker Pia.

Hun husker at fem personer kommer imot dem. Med spade og søppelsekk. At de sier de skal drepe 16-åringen som hjalp henne å flykte.

– De slår ham et par ganger. Jeg husker ikke om han lå nede.

Så blir de dratt inn i leiligheten, og Pia blir låst inne på et rom.

Her inne hører hun brøling fra stua. 25-åringen kommer inn til henne. Pia husker en pistol, og at hun må kle av seg.

Hun kan ikke gjøre motstand mot det som skjer med henne nå.

Etterpå må hun sitte i en kontorstol i stua og se på at vennen blir avkledd og slått. De heller kokende vann over kroppen hans og brenner ham med et strykejern.

Pia begynner å grine.

Noen knekker nesen hennes.

«Dette er din feil fordi han hjalp deg», er ordene Pia husker.

Hun får hjelp inn på badet. Noen andre knekker nesen hennes på plass.

Hun kaster opp og vet at før hun er helt tom, må hun prøve å flykte.

En 18 år gammel kvinne løper barføtt over kirkegården en natt i desember. Kvelden i forveien ankom hun leiligheten der hun ble vitne til tortur.

Hun har ikke jakke på. Solbrillene skjuler noen av skadene i det forslåtte ansiktet, men ikke blodet eller den skjeve nesen.

Det er nok folk i sentrum. Dit må hun løpe, tenker hun.

I byen møter hun ei venninne. De slår følge til venner, og hun får låne en trygg sofa.

Når det banker på noen dager senere, er ikke stemmene utenfor aggressive som de andre gangene.

Politiet har kommet for å si at hun er trygg, men ingenting vil noen gang bli som før.

Slik husker Pia tortursaken i Haugesund i 2008.

Medietrykket var voldsomt, og saken ble omfattende omtalt av lokale og tilreisende journalister.

Slik er historien tegnet ned av landets store og små mediehus:

Tre av ungdommene som deltar i torturen er meldt savnet av barnevernet.

Torsdag 4. desember 2008 kommer politiet for å hente dem i leiligheten til 25-åringen.

De ser ikke 16-åringen.

Dagen etter får en politipatrulje et tips som gjør at de drar tilbake til leiligheten. Her finner de den livredde 16-åringen under en seng.

Da har han blitt torturert i tre døgn.

Åtte personer blir siktet i det som etter hvert får navnet tortursaken. De fleste bor eller har bodd på barnevernsinstitusjon i området.

Politiet sier til VG at de er rystet over mishandlingen. Selv for erfarne politimenn er dette sterke saker.

I Haugaland tingrett beskrives tre døgn med slag, spark, pisking med kabel, varmt vann som helles over 16-åringens kjønnsorganer og rygg.

Brenning med strykejern.

Fordi han ved å hjelpe Pia å rømme, stod i veien for et romantisk forhold mellom 25-åringen og Pia.

Hun benekter forholdet.

Gjerningspersonene blir senere dømt til mellom tre og fem års fengsel. Og til å betale en oppreisningssum på totalt 250.000 kroner til torturofferet.

25-åringen som bor på adressen blir dømt til sju års fengsel for mishandling, frihetsberøvelse og voldtekt av en 16 år gammel gutt, og voldtekt av en 18 år gammel kvinne.

Han blir senere frikjent for voldtektene i lagmannsretten.

Pias historie går bare nedover herfra.

Hun som har laget mat til tusenvis av hotellgjester, klarer knapt å lage mat til seg selv.

Hun greier ikke å jobbe, og hun fikser ikke å være alene.

Sammen med venninnen hun dro på festen med flytter hun inn på et pensjonat og lever på sosialstønad.

På denne tiden har hun ingen kontakt med familien sin.

Hun og venninnen reiser fra by til by på Vestlandet. Fester og drikker, og har egentlig sluttet å bry seg.

– Jeg levde nesten som et gatebarn igjen. Det er ikke noe liv.

Og snart blir hun en person som skaper frykt i et helt samfunn.

Pyromansaken

– Flammer er jo fascinerende, begynner Pia når hun skal fortelle om det neste som skjer.

– Men vi kunne jo heller tent et bål.

Hun har fylt 19 og har akkurat blitt kjent med ei ung kvinne. Det nye bekjentskapet har tent på biler før.

De får med seg en kamerat.

Sammen drikker de seg fulle og går ut på nettene på jakt etter noe å tenne på. I garasjer finner de olje og bensin som helles over biler og søppeldunker. De tenner på og går hjem og legger seg.

Kveld etter kveld tenner de på. Legger seg, våkner til avisoppslag. Leser nøye, har politiet noen mistenkte?

Nei.

Samme prosedyre neste kveld.

I seng. Nye oppslag.

Natt til 14. april 2010 finner Pia og vennene flere konteinere som står tett i tett. De tenner på for niende gang, men denne gangen begynner det å blåse.

Pia får panikk, og instinktivt ringer hun brannvesenet.

Hun husker det som at det kommer politi fra alle kanter.

Morgenen etter kan byens befolkning puste lettet ut når de leser Haugesunds Avis. Tre personer i slutten av tenårene er tatt mistenkt for å ha tent på søppelkonteinere.

Pia er lettet.

– Jeg var redd for hva som kunne skjedd videre hvis jeg ikke hadde havna inn. At jeg hadde begynt å tenne på igjen eller gjort andre kriminelle ting.

Fengsel er akkurat det Pia trenger nå.

Når dommen foreligger, ber hun om å få sone snarest mulig.

Rammene gjør godt for 20-åringen. Hun får mat og mennesker som bryr seg. Og de to venninnene får sone de fem månedene sammen.

Det har bare gått noen måneder etter soning da Pia finner ut at hun skal gi liv til et nytt menneske.

Det er lenge siden hun har hatt skikkelig kontakt med adoptivforeldrene. Hun gruer seg til å ringe, men de er bare glade når de hører livstegn.

Hun kontakter også barnevernet på nytt.

– Hverken jeg eller faren hadde klart å ta vare på et barn på det tidspunktet. Ingenting var stabilt.

Pia og barnet har hatt samvær i ettertid og hun vet han har det bra. Det er det viktigste for henne.

Men det tar ikke lang tid før hun blir gravid igjen.

Nå må hun ta grep.

Pia ser på de rundt seg. På hvordan det har gått med vennene hennes.

Hun bestemmer seg for å kutte de ut. Gir tydelig beskjed om at nå er de ikke del av livet hennes lenger.

Pia er 23 år gammel og ønsker seg en framtid med familie, jobb og stabilitet.

Den dagen han kommer, skriker han ikke med en gang. De sier han har navlestrengen rundt halsen.

– Det var skummelt, men etterpå var det herlig. Det var noe jeg hadde laget og båret på i flere måneder. Det var veldig stort for meg.

Hun begynner å bli klar for å finne mer.

Kan Facebook hjelpe?

I januar 2018 har det gått sju år siden hun åpnet de gule sidene. Det ligger hjemme hos mamma og pappa. Det er tryggest at de passer på albumet.

Hun er 27 år gammel nå.

Hun ser på de alle første bildene av seg selv fra barnehjemmet. Og de fra august 1991, der hun kan sitte helt på egen hånd og leker med en jevnaldret gutt på gulvet.

Hun vet hva barnehjemmet heter og søker det opp på Facebook.

Det finnes visst en gruppe for barn som har vært på hennes barnehjem, og en kveld legger hun ut en melding.

«Noen andre som var på barnehjemmet i 1990-1991?»

Hun får svar.

Samuel var der, sier han.

Det ringer ingen bjeller, men de begynner å chatte.

Samuel bor i USA og jobber som politimann. Han er forlovet og har to barn, også har han et gult album.

Pia smiler når hun snakker om George eller Samuel. Hun kaller ham litt begge deler.

De holder kontakten på chat.

Kanskje de kan finne flere svar sammen?

Forelskelsen

2018 blir et fint år. Pia forelsker seg.

De drar på biltur, fisketur og fottur.

Gifter seg, får to barn og blir en familie på fem.

De skilles som venner i 2022.

I dag har Pia god kontakt med adoptivfamilien sin.

Hun er glad for at hun har dem.

De vet at Pia deler sin historie og har lest den, men de ønsker ikke å kommentere.

Etter tortursaken har hun slitt med posttraumatisk stressyndrom og angst. Men hun vil gjerne jobbe en dag. Gjerne med barn.

Men først skal hun tilbake til India. Sammen med George.

– Vi skal besøke barnehjemmet, sier Pia og ser på bildene av de to i albumet.

– Det er noe med at der var jeg som baby.

Hun håper å finne politimannen som fant henne. Kanskje sykehuset i India vet noe.

Pia ser i albumet oftere nå, men mest for å se om hennes egne barn ligner på henne. Hun forteller dem om India og om barnehjemmet.

Av og til når hun går, tur ser hun mennesker fra India og tenker, kan det være min søster?

Hun har gitt opp å finne den biologiske familien sin.

Men hun har funnet ut hva uroen var.

Hele livet har hun lurt på hvem hun var og kjent at hun ikke passet inn.

Men så var det enda en som forstod hvordan det er.

– Da jeg fant George gikk jeg vel og sa at nå har en brikke falt på plass. Jeg fikk mer ro inni meg, sier Pia.

For selv om hun aldri fant noe biologisk, så fant hun sin aller første lekevenn.