Mitt første møte med denne groteske fortellingen var på en rasteplass ved Fylkesvei 65 i Møre og Romsdal.

Jeg var ni år og hadde akkurat sluppet ut av en klam, feriestappet bil, og foran meg raget en voldsom steinstøtte med en kort tekst.

Historien bak den korte teksten skulle gi meg mareritt gjennom en hel barndom.

Mareritt som i voksen alder førte til en trang til å vite.

Dette er en annerledes cold case-historie. Et forsøk på å få et svar: Har «Mannbjørnen» på Møre virkelig eksistert?

Snart 250 år etter norgeshistoriens mest fatale møte mellom menneske og dyr, skal jeg begi meg ut på en to år lang jakt etter DNA-spor, tapte dokumenter og et gevær. Alt for å plukke historien fra hverandre.

Bygda tar grep

Det er først nå myndighetspersoner griper inn.

På kirketrappa forsøker kaptein i det Brøsiske kompani i Stangvik, Johan Michael Meldal, å mobilisere menn til bjørnejakt.

Men folk er redde for å gå i kamp med bjørnen. De er redde for å forlate kvinner og barn alene hjemme. Kaptein Meldal gir likevel ikke opp.

Han skriver brev til myndighetene. Han vil at den danske prinsen informeres, og at 500 soldater settes inn for å redde bygdefolket fra den «overhengende ulykke og ruin».

Alle bjørner skal drepes eller jages ut av området. Men soldatene kommer ikke. Hjelpen uteblir.

Likevel øyner bygdefolket et håp midt oppe i all fortvilelsen. En mulig redningsmann.

Han kalles Skytter-Tølløv, og det med god grunn. Alle har hørt historiene om denne mannen. Han som løsnet sitt første dødelige skudd allerede som barn.

Som tiåring skjøt han ei linerle ned av ryggen på kua mora satt og melket. Ikke lenge etter skjøt han ei binne og to bjørnunger under en pause fra skogsarbeid med far sin.

Men det er møtet med Mannbjørnen som skal gjøre Skytter-Tølløv udødelig.

Gutten i Åkvika – bjørnens siste offer

En 16 år gammel gutt og lillesøsteren vokter familiens kyr når bjørnen uten forvarsel kommer stormende. Den slår gutten i bakken, kaster seg rundt og jager etter jenta. Hun løper for livet.

Hun har akkurat nok forsprang til at hun rekker ned til gården. Med foreldre og tjenestefolk i hælene, løper hun tilbake til stedet bjørnen angrep. Der finner de gutten – fortsatt i live.

Bjørnen er vekk, men han har spist seg mett før han dro. Moren til gutten setter seg ned i gresset og hører sønnens siste ord.

Frykten og identiteten

Det pleier å bli helt stille på bygdemuseet i Bøfjorden når lokalhistoriker Bernt Bøe forteller tiendeklassingene den makabre historien fra deres eget nabolag.

En historie jeg altså snart skal sette store spørsmålstegn ved.

Historien om Mannbjørnen ble sittende igjen i hodet mitt nettopp fordi den var så utrolig. Som et bekmørkt eventyr.

Så hva om det faktisk bare er et eventyr? For meg ryker da en fascinerende historie. For bygdene ryker en del av identiteten deres. Og da har lokalhistoriker Bøe brukt store deler av livet sitt til å videreformidle en skrøne.

– Hva sier du hvis jeg finner ut at alt bare er tull, Bernt?

– At du har forsket på feil måte, sier han med et smil som går over til en alvorlig mine.

For han er det utenkelig at det blir konklusjonen. Jeg er ikke like skråsikker som Bernt Bøe.

På 1700-tallet fantes det ingen fotografer eller journalister i disse bygdene. Bare noen få kunne kunsten å skrive.

I gamle lokalhistoriske bøker vises det til kirkebøker, brev og en sang. Men dette er dokumentasjon ingen har sett på snart hundre år. Ikke siden lokalhistorikere fant dem og tolket dem på 1920-tallet.

Jeg vil ha svar på om mennesker kan leve mens de blir spist av bjørn. Finnes virkelig de brevene de viser til?

Og det mest åpenbare spørsmålet er at på steinstøtten som er reist, står det noe som bryter med hele historien: «Til minne om dei folk bjørnane drap…». Ikke «bjørnen».

En eller flere bjørner?

I historien om Mannbjørnen handler det om det ene monsteret. Men sannheten er at det fantes mange bjørner på Indre Nordmøre på den tiden. Så hvorfor skal man legge skylden på den ene bjørnen?

Professor Jon Swenson vet svaret. Han har vokst opp i bjørnerike områder i Montana i USA. Som voksen har han konfrontert bjørner utallige ganger. Hans jobb er å dokumentere bjørnens oppførsel i møte med mennesker.

Angrep er ekstremt sjeldent. Men det finnes tilfeller også i nyere tid. Og mønsteret er det samme som i historien om Mannbjørnen:

• En bjørn påføres skade i forkant av angrepene.
• De oppstår plutselig.
• De opphører straks en mistenkt bjørn er felt.

– Angrep på mennesker er en alvorlig brist i adferdsmønsteret hos bjørn. Det er helt usannsynlig at flere bjørner skal oppføre seg slik samtidig, sier professor Jon Swenson.

Skadene

Da jeg som niåring møtte historien om Mannbjørnen, ble jeg spart for detaljene. De om lemlestelse og lidelse.

Likevel var historien skremmende nok til at jeg våknet svett i senga på gutterommet natt etter natt.

For bygdefolket var ikke dette historier og vonde drømmer i 1775 og 1776. Det var nyheter fra nabogården – nyheter med bestialske beskrivelser. Eller var det «fake news» og overdrivelser?

Anders Mølster tror ikke det. Han er kirurgen som har jobbet med ofrene fra flere av de mest dramatiske ulykkene her i landet. Og han har sett det før. Når store blodårer rives brutalt over, trekker de seg sammen, og blødningen stopper.

– Jeg har observert dette noen ganger ved traumatisk amputasjon. Da kan en stor arterie pulsere uten at en dråpe blod kommer ut.

– Så det er mulig å leve i 18 timer etter at en bjørn har spist beinet mitt?

– Ja, det er ikke umulig.

En detaljert gjennomgang av bjørneangrep i USA har også nylig gitt et skremmende svar: Det er «vanlig» at bjørnen begynner å spise mens offeret fortsatt lever, og da gjerne på låret.

Forklaringen er like enkel som ubehagelig: Bjørner spiser det de trenger. Tidlig på våren trenger de proteiner, og låret er rikt på det.

Dykket i arkivet

– Ingen vesker eller bager, sier vakta, men Jonny Lyngstad går inn med sekk på ryggen.

For Jonny er ingen hvemsomhelst i disse lokalene. Han er en av de beste arkivjegerne. Det er grunnen til at jeg har tatt med akkurat ham til Statsarkivet i Trondheim.

For Jonny vet hvordan man leter i de endeløse hyllene. Og han kan lese snirklete skrift og gamle tiders setningsoppbygning like lett som du leser dette.

Jonny jobber hurtig. Allerede før han kom hit, hadde han tryllet frem det første beviset vi lette etter: En linje fra den digitaliserte kirkeboka i Aure.

Innimellom dåpsbarn, fødsler og giftermål, finner vi navnet på Mannbjørnens tredje offer. Der har presten med snirklete skrift og nøkterne ord notert følgende:

Neste mål er å finne to andre skriftlige kilder som det vises til i historien om Mannbjørnen.

Dragset-visa er en av disse – ei vise som beskriver drapet på bjørnens andre offer. Den kom på trykk, ble glemt og dukket så opp i 1923. Denne gangen kladdet i en gammel skrivebok.

Det er sagt at notisboka inneholdt bevis for at visa opprinnelig ble skrevet like etter drapet. I så fall gir det visa stor troverdighet. Men notisboka er borte – igjen.

Det samme gjelder den andre skriftlige hovedkilden: de to brevene kaptein Johan Michael Meldal i Det Brøsiske Compagnie skrev til myndighetene.

I disse finnes mange detaljer rundt hendelsene, men heller ikke de har noen sett siden begynnelsen av 1900-tallet.

Inne i Statsarkivets enorme lager går vi fra hylle til hylle. Vi blar i tykke, gule papirark som lukter av gamle tider. Jonny jobber som en fuglehund mellom hyllene. Leter, værer, løper. Men han finner ikke det vi ser etter.

Jeg er klar til å gi opp og starter bilen for retur. Men Jonny vil ikke hjem. Noe har dukket opp fra bakhodet – et vagt minne om en fotnote i en bygdebok.

– Det er snart 100 år siden de skrev den boka, men jeg mener de nevnte arkivet her, sier Jonny idet vi løper opp trappene til Vitenskapsselskapet i Trondheim.

To gulbrune, tykke ark og gåsehud

Vi rekker å ringe på dørklokka før vi ser plakaten: «Alle henvendelser skal skje nede i resepsjonen. Alle utlån skal varsles tre dager i forveien.»

Jeg har allerede gitt opp og startet på trappa. Jonny står fortsatt med ansiktet mot glassruta idet døra går opp. Fem minutter er alt det tar.

– Her har dere å kose dere med. Men vær forsiktig. Det er originalene, og de er 250 år gamle, sier en av arkivets ansatte og slenger mappa på bordet foran oss.

Jeg kjenner gåsehuden krype opp armene. Ut sklir to gulbrune, tykke ark med forsegling av rød lakk.

Nederst på begge står det skrevet med snirklete penneføring: «Kaptein Meldal 1776».

30. juli 1776 avslutter han sitt dystre brev med en bønn om hjelp og ordene: «Dette er alt hva er passert og sannferdig kan berettes».

Da Meldal skrev dette, visste han ikke at bygdefolkets redningsmann allerede var på vei.

Mannbjørnen møter sin skjebne

Det sies at ungene gjemte seg da Tølløv Person Foldal, bedre kjent som Skytter-Tølløv, kom til gards.

Et langt liv som yrkesjeger og påståtte 160 bjørneliv på samvittigheten, hadde gjort ham til en kjendis.

Og nå hadde han og en hjelpesmann kommet til Bøfjorden for å jakte bjørn.

Etter jakten ble bjørneskrotten dratt ned fra fjellet og til bebyggelsen. Der strømmet folk til for å se dyret som hadde terrorisert dem i lange tider.

Men synet som møtte dem, var ikke så imponerende som de kanskje hadde trodd. Det var ingen monsterbjørn.

Selv beskrev Skytter-Tølløv bjørnen som «bare en mager, gammel tufs av en bjørn». Da Mannbjørnen ble flådd, skal de ha funnet så mye som sju kuler i kroppen på dyret.

Skinnet ble delt opp i tre deler, én del til hver av kirkene hvor de fem ofrene lå begravet. Det er restene av dette jeg skal jakte på i Halsa kirke, den eneste av de tre kirkene som fortsatt står.

Ligger bjørnen mellom gulvplankene?

Det knaser i grus, og kirkevergen i Halsa kirke kommer rundt hjørnet. Tett fulgt av en liten gruppe lokale historieinteresserte som vil se på noe de egentlig har liten tro på: bjørnejakt i kirkegulvet.

– Får jeg lov til å fortelle? Kirkeverge Anne Strand snur seg mot en i følget og får et høytidelig nikk tilbake.

– Hun har trolig aner etter Skytter-Tølløv. Han er muligens hennes tipptippoldefar!

Øyenbryn heves, og anerkjennende nikk utdeles fra de andre på kirketrappa.

– Du vet at gulvet ble skiftet for noen år siden, ikke sant? Det er kirkevergen som spør idet hun setter nøkkelen i døra og vrir om.

Det var ikke jeg klar over. Plutselig virker det hele litt håpløst.

Planen var jo nettopp å støvsuge mellom gulvplankene for å se om det kunne ligge pelsrester der. Bjørnehår som hadde falt av pelsstykket da det lå ved alterringen og prekestolen – før det forsvant rundt 1940 en gang.

Er gulvplankene skiftet, er det jo ingen vits i å lete. Vi går inn likevel, bare for å se.

– Ja, alt er skiftet, bortsett fra helt der fremme ved alterringen og oppe på prekestolen.

Stillheten brytes av en høy hvining fra en støvsuger som kjemper en litt for tung kamp. En tynn ende på slangen stikkes ned mot sprekkene mellom gulvplankene rundt alterringen. Planker som har ligget slik i snart 300 år.

Rundt alterringen står de som etter hvert har gått fra svak tro til sterk tvil. Kirketjener, representant for menighetsrådet og lokalhistorikere er alle enige: Dette kan det ikke komme noe ut av.

– Ja, men om det så blir funnet hår her, hvordan i all verden skal de kunne bevise at det er hår fra bjørn? hviskes det.

Det finnes en plan: en avtale med Norsk institutt for naturforskning.

Det er helt stille i kirka. Støvsugeren er slått av, og nylonstrømpa trekkes varsomt ut av støvsugerslangen.

En liten neve med sand, stein og stoffibre ligger igjen helt fremme i tåa på strømpa, men også noen hår. Både mørke og lyse, og alle har små bølger som får håret til å krumme seg lett.

Forsiktig tømmes innholdet over i prøveglassene. Det som kan være siste rest av Mannbjørnen skal ut på en lang reise, mens jeg skal på en kort en til Trondheim – denne gangen bevæpnet.

Sølv i løpet

Med lånt gevær pakket inn i ei boblebukse, prøver jeg å gå korteste vei fra parkeringsplassen og opp til NTNUs lokaler.

Jeg har akkurat avsluttet en underlig telefonsamtale med politiets operasjonsleder. Prøvd å forklare hvorfor jeg kommer til å gå gjennom Trondheim sentrum med ei børse pakket inn på suspekt vis. At jeg skal lete etter sølv i løpet fra ei kule avfyrt for nesten 250 år siden.

Alt dette gir mening for meg og for de to som venter innenfor svingdøra. Den ene er professor emeritus Otto Lohne. Den andre er kollega Pål Ola Ulseth. De har latt seg overtale til å lete etter bevis på at en sølvknapp var det som felte Mannbjørnen.

Etter flere museumsbesøk, kjipe bomturer og mange lange telefonsamtaler, har jeg funnet frem til våpenet. I alle fall børsa som folk hevder ble brukt til å skyte Mannbjørnen.

Jeg skjønner ikke hvordan eller hva det egentlig er, men slår meg til ro med forklaringen fra Lohne.

– Vi skal kaste atomene utover et kart. Hvor langt de kastes, forteller oss hvilket stoff det er.

Finner vi spor av sølv, kan vi krysse av for en av de mer overnaturlige opplysningene fra historien: En kule av sølv måtte til for å drepe udyret.

Er det bjørnepels vi har funnet?

Mens hvitfrakkene kaster metallatomer, drar jeg til Norsk institutt for naturforskning (NINA). Der finnes det en mann som kan alt om bjørnehår.

Alexander Kopatz har ansvaret for innsamling av pelsprøver av bjørn. Han er vant til å ha prøver så store at de fyller hånden. Nå sitter han med noe helt annet foran seg.

Tre pistrete hårstrå som han forsiktig pirker opp av glasset. Jeg er forberedt på alt fra hånlig latter til avsky.

For tanken har slått meg: Muligheten for at de litt spesielle hårene kommer fra for eksempel en prestekropp er uendelig mye større en at de kommer fra en bjørn.

– Det er veldig tynne hår. Det kan være underpels fra bjørn, men det er vanskelig å si. Kopatz myser ned på hårene.

– Det kan godt være bjørnehår, men det kan også være mye annet. Vi kan sende det inn til DNA-testing. Vil du det? spør Kopatz.

Svaret gir seg selv. Det høres så enkelt ut, men er det ikke.

På tide med svar

Fem uker har gått. Det har vært stille. Ekspertene har jobbet, og jeg har ventet. Arkivjegeren Jonny Lyngstad har ikke ventet. Han vil jeg skal komme hjem til ham.

Han har funnet dokumentasjon på at Skytter-Tølløv fikk betalt for bjørnejakt i det aktuelle området i 1776.

Jeg trengte gode nyheter, for i innboksen har ett av analysesvarene kommet inn.

Beskjeden er kort og brutal, men ikke overraskende:

Kanskje var det for optimistisk å tro at sølvspor kunne finnes igjen i løpet, men det måtte undersøkes. Hadde vi funnet spor, ville det knyttet børsa tett til historien og gitt troverdighet til detaljen om sølvknappen.

Noe svar på DNA-testen har fortsatt ikke kommet. Et forsøk på analyse i England strandet i byråkratiets brexit-kø. Og så kom korona. Plutselig var ikke analyse av mulige bjørnehår prioritert. I dag ligger de fortsatt i kø på et laboratorium i Trondheim.

Da hjelper det godt på stemningen når det plutselig tikker inn en ny melding fra arkivterrieren Jonny Lyngstad:

– Det er en rar følelse når du finner noe du ikke visste om faktisk eksisterte, sier Jonny og starter en video på mobilen sin. Han har akkurat kommet hjem fra sin siste ekspedisjon til Statsarkivet i Trondheim.

– Det står Dragset. Ser du det?

Jonnys parallelle etterforskning har funnet svar i Statsarkivets hyller. Mellom tusenvis av gamle mapper og kasser med dokumenter, dukket det opp en samling gamle bøker.

Og det var der han fant den: Notisboka hvor en gutt skal ha skrevet av Dragsetvisa i 1777.

Det er selve beviset på at visa ble skrevet like etter at bjørnen jaget jenta med strikketøyet rundt buskaset og drepte henne.

– Se her, her begynner det. Han har skrevet av visen, men så stopper det plutselig midt i et vers. Jonny viser et bilde på telefonen.

– Og her begynner han på nytt, og nå skriver han av hele visa. Men se på det som står imellom her!

På en litt rotete notisside, mellom det som en gang var skriveøving for en gutt, står det et lite personlig notat.

I det lille notatet finnes beviset. Dragsetvisa ble skrevet ned kort tid etter hendelsene på Dragset.

For allerede to år etter drapet, nådde altså visa Lars Isak Moe. En gutt som satt vel sju mil unna bjørneangrepene og øvde på å skrive pene, snirklete bokstaver.

• Hør vers 16 av Dragsetvisa under, eller last ned teksten til visa her .

Dommen

Lokalhistoriker Bernt Bøe har ventet tålmodig på konklusjonen min. Siden sist vi møttes, har det gått et drøyt år.

Den gamle skolelæreren setter seg litt lenger ut på stolen idet vi tar dokumentene opp og legger dem på bordet mellom kaffekopper og småbrød hjemme i Bøfjorden.

Steg for steg går vi igjennom historien. Gjennomgangen viser at de gamle omtalene stort sett stemmer med originalbrevene til kaptein Meldal, og kirkeboken bekrefter drapet på Gjertrud Larsdatter Henden. Dragsetvisa fremstår også som troverdig i sin bestialske beskrivelse av bjørnens andre drap.

Bernt Bøe nikker etter hvert som vi tar for oss punkt for punkt. Smiler litt og nikker igjen.

Også når vi sier at det ikke finnes dokumentasjon for annet enn at Skytter-Tølløv faktisk var en av jegerne som deltok på jakta – ikke at han felte den konkrete bjørnen.

Dokumentene røper også at forståelsen av Mannbjørnen som ett konkret dyr trolig vokste frem i tiden etter drapene. Da drapene skjedde, ble det snakket om «bjørneplagen», ikke en enkelt bjørn.

Dessuten fortsatte jakten selv etter at Skytter-Tølløv felte dyret som seinere ble kalt Mannbjørnen.

Han hadde altså ingen forutsetning for å vite at det var noe spesielt med akkurat denne bjørnen og derfor heller ikke noe behov for å ty til den mye omtalte sølvknappen som vi ikke fant spor av.

Men da alle angrep på mennesker opphørte straks den litt pjuskete bjørnen ble slept ned fra fjellet, så trakk bygdefolket den samme konklusjonen som forskere trekker i dag: Det var den ene bjørnen.

– Det var som jeg trodde ja, sier Bernt Bøe.

Snart skal en ny skoleklasse få høre historien han har delt et utall ganger.

– Mannbjørnen er ikke tull. Det er en del av historien og identiteten vår her omkring.

På vei hjem stopper jeg i det trange skaret hvor minnesteinen står, ved Fylkesvei 65 mellom Heim og Surnadal kommune. Der steinen ble reist for å hedre Skyttar-Tølløv og ofrene for Mannbjørnen – historien som skremte nattesøvnen vekk fra meg som barn.

Jeg trodde på den da. Nå er voksentvilen borte.

Barnetroen på Mannbjørnen er tilbake.

NRK har etter publisering lagt til innspillingen av Dragsetvisa og lenke til hele viseteksten.