Under den pågående flyktningskrisen er det mange som velger sjøveien.
Båter med både barn og voksne har ikke overlevd reisen over Middelhavet, men mange har også blitt reddet.
– Det er nervepirrende greier. Det oppstår dilemmaer og mange sikkerhetsavklaringer, forteller tidligere styrkesjef på Siem Pilot, Tore Barstad.
- Les om Siem Pilots redningsaksjoner her.
Var nervøs på første oppdrag
Politiinspektøren jobber nå i Kripos. Selv med bakgrunn i politiet var han nervøs da han var på sitt første oppdrag.
– Helt i begynnelsen var jeg så nervøs at jeg trodde jeg skulle gjøre fra meg i buksa, men etter hvert så begynner vi jo å skjønne hvordan ting fungerer, sier Barstad.
– Vi er vant til å takle litt stressende og tøffe episoder eller hendelser, det som måtte oppstå akutt må kunne håndteres. Nå er jeg ganske trygg på jobben vi gjør der ute.
Tar sikkerhetsavklaringer
Når skipet får en melding om en båt som trenger hjelp, er det mange sikkerhetsavklaringer som må gjøres.
– Vi ligger et stykke nord så det er fire til seks timer å dra før vi kommer frem til en båt som enten er der eller har gått ned.
Redningsskipene gjør et godt stykke arbeid i forkant før de i det hele tatt nærmer seg båtene.
– Vi har små lettbåter som kjører rundt dem og vurderer hvilke type skader det er og om det er noe trussel i forhold til eget skip. Så lemper vi ombord redningsvester slik at vi er sikker på at de holder seg flytende dersom båten skulle gå ned. Vi er hele tiden "på alerten" slik at vi kan hive ut både redningsflåter og få alle trygt ombord.
Husker kvinnen som ba
Etter å ha vært med på å redde flere tusen flyktninger, er det noen som gjør et ekstra inntrykk på Barstad.
– Jeg husker spesielt en kvinne. Hun satt på dekk og ba til sin gud hele natten. Hun la seg aldri ned og sov aldri. Hun var så ekstremt takknemlig at hun hadde ikke tid eller ro til å legge seg ned fordi hun måtte takke guden sin for at vi hadde kommet og reddet henne.
For mange av de som jobber i slike yrker blir hverdagen hjemme sett på med andre øyne.
– Sånn med en gang vi kommer hjem igjen så blir alle problemstillinger litt bagatellmessige. For dem som har folk i utrykkning og i krigsherjede områder så må vi bare unnskylde oss. Vi er litt fjerne når vi kommer hjem igjen, men hverdagen kommer tilbake til oss også.