– Lefsebaking er kunst som må øves opp

I kjelleren hos Kirsten Ludvigsen finnes det et lite bakeri. Det bakes lefser, brød og boller, og det bakes mye spesielt mot jul.

For det er mange som skal ha snikalefse til julematen. Selv om firmaet hennes har opphørt, baker hun forsatt en del for salg.

Hemmeligheten bak

For vanlige folk ser det ut som kunst når hun kjevler de tynne snikalefsene til en trill rund form. Selv er Kirsten usikker på om det kan kalles kunst, men hun forsikrer oss om at det ligger mye øving bak.

Hemmeligheten bak den tynne og runde lefsen er at hun ikke trenger å snu leiven så ofte. For å slippe det bruker hun en spesiell duk til underlaget; en urinduk. Den er laget av samme materialet som blir brukt i pasientsenger på sykehus og andre institusjoner.

– Den kan brukes til så mangt, ja. Den har én tett bakside og én flosset side, så jeg bruker den flossede siden.

Hun legger mye mel på for at ikke lefsen skal klebre seg til duken. Så snurrer hun duken rundt, mens hun kjevler ut en rund lefse.

Snikalefser

Kjellerrommet er fylt med bakebord der det ligger duker, kjevler og lefser i hauger. I hjørnet står en stor steinovn der hun kan steke rundt 25 brød samtidig. Langs med veggen står en stor kjevlemaskin som kan minne om en klesrulle.

Det er særlig snikalefsene som har gjort henne mest kjent i nærområdet. Men hva er så spesielt med disse lefsene?

Snikalefse er en tradisjonsrik lefse på Sunnmøre, og var nok den lefsen som var aller mest utbredd i eldre tider. Den forsvant nesten da Husmorskolene kom tidlig på 1900-tallet, for da ble hardangerlefsen det nye, store på lefsefronten.

En del holdt likevel fast på den tradisjonelle snikalefsa, og har levert over måten å lage den på fra generasjon til generasjon.

Taus, håndbåren kunnskap

Dette blir også kalt «håndbåren» og «taus» kunnskap fordi mødre har lært opp døtre i kunsten, uten at det nødvendigvis ble brukt noen fast oppskrift. De hadde «det i hendene» etter generasjoners erfaringer.

Lefsen skal kjevles ganske tynn før den stekes og da bare på den ene siden. Så smører man på snik, en tynn røre av råmelk, eller en røre laget av melk, rug eller byggmel. Noen bruker også egg i røren.

I Stordal-området har det stort sett ikke blitt brukt råmelk, men heller lettere melk, potetmel og siktet rugmel. Når sniket er smurt jevn utover på den tørre siden av lefsen, må den stekes på steketakke en gang til.

– Det er mye arbeid, men det er den beste lefsen, sier Kirsten Ludvigsen på Holt i Stordal.

Nå triller kjevlen fra morgen til kveld, og stabelen med snikalefser blir stadig høyere. Og når hun vil variere, går det i både brødbaking, annen gjærbakst og småkaker til jul. Kirstens gode julebakst kommer nok til å bli servert hos mange rundt om i Stordalen også denne julen.